Heia heia heia heia

Her om måneden ble jeg spurt om jeg ikke kunne friske opp personalinngangen på Clarion Hotel Trondheim på Brattøra (i Trondheim). Det synes jeg var en knakende god idé. For det å bry seg om sine ansatte er så veldig veldig bra det. Ikke bare være kul på utsiden, men på innsiden også, liksom. Om jeg kan bidra til slikt, er jo det fabelaktig.

Hva er vel bedre enn å bli heiet på? Hvorfor skal det være forbeholdt langrennslyn og håndballninjaer. Jeg tenker at hverdagsheltene også må få en heiagjeng å forholde seg til.

Jeg takket, som du skjønner, ja til utfordringen, og Bjørn som er hotellets tekniske sjef og magiske altmuligmann er (heldigvis for meg) også knakende flink til å ta bilder. Så nedenfor kan du se bildene han har tatt av heiagjengen jeg malte i personalinngangen.

En veldig moro utsmykning å lage, og jeg håper inderlig at de som jobber på hotellet får startet dagen sin med litt smilehullpåfyll.

Pssst: jeg har flere planer for nettopp dette hotellet. Så stay tuned…

Slik ble nedtur til skogstur

Det kan godt hende at mine venner i Skogen og jeg har gjort noe banebrytende med å lage en separatutstilling på internett. Jeg vet ikke. Men vi hadde aldri fått gjort det hadde det ikke vært for en utrolig kjip beskjed noen uker tidligere.

Først må vi spole tilbake til høsten 2018, da jeg blir booket til å ha separatutstilling på Galleriet i Asker. De har en god del trykk og malerier der allerede og jeg var klar for å herje der. Dessverre får jeg beskjed om at de blir nødt til å avlyse utstillingen min, bare en måned før utstillingsåpning. Det var en utrolig kjip nyhet å få, spesielt siden jeg akkurat da sto og lagde silketrykkene som skulle til utstillingen på nevnte galleri.

Jeg har forståelse for at de måtte gjøre som de gjorde, men jeg på min side satt jo igjen med en hel utstilling og null galleri. Lettere fortvilet gravde jeg rundt i hjernen min etter mulige løsninger. Skulle jeg flytte utstillingen til et annet galleri? Skulle jeg leie et lokale? Skulle jeg ha utstilling i atelieret mitt? Skulle jeg avlyse helt?

Førte visuelle smak av utstillingen ble sluppet i januar.

Jeg var i villrede. Utstillingen var allerede annonsert, og mange folk hadde ringet rundt datoen og tatt sikte på Asker. Jeg har dog en tradisjon for å ikke gi meg så lett de gangene ting går til helvete. Om noe, så gir det meg mer energi til å få til ting. Jeg tok selvsagt en snartur ned i kjelleren denne gangen også, før jeg gikk opp igjen. Jeg er for mørkredd til å være der nede for lenge.

Det første jeg gjorde var å ta en kaffe med kompisene mine i design- og kodebyrået Skogen. Sammen dem fant jeg ut at vi kunne jo prøve å lage utstillingen på nett? Utstillingen skulle jo hete “Turer i skog & mark” så hvorfor ikke ta publikum med på scrolletur? Gi de små opplevelser, kunst og naturlige (dog veldig rare) pauser. Gi publikum følelsen av å gå på tur, være på utstilling og gi de info de ikke hadde fått om de ikke hadde gått turen.

Når idéen var klar, fortalte jeg verden at utstillingen i Asker var avlyst. (NB: bare for å ha det på det rene, det er ikke noe ondt blod mellom meg og galleriet altså, du kan fortsatt se kunsten min der, og de er fine folk). Nyheten gjorde at jeg fikk en håndfull nye tilbud av både gallerier og folk som hadde eiendommer rundt om i landet jeg kunne låne. Det at folk virkelig ønsket at denne utstillingen skulle se dagens lys, ga meg virkelig en boost for å få det til. Jeg takket ydmykt og høfflig nei til de kulingene som tilbøy meg lokaler og gallerier, og gikk all in for å lage noe en internettutstilling. Alltid gøy å gjøre ting som ikke er gjort før.

Det ble en lærerik og gøyal prosess. Mye arbeid men bare gøy. Selv om utstillingen var ferdig med malerier, grafikk og akvareller, måtte liksom alt det rundt lages. Skogen kodet og designet, Gerhardsen & Karlsen tok bilder og filmet, og jeg alt annet og litt til. I tillegg fikk jeg låne et tomt lokale av Koteng, slik at jeg kunne ha en faktisk utstilling der jeg kunne guide publikum rundt.

Her kommer en liten smak av prosessen til nettside:

Håndtegnede elementer

Flere designelementer. Noen ble brukt, andre ikke.

Første innholdsmanus. Noe ble med videre, andre ting ikke.

Håndtegnet scrollefunksjonsidé og handlekurvikon. Sekken ble ikke med videre, det ble fotsporene.

Håndskrifta mi ble tittelfont.

Litt bugs var det innimellom også. Men det må til.

Idéen med nettutstillingen var å dele opp utstillingen i fire, og slippe litt og litt, slik at publikum ikke fikk leddgikt i scrollefingeren. Første tur ble sluppet søndag 10. mars, og fjerde tur søndag 17. mars. Så en uke med slipp. Litt etter litt.

Før første tur kunne publikum følge en nedtelling med slow-tv av at undertegnede spiste tursjokolade..

Tilbakemeldingene jeg fikk i løpet av utstillingen var helt fabelaktige. Både på kunsten og løsningene. Jeg fikk daglig tilbakemeldiing om at folk koste seg med funfacts, eastereggs og annet snadder. Nesten alle småbilder ble solgt, og jaggu litt malerier også. Kunstnerkolleger viste stor interesse og jeg fikk feedback fra gallerister og andre kjennere om at dette var veldig tommel opp opplegg.

Hadde utstillingen vært i Asker hadde ikke utstillingen blitt besøkt av folk i Spania, Dubai, Nederland, Canada, Australia eller Hamar for den saks skyld. Jeg nådde mange fler med kunsten enn jeg hadde trodd, og det er utrolig stas.

Jeg er veldig stolt av resultatet, og det var veldig givende å jobbe med så dyktige folk som Skogen. Nedenfor kommer en smak av utstillingen, men aller helst bør du sjekke selve utstillingen helt selv. Selve utstillingen blir å se en stund til, men muligheten til å handle går over 1. april (ikke aprilsnarr).

Det er også stor sannsynlighet for at noen av maleriene blir med på utstillingen min på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i sommer.

“Pause”

“Vit hvor du er” / “Hørte det fra lien” / “Overtalelsen”

“A good day”

View this post on Instagram

Da er det helg, og vi skal ut i skog & mark 🌲med kunstner @staalegerhardsen i det som kanskje er Norges første internett-utstilling? 📡🌲Sjekk den ut på http://www.tureriskogogmark.no 👈🏼

A post shared by KUNZT (@kunzt.no) on Mar 15, 2019 at 8:08am PDT

Prosjektet fikk også litt oppmerksomhet fra KUNZT, noe jeg synes er veldig stas.

Det har vært en lærerik og spennende utstilling, og jeg er glad jeg ga gass og gikk all in. Jeg håper virkelig alle dere som har tatt turen innom utstillingen har kost dere.

Jeg er heldig som har så dyktige folk i min omgangskrets, som hadde mulighet og lyst til å hive seg rundt og lage noe nytt og artig anna. Kan ikke annet enn å takke gjengen i Skogen, fotografene i Gerhardsen & Karlsen og min egen Studio Manager som ser løsninger overalt, alltid.

Nå ser jeg mot neste prosjekt med stor iver. Det skjer utrolig mye gøy nå, og jeg skal fortelle om det snart. Som alltid forteller jeg det gjennom nyhetsbrev først:

Denne dukker opp om du trykker “kjøp” på nettutstillingen. Pinlig/gøy

Hva er verdien av å oppleve noe spesielt?

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 08.02.19

I det siste har jeg tenkt mye på det. Hvordan verdsette en spesiell opplevelse? Hva gjør en opplevelse spesiell? Jeg begynte å tenke på det da jeg for noen uker siden, takket være Nordland fylkeskommune, var Artist in Residence på the Arctic Hideaway- Fordypningsrommet Fleinvær. En unik opplevelse. Ikke sånn eiendomsmeglerunik, men unik som i den eneste av sitt slag. Makalaus. Alene på en øde øy, liksom. Jeg, Speedy Gonzales, skulle være Robinson Crusoe i ti dager. Nådeløst.

Jeg satt i vintermørket og tenkte og tegnet og malte skisser. Sola kom tilbake til området den dagen jeg kom dit, så hvert minutt med sol tilbragte jeg til å svampe til meg lys og inntrykk. Natur, lys og stillhet. Det var så vakkert. Så rent. Innimellom ble det så stille og vakkert at jeg til og med klarte å føle meg ensom og trist.

Følelsen av å sitte i total stillhet og bare se vinterlyset forandre omgivelsene så fort at du ikke kan blunke, om du vil få med deg spillet, er ubeskrivelig. På ekte. Jeg har prøvd å beskrive følelsen i dagesvis. Får det ikke til.

Jeg er vant til å ha stappfull kalender. Både når jeg er hjemme og på reise. Men denne reisen var av et annet kaliber. Jeg satt omsvøpt i nydelig arkitektur i naturkulisser laget av noe som bare kan være drømmer. Der satt jeg og bare var stille. Helt stille. Det var utrolig godt, og innmari skummelt. Bare være sitt eget selskap liksom. Det er nok det nærmeste jeg har kommet å bli en munk.

Det ble en sårt tiltrengt restart. En nullstilling. Og jeg kom hjem med så mye inspirasjon og idéer at jeg ikke visste foran og bak på lerretet. Det frister til gjentakelse. Det å våge å være alene, våge å være stille. Våge å bare sitte og se og ikke gjøre. Helt klart en spesiell opplevelse.

Noen dager senere er jeg på reise igjen. Denne gangen er jeg ikke en munk. Jeg sitter og spiser fiskesuppe med dagsfersk fisk av ymse slag. Klokka har bikket tolv, så jeg har unnet meg en pilsner til suppa. Utenfor ser jeg nakne seilbåter isbade i en slags dvaletilstand ved bryggekantene. Litt trist, men litt fint også. Nakne vertikale linjer i hvitt. Tett i tett, som om noen sirlig har prøvd å fjerne utsikten til skogen i bakgrunnen med Tipex.

På øret har jeg Tore Renberg. Han leser sin egen tekst på en måte som står godt til fiskesuppe og en litt for tidlig pilsner. Selv om headsettet mitt har lydisolering og selv om Tore leser det han er kar om, bryter haugevis med stemmer gjennom helt inn til både hammeren og ambolten min. Det pågår også noe bygningsarbeid i etasjen under meg og fiskesuppa.

Fiskesuppa og jeg er på Hennie Onstad senter. Vi skal se en mannsalder med uskånsom Blekengange. Jeg vil ikke se kunst på tom mage. Inntrykkene står i kø her, og da må magen være full.

Her må jeg skyte inn en kunstpause. Suppa er spist og jeg skal se kunst.

Noen timer senere kan jeg konkludere med at fiskesuppa var god og mektig. Men den var ingenting i forhold til maktdemonstrasjonen Blekens årelange gange var. 1-0 til Håkon. Borteseier.

Humor, gravalvor, politikk, elendighet, kjærlighet, teknikk, standhaftighet og nærhet smurt engasjert utover lerret og avisutklipp i en rasende fart. Helt klart en spesiell opplevelse å gå rundt å se et liv i bilder.

Som et herlig kontrapunkt til de to overstående opplevelsene rundet jeg av kunstsenterbesøket med å se meg blind på polkadotter i Kusamarommet. Inntrykksoverdose.

Jeg tror ikke verdien av å oppleve noe spesielt kan måles. Det må nytes, legges til hjertet og huskes.

En uke som Artist in Residence på Fleinvær Fordypningsrom

Okei. Det har gått en uke siden jeg kom til denne perlen av en plass. Jeg tenker at det er logisk å skrive litt om oppholdet mitt som artist in residence på The Arctic Hideaway / Fleinvær fordypningsrom. Here goes:

💡

Høsten 2018 fikk jeg en mail fra Nordland Fylkeskommune som inviterte meg til å bo og kunste i en uke, på fordypningsrommet på Fleinvær. Det måtte jeg jo takke ja til. En herlig mulighet til å vokse og gro og bli inspirert! Selvsagt ville jeg det. Etter anbefaling av primus motor på Fleinvær, Håvard, startet jeg turen med Hurtigruta. Jeg kunne ha flydd eller toget opp til Bodø, men hvorfor ikke ta sjøveien, bare for å få saltsmaken inn i porene først som sist. Sammen turister som sikkert var både to og tre ganger så gammel som meg bølget vi oss opp fra Trondheim til Bodø. Midt mellom to snøstormer fant Hurtigruta en lomme uten storm, så turen var ganske så behagelig.

Vel framme i Bodø fikk jeg hilse på veggene jeg har laget i byen tidligere. Det var kos.

Etter en hurtigbåt tur en drøy time kom jeg til Fleinvær, der vertene Matt og Melissa tok i mot meg med åpne armer.

Synet som møtte meg da jeg ankom øya i stappmørket.

Plassen er ganske så dritkul. Der hver hus har sin funksjon. en håndfull sovehus (der du, vel, kan sove), en stue/kjøkkenbyggning, en byggning du kan lage musikk/kunst/what ever i, samt det huset som står på en pinne, der du kan sove og/eller skrive eller ja. Jeg rigget meg raskt til i “studioet” og heiv meg ut i lagingen.

Jeg hadde ingen planer. Jeg hadde mye jeg burde gjøre, men ingenting jeg måtte gjøre. Jeg endte opp med å drodle idéer til utstillingen “Turer i skog og mark” som er på Galleriet i Asker 16. mars, ideer til olsokutstillingen, som åpner den 23. juli og ideer til utsmykningsoppdraget jeg har på Hommelvik ungdomsskole.

Jeg merket fort at om jeg skal bli komfortabel med å arbeide på en plass jeg ikke har vært før, måtte jeg henge opp hver eneste tanke og bare fylle rommet med skisser. Det ble en organisk greie. Skissene til både det ene og det andre prosjektet blandet seg med hverandre, og ideer oppsto som kunne funke til flere ting. Jeg tenkte jeg skulle dele alt med dere (utenom det med Hommelvika, da de tingene er laget på iPad og holdes foreløpig tett til brystet.), selv om det føles prematurt. Så er jeg glad i prosesser, og gjennomsiktighet.

Derfor, viser jeg ting som allerede er forkastet, ting som har blitt reelle trykk, ting som skal bli trykk og ideer til maleri. Hvor ting dukker opp til slutt vet jeg ikke enda, men når det gjør det kan dere si “aaah, det var det han skulle bruke det til”, og slike ting.

Før jeg har gjort noe så det sånn ut.

Utvikling

Innimellom all tenking og skissing måtte jeg ut for å nyte arkitektur og natur.

litt og litt

rolige kaffestunder ble det også. Den lille skulpturen har jeg gjemt på en hemmelig plass og lar den være der.

Vinduene var perfekte å bruke til å lage underlagsfilm for nye silketrykk.

Detalj av kommende silketrykk.

Utforsking av akvarell

Detalj

Ting ble grisete

Semisystematisert tankespinn.

I tillegg til å sitte i mitt provisoriske atelier på Fordypningsrommet, fikk jeg en invitasjon av kunstner Are Andreassen til å komme å drikke kaffe i hans atelier her ute på den øde ø. Are er nemlig den eneste personen med bodstedsadresse på Fleinvær. Etter å ha ristet av meg starstruckheten tuslet jeg gjennom dypsøen bort til Ares herlig atelier. Der vi satt i hver vår slitne stressless og diskuterte kunst, gallerier, snobberi, grafikk, otere og kjærligheten til håndverk. Det ble en veldig hyggelig ettermiddag og det endte med at han sendte med meg et par linoplater og en dunge kniver slik at jeg kunne skjære ut motiver vi kunne trykke dagen etter. På hjemveien merket jeg ikke at snøen var dyp. Jeg fløt over den i en inspirert ekstase. Jeg skulle få trykke med legendarisk Are, mannen som har trykket med alt fra Håkon Bleken, Lars Tiller, Roar Matheson Bye og Ove Stokstad. Nå skulle jeg få leke også.

Jeg satt nesten hele kvelden og natten og skar i linoen og lo. Det var så innmari gøy.

Måtte jo lage en Hane.

Messy Elliot.

Dagen etter tilbragte jeg i sin helhet med Are. Super inspirerende og lærerikt.

Diskuterer både tidligere og kommende kunstprosjekter i Ares atelier.

Are river arkene for hånd.

Jeg blander farge. Verdens diggeste føleles. Cirka.

Læremesteren viser hvordan det skal gjøres.

Rolige bevegelser. Utrolig givende.

2 x 7. Ferdig.

Jeg endte opp med å lage to ulike trykk i et opplag på sju. Jeg tenkte å drøye med å vise de fram til det kommer utstillinger og slikt, men jeg klarer ikke å vente. Det er for gøy og jeg vil dele gøyskapen med dere. Trykkene heter henholdsvis “Tålmod” og “Stille før stormen”. Om du vil kan du kjøpe de allerede nå, men det er som sagt kun 7 av hver.

“Tålmod” og “Stille før stormen”

Det å jobbe med trykk på denne måten var gøy. Jeg må nok lage mer ved en senere anledning. Jeg hadde fantastiske dager på Fleinvær. Jeg ble inspirert, forbløffet, trøtt, ensom, sprudlende, glad, avslappet, utålmodig, fokusert, nyskjerrig og uthvilt. Herlige dager, som jeg egentlig ikke vet når sluttet og/eller begynte. Jeg mistet begrep om tid og rom. Jeg elsket det!

Vel, takk for denne gang Fleinvær! It´s been a blast.

Olsokkunstner 2019

Hahaha, artig historie: Jeg hadde akkurat skrevet et langt innlegg om at jeg er olsokkunstner på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i 2019, men så trykka jeg på feil knapp og, knips, jeg sletta hele greia. Men, jeg har sjekka, slettingen gjelder kun internettbloggen min og ikke selve tittelen og/eller oppgaven jeg har fått. Jeg er fortsatt olsokkunstner, så det er jo enda noe.

Så, jeg kjenner at jeg ikke akkurat er megagira på å skrive et omfattende innlegg igjen. Derfor legger jeg heller ut et par bilder og no linker til presseomtale, og så får jeg heller komme tilbake til det hele når det lakker og lir.

Fokusert gulvteppe.

SKULLa vøri fire år i romjuuuul

Adresseavisens fotograf tok dette trivselsbaserte bildet under pressekonferansen på Stiklestad

Apropos presse. Her er det Adresseavisen, Adresseavisen (ja to artikler), Trønderavisa og Innherred skreiv om det hele. Samt et radiointervju på NRK av direktøren og undertegnede.

En slags oppsummering av 2018

Okei. Da var vi her igjen. Ett år siden forrige forsøk på å oppsummere et helt år med herijing. Jeg husker fra forrige runde (og runden før der igjen) at det ble en omfattende bloggpost, så la det være sagt allerede nå: denne posten blir lang. Hent deg en kopp kaffe og/eller te, kanskje no julekakerester og en varmeflaske. Dette kommer til å ta tid. Men tid har du nok av (later vi som), så hvorfor ikke fylle den med litt mimring.

2018 har vært et år som jeg kommer til å huske til den dagen jeg plantes. Et uvirkelig år, der det har skjedd så mye spennende og forløsende at jeg kjenner jeg er litt redd for å oppsummere det. Litt redd for at det skal ta slutt. Heldigvis er det allerede mye spennende i kalenderen for 2019, men hvordan i all verden skal 2019 klare å leve opp til det 2018 har lagt opp til? Ikke vet jeg. Jeg bare sørger for at surfbrettet er festet til ankelen med sånn sikkerhetstau, og hiver meg med på bølgen så godt jeg kan. Men, 2019, du trenger ikke å toppe 2018. Du kan bare være deg selv du. Fullt og helt. Men, ikke la oss foregripe begivenhetenes gang, nå er det kaosåret 2018 som skal få skinne.

2018, året da jeg en gang for alle måtte forsikre meg om at jeg ikke drømte. Jeg er lys våken, og det som skjer det skjer. For å sjekke om man er våken må man klype seg i armen. For å være sikker må man klype litt ekstra hardt. Beviset på at jeg ikke drømte:

Et evigvarende blåmerke

Uuuuansett, la oss bare stupe ut i det. Cue kavalkade:

JANUAR

Jeg startet året med å være sur i avisen. Ikke så sabla gøy kanskje, men altså illustrasjonen jeg snekret til den artikkelen synes jeg er ordentlig god. Eventuelt sur. Etter surmulinga viste jeg fram første hint av utstillingen “Mørkredd” jeg skulle ha på Galleri SG i november.

Kul kis i kull

Der (i bloggposten) ser man også tydelig neseskyggen Håkon Bleken ba meg fjerne, da han lettere lattermild og sjokkert kunne fortelle kona mi følgende:

“Han har malt meg med Hitlerbart”

— Håkon Bleken

Barten er borte nå… 😇Jeg jobbet også med å ferdigstille selve hovedskulpturen til utsmykningsprosjektet for Lade skole i Trondheim. I tillegg lagde jeg det største utsmykningsprosjektet mitt hittil, men fikk ikke lov til å fortelle om det før avdukingen i mars. Nemlig en dunge vegger for Statnett.

En av veggene jeg lagde for Statnett.

Midt oppi alt dette kunne jeg fortelle at jeg hadde laget en aldri så liten smykkekolleksjon i gull. Denne ble så etterspurt at jeg senere på året valgte å lage et lite opplag i sølv (som du får kjøpt på Retro).

Ekslusiv smykkekolleksjon i gull.

Som om ikke alt det kaoset der var nok, avsluttet jeg måneden med å ha min første separatutstilling i Oslo. Jeg fylte Galleri Kollekt til randen med skulpturer, malerier, trykk og dukkehus. Utstillingen het “Double Rainbow” og var den første av to utstillinger i den serien. En meget hyggelig affære.

“Double Rainbow”, Galleri Kollekt, Oslo.

FEBRUAR

Rett etter Double Rainbow i Oslo fløy jeg til Bergen og hadde “Double Rainbow” på Galleri Geo der borte. Litt heftig og ha to åpninger av to separatutstillinger i to byer på under en uke fordelt over to måneder, men det gikk finfint.

“Double Rainbow”, Galleri Geo, Bergen.

I tillegg til utstillingsåpningen på Galleri Geo fikset flinkisgallerist Erlend vegg til meg på selveste Grieghallen. Det som var ekstra gøy med den veggen var at jeg malte på den som om den var et lerret. Altså ikke den barnlige, rene og naive stilen jeg normalt kjører på vegger, men en mer skitten stil.

“Morgenstemning” in progress hos Grieghallen

Tilbake i trivelige Trøndelag malte jeg to vegger for Barne-, ungdoms- og familieetaten, samt en vegg for Avinor på Værnes. Deretter stakk jeg til London for å få litt input, gjøre research til “Mørkredd” og male enda en vegg. Haha. Fem vegger, en utstilling, et foredrag for NTNU og en artikkel for Adresseavisen var det jeg produserte i februar måned. Duracelkanin anyone? Blir jo helt matt av å se tilbake på herjingene mine. Matt på en litt sånn flire-i-skjegget-aktig måte. Men når jeg ser tempoet jeg holder i videoen fra London så er det ikke så rart at jeg rekker å herje så mye likevel:

Jeg malte også et hemmelig bestillingsverk som jeg kan vise fram først om noen måneder.

MARS

Den tredje måneden av 2018 startet slik den forrige måneden sluttet: maling av vegg. Denne gangen var det en spennende vri som inkluderte to lerret og massevis av søl. Utsmykningen var i lokalene til CoFounder på Piren i Trondheim. Det å inkludere lerret som en del av veggen var supergøy, og noe jeg har gjort senere også. Lerretene malte jeg 95% ferdig i atelieret mitt, så ferdigstillte jeg det hele etter at de ble hengt på veggen.

Søle Gerhardsen hos CoFounder

Jeg fortalte også hvordan jeg nesten fikk landet en superkul greie med #Matpakketegninger. Det blogginnlegget gjorde så innboksene mine fyltes med folk som ønsket at det skulle bli noe av, og andre hadde idéer om hvordan det kunne løses. Noen var sågar så ivrige at de ville søke midler til Innovasjon Norge for meg. Jeg takket høflig nei til samtlige tilbud. Ballen måtte få ligge litt. Jeg hadde jobbet med prosjektet i to år og da det strandet, og var ikke så keen på å hive meg ut i det igjen. Men utrolig moro at så mange ønsker dette produktet i butikk.

På tampen av Mars lanserte jeg “Usett II”. Jeg lanserte det første “Usett”-trykket sommeren 2016, og folk hadde etterspurt mer. Jeg hadde holdt igjen, men nå var jeg klar for å leke. For dere som ikke vet det: Usett er en grafikkserie. Der du kan kjøpe trykket usett, før jeg lanserer det, til en meget snill pris. På lanseringsdato økes prisen til minst det dobbelte. Det som var gøy med både det første og det andre “Usett”-trykket var at begge ble utsolgt før de ble lansert. Tolv dager tok det før 55 trykk av “Usett II” ble utsolgt. Jeg elsker usettleken. Og vet flere der ute som også koser seg med den. Jeg kunne ha trykket opp dobbelt så mange trykk og likevel blitt tom, men jeg liker å holde det ekslusivt og nedpå. Derfor må folk virkelig hive seg rundt om de skal være med på leken de gangene jeg inviterer til usettlek. (tips: Jeg inviterer alltid mailinglista mi først. Alltid. Så meld deg på om du vil henge på.)

Signering av “Usett II”

APRIL

Den hittil odigreste veggen jeg har malt malte jeg i April. Den befant seg på Dalgård skole og ressurssenter. Hele samlingssalen deres. Vegg på vegg på vegg på vegg. Det som var litt kos, var at jeg ikke malte den alene. Jeg malte den sammen en håndfull elever. En spennende, inspirerende og givende uke sammen elevene ble til 150 kvm vegg.

Deler av helheten.

Jeg lanserte også den mye etterlengtede smykkekolleksjonen jeg designet i januar. Den er laget i kun 20 ex av hver del. Altså 20 smykket, 20 ringer og 20 par øredobber. Det er fortsatt megastas å møte random fininger som går med smykkene mine. Utrolig morsomt prosjekt!

foto av det hele: Gerhardsen&Karlsen

Jeg var på foredragsturné for Trøndelag fylkesbibliotek med boka mi “Hva som helst?”. 12 foredrag på 5 dager. Utrolig hektisk, men sabla moro. Ekstra hektisk ble det selvsagt da jeg stakk en svipptur til Oslo midt i all turneringen, for å motta diplom i fagprisutdelingen “Årets vakreste bøker” for samme bok. DET er jeg megastolt av. Å få faglig anerkjennelse for boka jeg sjøl skreiv, illustrerte, designet og ga ut. Makan ❤️. Jeg tillater meg å sitere juryen:

«Et uvanlig omslag for sjangeren. Den utstansede blyanten viser oss litt av forsatsen og man får lyst til å åpne boka. Den vedlagte skisseblokken, blyanten og viskelæret spiller videre på konseptet med humor i detaljene.»

Stolte Gerhardsen er like tjukk som et a4-ark er bredt…

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få over hvor takknemlig og glad jeg ble for denne utmerkelsen. Jeg har satt denne prisutdelingen utrolig høyt i en årrekke, og det at jeg nå innehar en pris er jaggu tute meg helt freakings fabelaktig. Ah.. ja. dette er boka det gjelder.

MAI

Sommermånedene er helt klart favorittmåneder for meg. Ikke bare fordi, vel… sommer, men fordi det betyr utendørsveggbonanza! Først ut i mai var fasaden på yndlingsbutikken min, Østerlie kunst og farve. Litt gøy, for det er nemlig der jeg kjøper all spray, akryl, kull, tusj, ark, lerret osv osv osv. Mitt andre hjem nesten vettu. Kult å bli spurt om å gjøre fasaden kulere.

Fargelegg hverdagen din.

Jeg malte også en utsmykning med massevis av publikum tilstede. Nemlig på 25 års jubileet til HUS arkitekter. Der herjet jeg mye på kort tid, men det var utrolig gøy! Selv om det var utmattende, var det givende to the bone og jeg higer etter å gjøre mer sånn.

Fingermat og fingermaling

Jeg avsluttet måneden med å montere ferdig utsmykningen min på Lade skole (men offentliggjorde ikke bilder før den offesielle åpningen på høsten) og å male 90 kvm vegg på Berkåk, for Rennebumartnan.

Chiller bittelitt på toppen av veggen, så dronen skal få filmet ferdig.

JUNI

Halvveis i året og tempoet opprettholdes. Jeg lanserer min Podkast, “Spørsmål fra salen”. Jeg har ikke laget mange episoder, og aner ikke om det blir flere heller, men jeg digger det å bare hive meg ut i ting, teste, leke, og utforske. Podkastverdenen måtte jeg jo sjekke ut. Om jeg skal fortsette videre, må jeg gjøre noe med lydkvaliteten. Trur jeg. Litt gøy at det er såpas rått også. For andre året på rad deltok jeg med et maleri på en gruppeutstilling på Wallery Gallery i Stockholm.

"I carry it in my heart"

Jeg hadde også åpning på min separatutstilling “Havet” på Galleri Hans, på Brekstad. Det var utrolig moro. Bølgesprøyten sto nærmest og klasket i galleriveggene, så nære havet var vi. Ramsalt. Veldig moro å stille ut der. Aldri før har jeg tegnet Rune Rudberg på en vegg i alle fall. Ei heller skrevet om fiskeboller. Moro!

❤️

Jeg poppet også innom Oslo en tur og malte en vegg, eller rettere sagt et laaaaangt gjerde i samarbeid med Urban Samtidskunst. Det ga mersmak, har lyst til å male mer i Oslo. Har du vegg, så rop!

Jeg avrundet junimåned med å male nye vegger for finingene på Te & Tøy. Jeg malte jo veggene i det gamle lokalet de disponerte, så det var utrolig logisk å male de nye også.

Te

& Tøy

Jeg hang også opp et maleri en hemmelig plass i Trondheim. Den første som fant det, fikk det. Det var et morsomt stunt! Mulig jeg må gjøre det igjen.

25 minutter hang det der, før noen fant det og tok det med hjem.

JULI

Flere av yndlingsveggene mine fra 2018 lagde jeg i juli. Veggen jeg lagde for Gatemagasinet Sorgenfri var en av dem. Ikke bare fordi den ble til et magasincover i en periode, å nei du, men fordi den forhåpentligvis lager en lysere hverdag. Hver dag.

Herlig fanging av øyeblikk av Gerhardsen & Karlsen (som alltid)

Juli var også feriemåned. Familien min dro på ferie nordover. Med sykler. I bagasjen hadde jeg med meg spraybokser. Selvsagt hadde jeg det. Kunne jo ikke ikke male. Det hele endte i at jeg malte 9 vegger på en uke. Haha! Ferie er jeg ikke så dritagod på. Eller så kjenner mine nærmeste meg såpas at de vet jeg får kløe om jeg ikke får lage. Utrolig moro å møte så mange fine folk langs ruten. Se alle veggene fra min spraycation her.

👌🏻i Lofoten

AUGUST

Jeg ble invitert av Galleri Golsa i Oslo til å delta på gruppeutstillingene «Got It For Cheap» og «Velvet Ropes». Det ville jeg selvsagt svært gjerne. Golsafolka er finfine folk og galleriet rommer herlige ting hele tiden, så det var en ære å bli spurt. En annen ting som var fylt til randen med ære var at jeg ble invitert til å stille ut og male på Urban Nation Museum of Urban Contemporary Art i Berlin. Det å få den invitasjonen var en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg takket selvsagt ja, og dro ned til Berlin for å leke med likesinnede. Jeg ble tatt i mot på en hjertevarm og inkluderende måte og ble lett en del av familien. Jeg stilte ut en monstertolkning av en barnetegning og malte inngangen til galleribiten av museet:

Eat Dreams 🌵

August bøy også på Rennebumartnan. Der jeg hadde utstilling i en container. Utstillingen ble høytidelig åpnet av vareordføreren ikledd klovnenese. Utrolig moro å møte så mange folk og prate om kunst. I tillegg til utstilling i Oslo, Berlin og på Berkåk var jeg på Mælan skole i Sørfjorden og utsmykket den nye delen av skolen. Et givende prosjekt fra start til slutt.

Ståle Stillas.

Jeg var også en av kunstnerne på Trondheim Gatekunstfestival. Det synes jeg var stas. At byen vår får et fargerikt ansiktsløft på denne måten er så veldig etterlengtet at det kokte nesten over. Kult at jeg fikk bidra på min måte. Veggen jeg lagde tok for seg nettmobbing, og traff tydeligvis en slags nerve hos folk. For jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger på akkurat den veggen. Veggen jeg lagde har blitt brukt til forsider av menighetsblad og alskens til alt fra Nidarosdomen til Ilakirka. Skoler har hatt veggen som oppgave (tolkning eller noe?), folk som har opplevd mobbing, mobbere og ja, jeg vet ikke hva har sendt meg tilbakemeldinger. Utrolig hva litt kjærlighet kan føre med seg. ❤️ Les den utbroderende artikkelen jeg skreiv om veggen.

foto Marthe Amanda Vannebo, Adresseavisen

August var en intens måned ser jeg nå, men september var ikke akkurat noen hvilemåned den heller…

SEPTEMBER

Jeg lanserte “Usett III” i starten av september. Det var litt tidligere enn jeg først hadde tenkt, men folk som ikke rakk å henge med i svingene på “Usett II” hadde ropt på mer, så jeg hoppa bare i det. Ikke visste jeg at det kun skulle ta 17 timer fra jeg sa at jeg skulle slippe silketrykket til det var utsolgt. Hele opplaget! Alle 50 og 5 ekstra. Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd det skulle skje. Men sånn ble det altså.

Nye Lade skole sto ferdig! Det to år lange utsmykningsprosjektet skulle endelig vises til verden. Det som er gøy at jeg får meldinger fra både voksne og barn om at de leter etter skulpturene jeg har gjemt rundt om på skolen. Både ung og gammel virker like ivrig. Kunsten min virker! Folk deltar og engasjerer seg. Elsker det! Jeg kunne dog ikke være med på selve åpninga av skolen, da jeg var på researchtur til Los Angeles. Heldigvis tikket dette bildet, fra selveste ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, inn i innboksen min. Det var det kuleste plasteret på såret jeg kunne ha fått.

🙈🙈

I Los Angeles fikk jeg sett mye kunst, blitt bergtatt på konsert, møtt spennende mennesker, spist nydelig mat, drukket alkohol skjult av papirpose (akkurat som de gjør i filmene) og malt litt vegg. En perfekt tur på alle måter. Masse herlige impulser å ta med hjem til høstkalde Trondheim og innspurt av “Mørkredd”-utstillingslaging.

Som en scene fra “Kids” (1995)

Inspirerende lyttesession hos Mikkel fra Stargate sammen turkompadre Aasmund.

“L.A. det svinge” på Venice Beach.

Dagen etter jeg kom hjem fra en uke i Los Angeles fløy jeg rett til Berlin igjen for å delta på en utstillingsåpning av hovedmuseet til Urban Nation. Hele samlingen hadde blitt rullert og masse nye verk var å se. Deriblant en liten skulptur laget av undertegnede. I tillegg til å ha en helsikes jetlag malte jeg en vegg for museet igjen. Jeg var artist in residence der i tre dager for å male veggen. Alt i alt var de siste to ukene i september fylt med så mye inspirasjon og nye impulser at jeg måtte bruke mye tid og energi på å fordøye herligheten.

“Looking for sweet, sweet love”

Ooh, glemte å huske å fortelle at før jeg reiste på en sånn der Onkel Reisende Mac turné hit og dit, malte jeg en vegg på St. Olavs Hospital. Den kan du lese om her (hint: veggen omhandler urinprøvetaking).

OKTOBER

Litt glidende overgang mellom september og oktober, for jeg var i Berlin i månedskiftet. Samtidig som jeg var i Berlin var det et innslag på Norge Rundt om meg og kunsten min. Jeg fikk dessverre ikke sett det live mens jeg spiste taco, noe jeg hadde planlagt, men kan liksom ikke sutre over det når jeg står i Berlin og kunster.

Behind the scene

Jeg brukte også deler av oktober til å male litt vegger for NTNU. Det er alltid kult å utforske og utvide stil, feridgheter og alskens. Jeg tenkte at er det en plass jeg kan forske litt på uttrykkmå det jo være på forskningens høyborg, NTNU. Så jeg lekte med å få typografi inn i tankebobler og utvidet skyggeleggingsherjingen min. Jeg er veldig glad i resultatet og tror oppdragsgiverene også smilehuller til dette.

Ferdig vegg, ferdig mann. Fåtå: Gerhardsen & Karlsen.

Jeg utfoldet meg også på vinduene til Envina IKS på Melhus. Veldig gøy å leke på glass. Tenke på hvordan sollys faller, finne ut hva som skjer når skyvedørene åpnes, hvordan ser det ut fra “baksiden” osv osv. Veldig veldig moro!

Grønne fingre, si.

Maleriet mitt “Du og jeg og vi to” fikk seg et hjem også, etter å ha stått lagret på atelieret mitt i en lengere periode. Det synes jeg var utrolig stas. Spesielt når jeg fikk se hvor kult de nye eierne velgte å henge opp maleriet. Digger kreativitet i hverdagen altså.

Herlig!

NOVEMBER

Malte en vegg eller to for Trondheim International School. Det var gøy, spesielt fordi ungene fulgte så nøye med i friminuttene. “Har du lov te det dææær?”, “Kan du tægg på mæ?”, “Du har søla på buksa di”. Haha. Kids altså. Love them"!

typografiske såpebobler. foto: Gerhardsen & Karlsen

Jeg malte en liten chill vegg på et privathus. Meget fornøyelig. Er så kult å tilpasse motiv til stedet. Er det en bergknaus i veien, så bruk den. Love it!

🤘🏻

Jeg signerte også kontrakt med Malvik kommune om å utsmykke nye Hommelvik ungdomsskole. Jeg har alt begynt å skisse ulike idéer. Trur dette kan bli riktig så gøy!

Gladlaks!

Samme dag som jeg fikk beskjeden om Hommelvikaopplegget fikk jeg en superkul invitasjon fra Nordland Fylkeskommune om å være Artist in residence på verdens vakreste plass: Fleinvær Fordypningsrom. Jeg skal dit nå i januar for å dykke ned i kunsten og naturen. Se her da!! BJUTIFUL vettu:

foto: Martin Losvik

Utstillingen jeg har gruddgledet meg mest til i hele år åpnet på Galleri SG i Trondheim den 29. november. Jeg hadde jobbet så mye og så lenge med “Mørkredd” (utstillingen) og var inderlig spent på mottakelsen. Selv om det på forhånd var mer kaos enn jeg noen gang har opplevd, så var jeg meganervøs for om folk skulle gidde å komme på åpning. Og om de kom, hva ville de tenke?

Det er ingen tvil om at min tvil ble gjort til skamme. Folk kom i bøtter og spann. Det var så fint og rørende at jeg fikk klump i halsen. Hva folk tenkte vet jeg jo ikke, men alle tilbakemeldingene jeg har fått har vært så fine. Folk har kost seg. Virkelig. Skoler har ønsket omvisning, det offentlige også. Kunst har blitt solgt både lokalt men også til Los Angeles og Amsterdam. Det kom sågar folk flyvende til byen for å se utstillingen. Det synes jeg er så fint at den rørtklumpen jeg har i halsen kommer til å ligge der å vake i flere uker framover. “Mørkredd” ble en rekordknuser av dimensjoner. På alle mulige måter. Jeg er så inderlig stolt og så veldig veldig takknemlig og glad for at folk vil leke med meg. Det er sånne ting som dette jeg lever for. Dessuten spurte kulturminister Trine Skei Grande om å få en selfie med meg på utstillinga, så det må jo være en slags "#win.

👩🏻‍🎨🤡

DESEMBER

Jeg har vært en smule utladet i desember. Utstillinga har tatt på mer enn jeg trodde. Jeg har holdt litt foredrag og malt noen vegger altså, men har ikke klart å ha samme tempo som jeg bruker. Kanskje like greit. hehe.

Jeg signerte også to helt magiske, supergøye og fabelaktige kontrakter i desember. Det gleder jeg meg masse til å fortelle dere om! MASSE!!!

Jeg malte en kjapp liten vegg i garderoben til Trondheims Ørn. En som kan gi de litt fighting spirit før de stikker ut på gressmatta og knuser motstanderne sine.

TØ👑

Galleri Fenka i Levanger er et gammelt fengsel. De spurte om jeg ville herje en av cellene til min egen lille verden. Det måtte jeg jo si ja til. Så jeg har prøvd å lage en fengselscelle om til en bra ting. En kul plass der det er frihet til å skape og leke. Jeg skal ha separatutstilling på galleriet i oktober neste år, så det var litt gøy å gi Levanger en forsmak på hva som kan komme. Jeg skal vise dere hvordan det ble, når jeg har fått bilder av det ferdige resultatet.

Åpner opp cellen med å få inn litt åpen himmel.

Dagen da sola snudde fortalte jeg verden om “Usett IV”. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre flere “Usett” i år, men etterspørselen har vært så stor, og siden det var jul tenkte jeg at det kanskje kunne være gøy for folk å gi bort kunst de ikke visste hvordan så ut. Spenning for alle liksom.

“Usett IV”

OPPSUMMERING

Jeg leste i oppsummeringa fra 2017 at jeg ikke skjønte hvordan 2018 skulle kunne overgå 2017. Jeg skjønner det fortsatt ikke, men det har 2018 altså da gjort. Stor applaus og trampklapp i din retning 2018. Du har vært awesome! Virkelig. To the bone. Nå kan du ta deg en velfortjent hvil.

Slik så atelieret mitt ut, en vårdag i 2018. Midt i flere prosesser (som alltid).

Stappfull utstillingsåpning på Galleri SG

Hei hei, hallo! Her kommer en relativt dritlang post om separatutstillingen min “Mørkredd” som er å se på Galleri SG fra 29. november til 20. desember.

(Jeg legger bilder av alle verkene, samt info om de er solgt eller ikke, nederst i saken)

Som regel bruker jeg å oppsummere og rosablogge litt om mine herjinger ganske så med en gang etter jeg har herjet fra meg. Ferske nyheter liksom. Denne gangen måtte jeg dog sutte på karamellen litt selv først. For inntrykkene var så mange og så hjertelige at jeg har måttet bruke litt tid på å fordøye det hele, før jeg deler. Ikke det at det blir drøvtygging og oppgulp du får servert, jeg skal prøve å posjonere ut inntrykkene så godt jeg kan slik at du også kan nyte de. Eller hva vet vel jeg, kanskje du var der selv og allerede er ferdignytet (heter det det?). I så fall kan du bare scrolle ned til alle bildene Gerhardsen & Karlsen har fanget fra åpningen. Kanskje du finner deg selv eller noe annet gøy.

Hele forrige uke opp i mot åpningen bodde jeg så og si på galleriet. Monterte og bygget om og planla og herjet som en sulten bavian. Jeg var utrolig spent på om det kom til å komme folk. Utstillingen hadde fått så mye oppmerksomhet på forhånd, at kanskje alle var ferdig med den før den hadde begynt. Det var så mye tilbakemeldinger og interesse rundt utstillingen at galleriet pratet med naboene sine, Kinnarps, om at de kunne stille sine lokaler til rådighet for anledningen. Det ville Kinnarps, heldigvis være med på (det skulle nemlig vise seg å være megalurt å åpne de dørene).

Jeg bygget om galleriet slik at publikum kunne gå inn i en diger black box.

Jeg har jo jobbet med utstillingen i hele år. Jeg har vært på research- og inspirasjonsturer til både London, Berlin og Los Angeles. Jeg har virkelig gått all in. Det å ha utstilling på hjemmebane var ikke noe jeg tok lett på. Forrige separatutstilling på Galleri SG satte jo både besøk- og omsetningsrekord for galleriet, så jeg hadde lagt lista høyt for meg selv. Derfor var den reisende spenst-øvingen nødvendig to the bone.

Jeg var derfor bleik om nebbet og relativt nervøs for mottakelsen av alt jeg har jobbet med. Jeg tok det jo som et godt tegn at mange verker var solgt før utstillingen åpnet. Og det både til inn- og utland, men likevel var nervene mine utenpå kroppen.

Utstillingen var ferdighengt dagen før, og Sindre fra Gerhardsen & Karlsen tok en svipp innom galleriet og knipset bilder (før vi hadde hengt opp tittelarkene). Så slik ser utstillingen ut uten folk tilstede:

Torsdag: Jeg startet åpningsdagen hos NRK radio på Tyholt i Trondheim. Det var kos. Fikk både kaffe, klem og bolle. Hør innslaget her om du vil. Etter radiopraten bar det rett ned til galleriet for å ferdigstille utstillingen og ta siste finish. Utstillingen skulle åpne 18:00 presis. Klokken 17:56 var vi ferdig med alle forbredelser, og siden det hadde dannet seg gigakø på i begge retninger langs Kjøpmannsgata åpnet jeg utstillingen hele fire minutter før tiden.

Sindre fanger meg med kameraet idet jeg henger opp lappen om at vi åpner 18:00 (måtte henge opp serru, fordi ivrige folk kom seg inn selv om vi hadde stengt dørene. 😱😇

Verdens beste galleriflokk, kledd i striper for anledningen. ❤️

Midt oppi hellingen av Cava og klargjøring av animasjon i black boxen får jeg høre at det er kjempekø utenfor. Jeg tror ikke helt på det og sender ut fotografene for å skaffe meg bevis.

HVA GIR DU MEG? KØ!

Jeg er fortsatt litt satt ut av dette synet. Kø! For å se hva jeg har laget. Utendørskø. I november! Jeg blir helt målløs. Folk er så fine.

Projisering av kunsten min på trestamme, til glede for publikum som sto i kø for å komme inn.

Da jeg åpnet dørene strømmet folk inn. Jeg tenkte jeg skulle håndhilse og ønske hver og en velkommen, som en trvelig type, men det gikk ikke. Flodbølgen av vinterjakkekledde smilehull som kom inn i lokalet overgikk mine villeste fantasier. Kjentfolk, slekt, bekjente, venner og vilt fremmede mennesker. Jeg trur ikke jeg tok noen i hendene, jeg bare sto å måpet med et fårete smil. Litt av en velkomst si. Haha!

Litt av flodbølgen.

Mer flodbølging

Flod flod ❤️

Hadde ikke Kinnarps åpnet lokalet sitt, hadde ikke alle folka fått plass. Det som også var fint med ekstra plass, var at min gode venn Tomas (fra den legendariske duoen Untzheimer, for anledningen kalt Kunztheimer) kunne komme å spille litt frisk musikk og folk kunne sitte i ro og fred og prate om kunst og livet generelt.

Kunztheimer spiller hylfrekk og nedpå livemusikk

Litt åpningstale måtte til. Men ikke så mye. Folk var ivrige på å se og jeg var ivrig på å vise fram.

Min herlige gallerist, Sissel Giæver, snakker med publiken.

Hellige hamsterhjul så kos det var!

Jeg prøver å fortelle litt om tanken bak mørkredd, men glemmer det meste og roper at folk bare må kose seg. 🙈

Grunnen til at jeg ville leke med “Mørkredd” som tema er mangefasettert. Jeg ville gjør noe med Mørket. På en lys måte. Det er så mye mørke rundt oss i dagens samfunn. Ikke bare det mørket som senker seg når Åge går stille igjennom rommet, men det mørket som skjer i den offentlige debatten, i kommentarfeltet, i måten vi er ovenfor hverandre, sjalusi, miljø, kroppshysteri og fasader. Alt som trengs når alt er som mørkest er en liten gnist. Denne gnisten ville jeg at utstillingen min skulle være. Derfor lyser bokstavene “Mørkredd” imot deg når du går inn i galleriet. Selve redselen er den som leder vei. Jeg ønsket å leke med lys og mørke. Både bokstavelig, billedlig, metaforisk og teknisk. Leke med lys. Leke med motiver som endrer innhold og mening når lyset i rommet endres. Utforske det å være naken i offentligheten, leke med ordspill og maleriske tradisjoner. Være meg fullt og helt, og lage en utstilling jeg hadde lyst til å gå på.

Det føler jeg jeg har lyktes med, det er kanskje derfor jeg var ekstra nervøs på hvordan utstillingen ble mottatt.

Men nå, flere bilder fra åpningskvelden:

Ove finner fram trykk til de handlende.

Elefanten var i rommet (på en god måte)

Samtaler i små puljer spredd utover gallerirommet. Love it!

Det er noe veldig veldig vakkert med ansikter som tar innover seg kunst.

Samme caption som bildet over 💙

Har så lyst til å være inni hodet til folk. Jeg føler de er inni hodet mitt. Hadde vært moro å mindreadet litt.

❤️❤️❤️❤️

🤴🏻

Jeg var også tilstede på utstillinga. Eller.. var jeg det?? 🙈

Legenden

I følge gestikuleringen min så ser det ut som om jeg er relativt smart. Men det var nok samtalepartnerinnen som trakk det lengste strået i denne konversasjonen.

Hadde det ikke vært for bildet av køen, så hadde dette vært favorittbildet mitt fra kvelden. Herlig fanget. En publikumsperson nyter black box innhold fra utsiden. Smart!

Noe av det hen over så i black boxen.

Min venn Aasmund (som var med på researchturene til London og Los Angeles) er ikke bare en av Trondheims dyktigste designere (alle som spør om jeg kan designe noe, sender jeg til Aasmund og Magnus i Skogen), han er jaggututemeg en av de beste VJene som finnes her på bjerget. Han har gjort visuals i tusen år. Alt fra Storåsfestivalen til Arif, Vår frue kirke og Just Blaze har fått visuelle effekter takket være Aasmund. Jeg har jobbet med Aasmund før også blant annet på Festen (min utstilling på Trondheim kunstmuseum i 2010), på Varsko (en festival vi dreiv) og masse andre merksodige events. Det var derfor trygt og megadigg å ha med Aasmund til å hjelpe meg med å lage fett innhold til Black Boxen. Han mappet ut to maleri og tre statuer også projiserer vi en 14 minutter lang animasjon på disse. Vanskelig og forklare, du må stikke å se. Det er også takket være Aasmund jeg fikk projisert på treet utenfor galleriet.

Mer bilder:

Selfies 💙

Påfyll forever 👌🏻

En herlig ballett i striper.

Jeg prøvde å rekke å snakke med alle som kom. Heldige meg som fikk ta del i så mange fine samtaler.

Mona (Kinnarps-sjef), self, Sissel (Gallerist)

Et rolig og vakkert øyeblikk midt i stormens øye.

Hoho! Nå ble det myyyye bilder, men inntrykkene jeg sitter igjen med er flere, så dette må du tåle. Men det holder sikkert nå. Tenkte bare jeg skulle poste et bilde til før jeg poster verkene. For det er ikke hver dag jeg får forespørsel fra høyt hold om jeg ikke kunne ta imot selveste kulturministeren i galleriet og vise henne rundt i utstillingen min. Det var nemlig det som skjedde i helgen. Kulturminister Trine Skei Grande og undertegnede gikk rundt i Galleri SG og pratet om min og andres kunst i lys av mørket. En herlig seanse jeg vil huske til forever. Det er to grunner til at jeg vet jeg ikke har drømt dette. 1: Jeg har “Blåmerke” tatovert på armen, og blåmerker får man når man klyper seg i armen. 2: Kulturministeren ville ta selfie med meg:

View this post on Instagram

På min tur til #Trondheim i helga rakk jeg en liten tur innom @gallerisg for å se på #mørkredd utstillinga til @staalegerhardsen Kule bilder til å bli #mørkredd av 👻

A post shared by Trine Skei Grande (@trinesg) on Dec 2, 2018 at 2:28pm PST

Herlig opplegg altså! :) Vel, nok prat. Nedenfor ligger alle verkene fra uttillingen. Jeg har tenkt å plukke ut noen og utbrodere litt mer rundt de, som jeg allerede har gjort med et par.

“Selfie med Batman”, 2018, 150 x 100 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Kroning”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Det er bare en lampe, sa de voksne”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“For mye av det gode”, 2018, 90 x 70 cm, blandingsteknikk på linlerret 🔴SOLGT

“Som om det var i går”, 2018, 150 x 40 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Mørkredd”, 2018, 44 x 66 cm, neonlys og plexiglass. 🔴SOLGT

“Stilleben med pærer”, 2018, 100 x 90 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Gullfiskhukommelse”, 2018, 70 x 90 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Innetid”, 2018, 120 x 70 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Alle teller”, 2018, 30 cm, SLS-print, maling, lim og lakk. 🔴SOLGT (alle tre)

“Overmoden”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Gjennomsiktig kveldstur”, 2018, 70 x 90 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴 SOLGT

“Portrett av en tankerekke”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Pose? (blå)”, 2018, 100 x 150 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Pose? (grønn)”, 2018, 100 x 150 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Flink bisk”, 2018, 120 x 90 cm, blandingsteknikk på papir. 🔴SOLGT

“Under senga”, 2018, 90 x 100 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Alt vi ikke ser”, 2018, 90 x 100 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Put on your own mask before helping others”, 2018, 65 x 90 cm, neonlys, plexiglass og maske. 🔴SOLGT

Det var maleriene, skulpturene og installasjonene. I tillegg finner du minimurvegger og silketrykkene og priser på alt i katalogen som du kan bla i her:

Som dere skjønner så koste jeg meg x tusenvis med både å lage, rigge og åpne denne utstillinga. Jeg håper så mange som mulig tar turen innom for å se før utstillingen plukkes ned den 20. desember.

Takk for at du gadd å scrolle deg helt ned hit. Meld deg gjerne på nyhetsbrevet mitt, når du først er her:

Tusen takk for at du hang med så langt. Fortell meg gjerne hva du synes om hva som helst.

Klem og high fives, Ståle.

🖤⬛️⚫️🏴

Jeg reiser alene

Opprinneliig publisert i Adresseavisen 15.11.2018

Trondheimsgutten Ståle er på storbytur til verdensmetropolen Oslo. Alt er stort der. Ukjente lukter. Ukjente lyder. Ikke er han vant til transportmidler som beveger seg under bakken heller. Han ender derfor opp med å ta T-banen 27 stopp for mye. Tjuesju! I feil retning.

Etter mer enn en time på baner på en slags morgenrushaktig sightseeingtur rundt om i nevnte verdensmetropol, finner han endelig en kafé i nærheten av sin destinasjon. Han er trengende og spør høflig på sin egen dialekt om å få låne toalettet.

Den überkjappe, hylhippe baristamannen sier kjekt «To latte skal bli». Ståle blir i all plutselighet perpleks eier av to caffe latte, men må fortsatt på do. Han prøver igjen å fortelle at det er toalett han trenger. Ikke kaffe.

Etter litt gapskratt, mye rødme og gestikulering får han omsider låne toalettet. Som selvsagt er tett. Ståle går da videre ut i verden. Fortsatt trengende, men to latte rikere. Om ikke annet.

Vi spoler seks timer fram i tid. Den stillongskledde mannen, vi har blitt kjent med som Ståle, er ferdig med sitt ærend i storbyen. Både toalettærendet og det av mer kunstnerisk karakter. Nynnende på en Wavold-klassiker, sikter han seg inn på flytoget for å begynne på hjemreisen til trøndersk jord. Fremfor alt til Trondheim der han bor.

Grunnet karma og/eller signalfeil i NSBs tunneler, er flytoget fylt til randen. Aldri har uttrykket sild i tønne passet bedre. Aldri. Den en meter og nitti centimeter høye mannen med alle ullklærne (og lue), får heldigvis akkurat plass. Han er jo bare skinn og bein, stakkar. Han når dog ikke ned til gulvet. I tredve minutter henger han og stillongsen klemt mellom andre reisende. Intimsoner er utvisket og det damper på rutene.

Svettere enn en sliten Jarlsbergskive i gårsdagens matpakke, når han endelig fram til Gardermoen. Tre timer før flyet skal hjem. Ute i god tid da vet du. Ståle går til skranken med en plan om å bytte fly. Han har jo slik en fancy plussbillett, så da skal det ikke være noen sak.

Skrankedame 1 kan fortelle at jo, det er helt klart en sak. Ståle har nemlig feil type plussbillett. Han lærer at det finnes hele sju nivåer i plussbilletthiearkiet. Han har den laveste grad av pluss. Nesten et minus, si. Om han vil bli med neste fly må han oppgradere billetten. Det koster 900,-. Utrolig hva man lærer på reise altså.

Ståle hadde verken på seg spanderstillongsen eller spanderbuksene. Han avstår derfor fra uvettig pengebruk, svetter seg gjennom sikkerhetssjekken og belager seg på tre timer med grisekjedelig flyplassventing.

Til sin store overraskelse ombestemmer han seg plutselig. Pokker heller. Han vil hjem til kone og barn. 900,- er ingen sak. Hah! «Jeg kan pante flasker når jeg kommer hjem.» tenker han og stiller seg i byttekø, klar med kortet.

Skrankedame 2 booker han om uten kostnad. Woho! Gratis! Livet smiler. Ståle har spart hundrevis av kroner. Leende formelig hopper han bort mot gaten. Flyet går om 29 små minutter.

Han snirkler seg inn på flyet. Melder hjertelig familien om sin tidligere ankomst og setter seg Wavold-nynnende ned på setet og er klar for take off.

Flyet taxer ut på rullebanen. Lys slås av. Mobiler også. Kabinflokken har taken their seats. Alt er cross checked and reported. Let´s go!

«Dette er kapteinen, vi har en teknisk svikt og kjører tilbake til gate. Der må dere bytte fly.» Den nye gaten, der det andre flyet er, befinner seg på den andre enden av flyplassen.

«Jaja, litt mosjon har man ikke vondt av» tenker Ståle og trasker freidig mot ny gate. Ved den nye gaten, fem kilometer unna forrige gate, er det ikke noe fly. Om ikke lenge letter det flyet han opprinnelig skulle ta. Tålmodigheten er på bristepunktet.

Etter en stund kommer endelig flyet, med mannskap og teknikk på plass. Ikke for å ta av helt, men vi tok av helt denne gangen. Og selv ikke en megahumpete tur på vei inn til Turbulensvika (bedre kjent som Værnes), legger en demper på lettelsen av å endelig ha Trøndersk jord under bena. Borte er vel og bra, men hjemme er faktisk best.

This is us

Jeg ble kontaktet av Trondheim International School. De hadde bygget et nytt utendørsklasserom. De ønsket at jeg skulle sette farge på det. Det hadde jeg jo lyst til, både fordi jeg elsker å sette farge på hverdager og da spesielt barns, men også fordi jeg har vokst opp i nabolaget der. Småbergan var som hagen min å regne. #Møllenbergramp.

Tidligere i høst var jeg på befaring og i uken her malte jeg altså det hele. Værmeldingen hadde lurt meg, for selv om det var mildt nok til å male var det som å male under vann. Det regnet hunder og katter og fandens oldemødre. Men om veggen skulle lages på denne siden av jul, måtte det bli nå. Så jeg lot det stå til.

Tomas skolen deler uteareal og gymsal med Trondheim International School. Det er med andre ord veldig mange elever som skal nyte det jeg lager. Skolene er ingenting uten elevene. Så jeg samlet inn ord fra elevene, og fra skolene selv, og malte en dunge elever som blåste typografifylte såpebobler. Resultatet ble verket “This is us” der såpeboblene flyr så langt at de faktisk kan sees på nabobygget, nemlig gymsalen. Ekstra lol er det jo selvsagt at Trondheim International School forkortes til “This”.

Men, nok prat. Let´s check out the pictures som Sindre fra Gerhardsen & Karlsen knipset i gjørmehavet:

Veggen, klar for innhugg. (Legg merke til alle sprayboksene jeg har linet opp. :) )

Såpeboblefyll med en smule anarki.

Skisset opp plassering.

Konsentrert

Det begynner å ta form.

I hvert friminutt fikk jeg en herlig dialog med elever fra de ulike skolene.

“Får du lov te det der?”
“Tægge du?”
”Kan æ få prøv?”
”Kan du tægg buksa mi også?”

Og hundre andre spørsmål og kommentarer. Utrolig kos å møte ungene så se de begeistret involvere seg i det jeg herjer med. Det var så kos at jeg ikke helt merket at det regnet.

Det var kaldt af, men jeg hadde heldigvis med meg en vott. (som jeg tilfeldigvis nederst i en kommode dagen i forveien. #menttobe

Regn regn regn.

Gjørme gjørme gjørme.

Nytt friminutt, nytt publikum.

Beskue det hele fra avstand, for å se om det mangler noe.

“This is us.”

Men såpebobler flyr jo som kjent avgårde, så nabobygget fikk unngjelde:

Såpeboblehjerte fylt med visdom og vennskap.

Kos med nyskjerrigperer <3

Fiks ferdig.

Dette ble nok årets siste utendørsvegg. De andre utendørsprosjektene er flyttet til våren 2019, så stay tuned for å si det sånn.

Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 22.10.18

Det er søndag. Jeg sitter hjemme i sofaen og drodler på et utsmykningsprosjekt. Jeg har unnet meg selv en grodag, men som vanlig jobber jeg likevel. Grodag mann økseskaft, si. Mens jeg sitter der og vurderer strektykkelse på noen bladnerver, vibrerer det plutselig i lomma. Jeg skvetter til og fisker opp telefonen. Et nummer jeg ikke kjenner igjen blinker mot meg. Jeg blir på alerten. Ikke så spennende med ukjent nummer tenker du kanskje, men det synes jeg.

Jeg driver nemlig ikke med tipping, hesteveddeløp eller sjakkodds og slikt, så det å ta telefonen når et nummer jeg ikke har sett før ringer, er høyt oppe på spennendeskalaen. Ekstremsportveko-materiale. Det kan jo være så mye. Bare fantasien setter grenser. Selv om det som regel er telefonselgere på den andre siden av telefonen, har det også hendt at jeg har fått telefoner fra alt fra statsministerkontor til fremmede bestemødre, som vil jeg skal male låvevegger. Så det å ta telefonen er alltid spennende.

Jeg tar den, og før jeg rekker å svare hører jeg: «Hei, snakker jeg med Ståle Gerhardsen?»

«Ja, det er meg» svarer jeg. «Flottings Ståle, Daniel fra Telestor Bedritt her. Jeg lurer på om du, Ståle, er fornøyd med løsningen du har i dag?»

«Ja, det er jeg jo for så vidt».

«Hva om jeg, Ståle, sier at jeg kan gi deg akkurat samme fart som du, Ståle, har i dag til en mye, mye lavere pris, og i tillegg får du, Ståle...». Daniel i røret fortsetter å prate mens jeg får assosiasjoner til svenske kjøkkenredskapsselgere fra åttitallets TV-shop. Jeg hører telefonselgeren snart går tom for argumenter og pust: «...og ikke nok med det, Ståle, i dag kan du koble sensorer til vårt RofL 4K-nett over hele Norge. Hva gir du meg, Ståle? Har vi en deal?»

«Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.»

Daniel blir skuffet. Vi legger på.

Det tar ikke lang tid før Tone er på den andre enden av et nytt ukjent nummer. Hun vil jeg skal få meg Mastercard. Om jeg takker ja får jeg én gratis overnatting på et valgfritt hotell i Steinkjer. «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.» Tone skjuler skuffelsen bedre enn Daniel.

Jeg rekker ikke å legge på før dørklokken nynner ivrig på oppmerksomheten min. Jeg kan bare glemme å tegne skisser i dag. Jeg åpner døren. Der står en nybarbert kar med laminert navnelapp halvveis skjult bak kragen på den nesten ubrukte allværsjakken sin. Han vil selge meg strøm. Masse strøm, til nesten ingen penger. Flytende strøm. Ikke statisk. Argumenter som «Alle naboene har byttet» og «Jeg bruker denne strømavtalen selv» preller av. Jeg er en gås. «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.», kan jeg fortelle, når jeg endelig slipper til. Allværsjakkemannen må gå med uforrettet sak.

Før døren lukkes helt stikker det en nypusset skotupp innen-for dørkarmen. Damen klynker et lite «au» før hun forteller meg at jeg er så godt som verdens heldigste. Nå kan jeg nemlig få en matkasse levert rett på døren. Hver dag i fire måneder. Jeg må bare makse ut kredittkortet Tone ville selge meg for kun minutter siden. Skotuppdamen får samme svar som Tone: «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.».

Jeg venter med å lukke døren før jeg ser matkassekvinnen stå på trappen til naboen. I sidesynet ser jeg to playmomenn med colgatesmil søke etter blikket mitt. I hånden har de hver sin perm. Jeg roper «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.», og slamrer igjen døren.

Jeg setter kaffen i vrangstrupen når det ringer på igjen. Begeret renner over. Nok er nok. Stakkar den jævelen som ringte på nå. Jeg går hastig mot døren.

På trappen står en gutt. «Vil du kjøpe avis?». Jeg smelter. Jeg blir så inderlig glad. Opp som en løve, ned som en aviskjøper. Selvsagt vil jeg kjøpe avisen. Jeg betaler to-tre ganger det trykksaken koster, og går smilende inn i stua igjen, glemt er raseriet mot selgere. Avisen kaster jeg i vedkurven. Kommer ikke til å lese den. Ikke min type avis. Men det at ungdom bruker tiden sin til vise initiativ og selvstendighet nok til å tjene egne penger, high fiver jeg noe innmari. «Ja takk! Det vil jeg ha mer av.»

Gjennomsiktig gjenvinning

Renovasjonsselskapet Envina IKS er et interkommunalt renovasjonsselskap som betjener innbyggere og næringsliv i kommunene Melhus og Midtre Gauldal. Jeg ble kontaktet av Envina på vårparten i år. De spurte om jeg kunne slå to fluer i en smekk på det splitter nye hovedkontoret deres som ligger i Melhus. De nevnte fluene var kunstnerisk utsmykning og HMS. Hånd i hånd. De utfordret meg til å lage kunst på 23 glassdører i nybygget deres på Hofstad. I tillegg til å være en visuell berikelse har kunsten en mer praktisk side, den skal hindre at folk går inn i glassdørene (Det er nemlig ikke så veldig godt).

Den utfordringen takket jeg lett ja til. Det er alltid gøy å jobbe på nye flater og med nye utfordringer. Det å jobbe utenfor komfortsonen er megagøy. Etter en ganske så lang idéprosess under lua, med idéer både hit og dit, fikk jeg en idé om å fylle glassdørene med et mylder av alt som skjer på en renovasjonsstasjon.

Jeg ville at glassdørene skulle lage en grønn tråd i lokalet. Jeg ville at publikum skulle kunne finne nye ting i mylderet hele tiden. Jeg ønsket også å lage alt i grønntoner som formelig koker sammen. Løsningen ble å trykke tre grønntoner på gjennomsiktig folie. Da blir både lyset innvendig og utvendig med på å bestemmer fargetonene i utsmykningen. Du kan se motivet fra begge sider av glasset. Når dørene åpnes kommer det ny dybde i illustrasjonen, slik at det blir lag på lag med organisk mylder. Moro!

Men hvorfor forklare det, når jeg kan vise. :)

En retning jeg vurderte som gjennomførbar. Papp.

Uttesting av pappretningen. Tror denne retningen hadde blitt smashing også. Men vi landet på den andre løsningen.

Min lille myldrete konseptskisse med strøidéer.

Myldretegningen skulle fylles med så mye innhold at det ikke skulle være en eneste ledig cm. Derfor tegnet jeg i ukesvis på en illustrasjon som var 100 cm bred og 20 cm høy. Denne forstørret vi i trykkeprosessen og ferdig illustrasjon ble printet ut på 300 cm i bredden og 60 cm i høyden. Slik kunne vi håndkutte folien under montering. Så glassdørene får ulik mylder.

Ferdigstilling av original trykkefil. Midt på natten i en kunstnerbolig i Berlin. #nevernotworking

Folien i atelieret mitt til kvalitetskontroll og detaljtest.

Foliene klar for å monteres.

Jeg måtte ha monteringshjelp. Det er ca tusen år siden jeg monterte folie selv, og da hadde jeg også hjelp. Derfor var det logisk å få med seg et par karer som virkelig kan det å montere folie.

Rolf er fokusert.

Detaljfokus

Gladlaks som ivrer etter å se motivet montert.

Morten og undertegnede vurderer vatringen.

Ferdig montert. 💚

Utvendig

Detalj

Detalj

Detalj

Detalj

Detalj

Når glassdørene åpnes blir det lag på lag grønn trivsel.

Innbydende inngang.

Jeg har kalt verket “Gjennomsiktig gjenvinning”. Synes det passet fint. Utrolig moro å lage noe litt utenfor det jeg normalt gjør. Ga mersmak. For å si det sånn. Lager lett flere glassflater!

Utsmykning for NTNU

Jeg har fylt en liten dunge vegger med masse tanker. Veggene befant seg på NTNU, og der tenkes det jo en hel del. Perfekt sånn sett da. Tenker jeg.

Det er NTNU IT som har fått seg en ny fløy på Gløshaugen i Trondheim. De lurte på om jeg kunne lage noe for dem. Og når IT-avdelingen på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ønsker noe snadder på veggene, må jeg levere nettopp det.

Rommet jeg skulle utsmykke er det første rommet du kommer til når du kommer til nettopp denne delen av NTNU. Rommets rolle er både å ønske velkommen de stipendiatene som kommer for å sitte der og forske og det skal være et rom å koble av i. Rommene innenfor er kontorer der stipendiater og IT-folk jobber sammen som hånd i hanske og fot i hose. Målet med veggene er at de skal fungere som en visuell kreativitetsinnsprøytning. Inspirasjon og smilehull. Fargelegge den grå hverdagen.

I mitt hode foregår det mye i en forskningsprosess. Mye hjernekraft går med på å finne ut både det ene og det andre. Skrive, forske, pønske, intervjue, produsere, tolke og og og. Ofte sammen med andre. Forskerne analyserer data som er hentet inn på kvalitative og kvantitative måter (og kanskje andre måter også for alt jeg vet). Det menneskelige og det digitale smelter liksom sammen til tall og resultater.

Erfaringer og kunnskap utveksles og vi blir alle litt klokere for hver forskningsrapport som leveres. For hver tese som bevises eller motbevises økes kunnskapen vår.

Det er det jeg ønsket å få på veggen. Jeg ville billedliggjøre tanker og forskningsprosessen. Jeg ville at den organiske menneskelige delen av en stipendiats hverdag skulle være hovedfokuset, men trygt plassert på en binær verden. Digital og analog. Hånd i hånd.

Funfact: Sindre Karlsen (fra Gerhardsen & Karlsen) fikk det for seg at han skulle telle alle de binære tallene jeg malte på veggene. Han endte opp med å måtte telle til 1579. Haha.

Uansett. Nok prat. Let´s disco:

Før. (blått område = der jeg skulle male)

Starten

Kult når undersiden av skoene matcher vegg og lue.

Funfact: Hudfargen heter Salmon.

Tankeboblene fylles.

Likte at fotografen fanget akkurat den “S”en.

Tankevekkende flyt.

Lek med lys og skygge.

011001010010

0010100101001000101111111001010010

100111010101001101010011010

Bare binærkoden tok 2 timer å male. Da hadde jeg alt malt i syv timer, så jeg var passe megasliten når jeg lagde den. Men jeg er himla glad for at jeg gjorde det. Det lønner seg alltid å legge seg i selene selv om selene er aldri så tynnslitte.

Bakhodet fylles med nye tanker.

Organiske tankerekker flyter over binærkoden.

Tenkende tanker seiler ut av pannen.

Detalj.

Detalj.

Jeg malte også noen tankerester i andre deler av lokalet.

Rester etter tanker og idéer i resten av lokalet.

Rester etter tanker og idéer i resten av lokalet.

Det var en veldig moro vegg å lage. Alle vegger er jo det, men gøy å gjøre noe i et helt rom.

Ferdig vegg og ferdig mann. Lik og del, si.

På jakt etter kjærlighet i Berlin

13 timer etter at jeg kom hjem fra Los Angeles satt jeg på flyet til Berlin. Jeg rakk å stikke innom atelieret mitt for å hente malebuksa mi da. Heldigvis.

Trøttløk + bukse

Det var lurt å ha med buksa. Jeg skulle jo male en vegg på 3x3 meter i toppetasjen på Urban Nation Museum for Urban Contemporary Art. I tillegg skulle jeg endelig få se skulpturen min utstilt i monter på museum. Det er jo nesten verdt turen ned alene. Jeg ble invitert ned og skulle sove i en av residensleilighetene til museet. Så det var mye å glede seg til: Utstillingsåpning (med kunst fra alt fra Shepard Fairey til, D*Face, The London Police, Dot Dot Dot, Daimien Hirst, Snik, Herakut, Millo, Martin Whatson, Nuno Viegas og og og), skulpturen min i monter, vegg å male, residens å bo i og fest med alle slags kunstnere og kunstsamlere.

Obligatorisk selfie på Værnes

Må innrømme at det var litt i overkant slitsomt å kjøre dette tempoet. Rett fra LA til Berlin og kaos. Men jeg ville ikke ha vært det foruten. Supergøy erfaring. Masse nye mennesker å møte og bli kjent med. Og så mye input at en gutvott nesten ikke hadde plass til mer. Dessuten er det ikke lov til å klage over sånne bagateller når man har det så gøy!

Urban Nation hadde fått ny fasade for anledningen. Kunstnerduoen Snik med litt teksthjelp fra Herakut står bak den.

Det første jeg gjorde da jeg ankom Berlin var å sette meg i en taxi for å rekke utstillingsåpningen. Men, siden Tyrkias president (😱) var i byen og at byen selv feiret 30 siden murens fall ( 💙), var ca alle gatene i byen stengt. Så det ble en gigalang tur med taxi. En real sightseeingtur. Sidegater, hytting med neven og snarveier over en lav sko. Men jeg rakk åpningen og rakk sågar og sjekke veggen jeg skulle male før festlighetene startet.

Før.

Åpningen var magisk. Massevis av folk. Dungevis med kunst. Kanapeer og drikke over en lav sko. Jeg klarte ikke å spise eller drikke, da jeg var jetlag-zombie, men jeg nøt godt selskap og fin kunst.

Foto fra åpningen tatt av megadyktige Nika Kramer. (legg merke til han raringen i rød skjorte nede til venstre.)

En vegg av bokser <3

Verdens kuleste museumsdo. Jeg la merke til at jeg hadde vært der før, ref tusjingen i taket…

Millo gjør seg på lerret også. Digger det!

Martin Whatson (med en fiffig hilsen til Dot Dot Dot og Martha Cooper) og litt London Police øverst.

D*Face

Damien Hirst

Tusjer, tog og bokser. Fargekoordinert og det hele <3

Jeg tok ca bare dårlige bilder fra åpninga. Var litt for dvask i kroppskontrollen min til at jeg klarte å holde kamera stødig.. haha.

Nuno Viegas er en sabla trivelig og bra fyr. Det at han lager awesome saker er heller ikke så dumt.

På tampen av kvelden ble det lukket fest i toppetasjen. Der jeg skulle male dagen etter. Jeg glemte å mingle og ble bare sittende å jobbe idé til veggen. Men koste meg masse likevel altså, så ikke vær bekymret.

Da jeg våknet dagen etter var veggen min preppet, maskert, grunnet og klar. Luksus med assistenter!

Det var ikke noe å vente på. Jeg heiv meg rett i malinga. Jeg ønsket å lage veggen i en annen stil enn som jeg normalt gjør. Fortsatt naivt, overdreven anatomi og med mye hjerte, men ikke så barnlig og ren strek. Jeg malte motivet “Looking for sweet, sweet love” (Derav bloggtittelen). Jeg tenker nemlig at når man skal søke kjærlighet må man legge bort hodet litt. Ikke tenke for mye. Ikke analysere og synse. Man må føle seg fram. Og om kjærligheten skulle ha vært en gjenstand tenker jeg godteripose er en fin metafor. Gjerne en som har blitt krøllet sammen og åpnet mange ganger. Nedi posen kan det ligge sure, salte og søte ting. Det er bare å føle seg fram og våge å ikke tenke for mye, så løser det meste seg. Sånn ser den to dager lange prosessen ut:

Hellige hallodame så mye tid jeg brukte på å spraye denne posen.

Har aldri vært så trøtt som da jeg malte denne veggen. (Vel, om du ikke teller med småbarnsperiodene)

Ferdig!

Detalj

Detalj

Utrolig moro vegg å lage. Ekstra stas at det kom innom puljer på puljer med kunstsamlende mennesker i alle aldre. Vi diskuterte alt fra kjærlighet til penselstrøk og hvilket godteri vi likte best.

Artig også å se skulpturen min plassert i museet. I en glassboks på toppen av et Strøk-bilde.

Etter to dager fylt til randen med maling (og om natten tegnet jeg på et utsmykningsprosjekt jeg snart skal ferdigstille på Melhus) var jeg rimelig kjørt. Da var det digg å stikke på et annet galleri og se megadyktige Anthony Lister sine bilder. Lister har så herlig strek, humor, tone of voice og masse Picassoreferanser, at det var en fryd og endelig se arbeidet hans med egne øyne. Jeg har sett noen vegger han har laget, men aldri maleriene. De var knakende gode.

Berlinturen var slitsom af, men mega inspirerende. Møtte masse fine folk og fikk sett mye herlig kunst. Verdt turen, som alltid. Gleder meg til neste gang. Når nå enn det måtte bli.

LA det svinge

Like viktig som å lage ting, er å få input. Inspirasjon. Nye impulser og opplevelser som kan bakes inn i det jeg lager. Dette er barnelærdom. Research er viktig. Derfor tok Aasmund og jeg turen til Los Angeles. For å få input, inspirasjon og nye impulser. Og, selvsagt for å male vegg.

“Hvem er Aasmund?” tenker du kanskje. Vel, han er min besteste venn og er ofte involvert i mine herjinger. Han er en av de beste designerne jeg veit av og helt klart den dyktigste VJen jeg kjenner. En kreativ og smart fyr som jeg digger å spille ball med. (ikke fotball, men sånn metaforisk). Vi har gått på skole sammen, jobbet sammen, drevet designfestival sammen (med flere fininger også altså), vi har til og med vært i militæret sammen. Jeg hadde for eksempel ikke fått til å lage utstillingen min “Festen” på Trondheim Kunstmuseum i 2010 uten han… Så ja. Partners in crime.

Han skal hjelpe meg med div snadder på min kommende utstilling, “Mørkredd” på Galleri SG. Derfor var han med til London tidligere i år, og til LA nå i September.

Så, ja. Los Angeles. Home of the jetlag and land of the alt for mye av alt hele tiden.

Obligatorisk selfie av reisefølget foran veggen min på Værnes

Etter å ha pløyd gjennom en dunge filmer fant jeg et tegneprogram for barn på flyturen til det store utland. Jeg klarte selvsagt ikke å la være. Damen som satt bak oss på turen ble svært interessert og plutselig fikk vi en samtale om kunst og gatekunst og filmskoler og alskens snadder. Tegning åpner opp altså. Moro!

Ikke akkurat Søndregate i Trondheim.

Neon heaven!

Elsker når the litle man står imot kreftene rundt. Skal pokker tute meg ikke bygge no høyhus her i gården nei. Jeg skal ha mitt lille krypinn og sånn er det med den saken. Håndmalt typografi og det hele. Veldig kult!

Graffiti i flere etasjer. <3

Typografisk fasadeutnytting.

Massiv refleksjon

Vi kjørte myyyye über og appbasert elsparkesykkel men vi gikk også noe veldig mye. Flere mil daglig. Byen var så stor at det gikk utenfor min fatteevne. Kontrastene var massive. Fattigstrøk, rikinger og og og. Vi gikk til The Art District. Det var ikke kjempelurt. Vi måtte da nemlig gå gjennom Skid Row (bydelen ikke bandet). 41% av de som bor i bydelen lever under fattigdomsgrensa og mellom 5000 og 8000 av de som “bor” i Skid Row er hjemløse. Da vi kom til Art District og skulle handle maling som jeg senere skulle bruke på Venice Beach, fortalte vi damen bak kassen at vi hadde gått gjennom Skid Row. Hu mistet fargen i ansiktet sitt og ristet forskrekket på hodet. “You guys are not safe there. You are easy targets… Don´t go there again”. Haha. Såååå, vi gjorde ikke det..

Research research research

Montana flagship store var mmmmmh!

Herlig!

Klassiker av D*Face

Art District var makalaust. Veggmalerier overalt. Loved it!

Vi så flere vegger av Tristan Eaton. Jeg malte med han i Sverige for et par år siden. Gøy å se veggene hans rundt om i verden.

Små små detaljer midt mellom alle de store veggene.

Digget denne installasjonen. Jeg tror ikke det er Obey, men kanskje nesten enda kulere da.

Digget denne. Både plasseringsmessig, innholdsmessig og utførelse. Perfekt!

Midt i all innsuping av inntrykk fikk jeg plutselig en melding fra selveste ordfører Rita Ottervik. Hun hadde vært på Lade skole og åpnet skolen med snorklipping og alskens. Hun sendte meg dette bildet:

Dette!! <3 <3

Jeg svarte med en gladlaksete high five fra utlandet:

Veldig kult å få meldinger som den fra Rita. Spesielt da jeg var lei meg for at jeg ikke rakk å ta del i åpningen selv. Veggene i Art District var like mange som de var magiske, men de hadde heldigvis noen helknæsje gallerier i området også. Så vi feis innom alle vi kom over. (Spiste forøvrig en nyyyyydelig and og bacon pølse på en tyskaktig wurstplass. Sjekk den ut, om du er i nærområdet. M M MMMmmh!

Usikker på hva kunstneren her heter, men jeg tror galleriet het Box (eller noe slikt).

Kul strek.

Selv klesbutikkene hadde fresh kunst på veggene:

Malt puslespill..

Mer galleri:

Mosaikk madness

Mosaikk rundt solbriller.

Neonlove

Til og med innpakket kunst ble inspirerende vettu.

Det var masse kule kuber i et rom. En kunstner hadde laget ulike kuber i over 60 år. Hadde gjort seg superfint på kamerarullen, meeeeeen:

Hater når det skjer.

Så da gikk vi videre, og fant verdens beste lapp:

L O L

“Hjemme” på Airbnb-leilighetskomplekset var det bassenger og treningsrom og kino og alskens. Men det kuleste var at de hadde en odiger basketballbane. Selvsagt måtte vi spille ball! Selv om vi var dødslitne etter en laaang dag på leting etter vegger og gallerier, måtte vi spille. Come on liksom.

Vi var i LA en uke. En av dagene stakk vi til Venice Beach. Der vi skulle møte Mikkel Eriksen som hadde invitert oss inn i Stargatestudioet.

Turistjævel på vei til Stargate studios.

Mikkel og jeg går way back, da han var en av de som lagde musikken min da jeg dreiv med slikt for over 25 år siden. Så det var utrolig hyggelig å få audiens i studioet hans igjen. Vi pratet om kunst og hørte på musikk. Supertrivsel. Mikkel må være verdens mest nedpå fyr. Veldig kult å møtes igjen.

Etter musikklytten og skitpraten stakk vi til selve stranda der jeg malte en liten vegg. En god gammeldags Bobbysocks referanse iblandet litt lokale gangsigns ble løsningen.

LA det svinge

Santa Monica

Baywachmoment™

Det gøylureste på lenge var å app-leie elsparkesykler. Fartet fra galleri til galleri. Effektivt og gøy.

I en random klesbutikk oppdaget jeg ved tilfeldighet at det hang en Cleon Peterson original i trappa bak disken. Haha. Det er så kokko det.

Jeg digger å oppdage kunst på steder jeg ikke forventer å se kunst. Jeg spurte duden bak kassa om det var en original og han så på meg med et lurt smil og nikket stolt. Innehaveren av butikken hadde fått det da Cleon hadde malt en vegg i nabolaget. Kunden som sto bak meg i kø ville også være med i samtalen og dro fram mobilen sin, bladde fram et par-tre bilder fra hjemme hos kompisen hans. Bildene viste åpningen av en eske og inni eska lå en original Basquiat. MegaWTF! Kompisen hans hadde kjøpt den på auksjon i Hong Kong. Haha. Så der sto vi plutselig igjen og snakket om kunst i en setting der man egentlig snakker om buksestørrelser og klesmerker. Samtalen dreide seg faktisk over på klær etterhvert fordi duden bak kassa hadde noen superraffe jeans på seg med illustrasjoner over det hele. Jeg lurte på om det var Neckface som hadde tegnet de, men han kunne fortelle at det var Matlok som hadde tegnet det. Og da tente Aasmund på alle pluggene for han gikk nemlig på skole med han i Australia. Verden er så jæskla liten. Det er sånne tilfeldigheter som dette som gjør slike turer til innertiere.

Jeg var innom veggen jeg malte dagen etter, og da ble den brukt til supercheesy photoshoot, med corny svai i ryggen og det hele. Moro!

Jeg klarte ikke å dy meg.. Måtte snike meg opp på veggen jeg også, sånn at vi også kunne ha photoshoot… trur ikke hu merka noe til stuntet da.

Vi var også på en slags restefestival med etterdønningene fra Burning Man. Sykeste opplegget. Brukte ingen rusmidler men følte jeg var på syre likevel. Makan til crazy opplegg altså. Flammer, lys, karaoke, utkledning, dans, sang, sirkus, skitt, latter, love. Helt kokko, og veldig kult.

Det hele var litt Talentiaden møter Mad Max. Kaos!

… 😱

Solkrem og turistattraksjon.

Lost

Gøy å se at både taggere og buffere også går på fjelltur.

By så langt øyet kan se. Artig og merkelig å se gatene forsvinne inn i horisonten.

Etter en fjelltur stakk vi til Hollywood for å se stjerner og slikt.

Vi fant masse stjerner.

Vi dro også til ulike filmstudiogreier men det kostet ca en milliard å komme inn for å se for eksempel settet til Friends. Det gadd vi ikke, så vi lekte heller at vi var med i filmen “Kids”:

Øl i papirpose, mens vi ventet på Über.

I Hollywood spiste vi godt. Det kuleste med plassene vi var på var toalettet på det ene utestedet.

Som å være en del av et kunstverk.

Litt ned i gata fra det kule toalettet lå det en tatoveringssjappe. Det passet bra. Jeg har lenge tenkt på å få meg en ny tatovering, og when in Rome…

Vi var på Rose Bowl og så OTR II med Jay-Z og Beyoncé. Det var helt vilt bra! Sceneshow, lysshow, effekter, oppbygging, rytme, narrativ og alt var helt insane. Jeg har sett Jay-Z en håndfull ganger og visste han kom til å levere, men søkki tute, kona hans var ikke akkurat tapt bak ei vogn hu heller. Haha. Makan til scenetekke. Helproff og magisk! Oppvarminga var av DJ Khaled. Han hadde med seg Tyga og Fat Joe. Men De kunne like gjerne hoppet bukk over oppvarminga, for J&B leverte tusen ganger bedre. Store konserter er alltid inspirerende. Fordi de er en helhetlig opplevelse. En historie. Lys, lyd, rytme alt har sin plass. Jeg digger det. Helheten.

Vi satt laaaangt bak, men det gjorde ingenting. Opplevelsen ble bare større av det. Enn å klare å skape dette ut av utroskapskaoset de har vært gjennom. Smart. Sterkt.

Etter konsertinntrykk i bøtter og spann var det digg å ta en siste gallerirunde dagen etter. En uke i LA. tar på, men kan liksom ikke gi opp før vi skulle fly hjem igjen liksom. Såååå derfor, mer kunst:

Smart!

Et siste solnedgangbilde fra en takrestaurant. Fylt til randen med inspirasjon fløy vi hjem igjen.

Aaah, her er forresten tatoveringen:

Dette ble et megalangt innlegg. Men det tåler jeg. (Du også forhåpentligvis).

Tilbake til fremtiden

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 25.09.18

Det er midt på natten. Ikke midnatt liksom, men klokka er 03:42 her jeg sitter. Det anser jeg som veldig midt-på-natten-aktig.

Ute sover verden. Det er i utgangspunktet sovetid så det er ikke så veldig rart at de sover der ute. Det burde jo jeg også ha gjort, men her sitter jeg altså våken som en lysfontene i stappmørket og jobber.

Det må kanskje nevnes at jeg ikke sitter i atelieret mitt i Trondheim, som jeg normalt jo gjør, men i en Airbnb-leilighet i Los Angeles. Det er nemlig et viktig poeng sånn rent tematisk, bare bear with me, som de kan finne på å si her borte.

Mitt indre ur har absolutt ikke fått med seg denne viktige detaljen om at vi ikke lenger er i Trondheim, men i en helt annen tidssone. Vi, min venn Aasmund og jeg, har rett og slett reist tilbake i tid for å gjøre research. Kall oss gjerne Marty McFly og Dr. Emmet Brown.

Hjemme tror jeg det er tid for lunsj nå. I alle fall kjennes det ut sånn på kroppen. Det indre uret og magen er samkjørte, og samtidig utrolig skakkjørte. For man skal ikke spise lunsj midt på natten, men det føles ut som om jeg bør hive i meg noen blingser med banan og kanskje frekt toppe det med en kopp te med melk og honning.

Men her er det mørkt i stall og i låve og nå skal alle nisseunger sove. Unntatt Ståle. For han er alle lysene i den sangen av Kanye West. Uansett hvor lysvåken jeg er, er det uaktuelt å spise nå. Jeg er ikke Dagobert Sørensen heller.

Våkennatt og sult til side. Min barndomsdrøm har gått i oppfyllelse. Jeg har reist i tid. Maskinen vi reiste med var dessverre ikke en modifisert og plutoniumsdrevet sølvbil. Det var en helt vanlig flymaskin. Avansert nok.

Som liten drømte jeg om å reise tilbake i tid for å se dinosaurer og hjuloppfinnere. Det er lite dinosaurer å se her i gamle dager. Men aldri si aldri, det er natt og selv stegosauruser må sove. Kanskje det dukker opp noen etter hvert. Jeg har satt fram et vannglass for å være på den sikre siden.

Litt som Erik Solheim, har jeg altså flydd i timevis. Jeg har dog ikke noe gullkort eller businessklasse å skryte på meg. Jeg har bare reist tilbake fremtiden jeg. Verken mer eller mindre.

Timene ble skrelt av klokken mens jeg intetanende satt trangt og så på actionfilmer og spiste kompakte flymåltider. Tiden er opp ned. Det er helt merkelig. Jeg bor plutselig i en Cher-sang, men uten melodramaet.

Jeg har skrudd klokken både hit og dit før altså, men aldri så omfattende som nå. Eller, jeg slapp å skru klokken, den fikset det selv. #snikskryt. Jeg har hørt folk klage over jetlag tidligere, men jeg har bare tenkt at de dro på litt breial fortellerteknikk for å få fram at de er bereiste. Men dette er ikke noe å skryte av. Jetlag er kjipt. Jeg føler meg som en overfylt svamp. Alt er litt i sakte film. Samtidig ikke.

Ikke rart Onkel reisende Mac var så virrete av seg, det må ha vært døgnvillheten som hadde satt seg i barten. Jeg bruker å være lettere mørkredd når det er natt. Men siden kroppen min ikke helt skjønner at det faktisk er natt er jeg ikke redd. Jeg var mer skvetten av meg da Aasmund og jeg spiste tacos på Grand Central Market. Ikke fordi det var så himla skummelt å spise tacos. Det var ingenting skummelt med den smørblide, serviceinnstilte og tannlause mexicaneren med ansiktstatoveringene som solgte oss maten heller, men kroppen min var i nattmodus. Så jeg var liksom tunet inn på mørkredd.

Jeg har gladelig og med overlegg reist så langt og likevel er jeg døgnvill to the bone. Trøtt, våken, sulten, mett, irritert og aller mest forvirret. Begynner å lure å om dette egentlig er en drøm. Altså, om jeg i det hele tatt skriver denne artikkelen eller om jeg drømmer at jeg skriver den. Sitter jeg i LA? Er jeg våken? Skriver jeg i søvne? Det jeg har skrevet hittil er fylt til randen med referanser fra alt fra barne-tv til åttitallsfilmer, prinsessebryllup, politikk og hiphop. Ikke ulikt en drøm.

Det vil fort vise seg, for jeg tror ikke drømmer kan trykkes på papir. Men kanskje tidsreiser og/eller døgnvillhet kan det?

Med Norge Rundt på slep

I Januar (eller var det Februar?) i år tok Norge Rundt kontakt med meg og lurte på om jeg ville leke med de. Norge freakings Rundt. Lyden av fredagstaco og barndom. Katt som nesten faller ned fra treet. Skarrende barn. Jovialt og kos. God feeling over det hele. Selvsagt ville jeg leke med dem.

Det tok deretter en god dunge måneder før vi hadde synkronisert kalenderene våre. Så en dag i Mai ble de med meg på montering av skulpturer på Lade skole, de ble med å så meg male i atelieret mitt (Maleriet jeg malte heter “Stim” og er akkurat nå utstilt på Galleriet i Asker, om du lurte på det), de tok også turen innom Galleri SG og slo av en prat med galleristen min Sissel Fjærem Giæver.

Det tok en ny dunge måneder før innslaget havnet i de tusen hjem. Om du ikke hang med i gullrekka her for en fredag eller to siden trenger du ikke å gråte. Du kan smile og le.

Fordi—————> Her kan du se innslaget. ❤️

Nedenfor er litt bakombilder fra det hele. Det var innmari kos og både fotograf, journalist og jeg lolet og koste oss. To dager med prat og latter ble til fire og et halvt minutt tv. Skulle likt å sett en blooper reel. haha.

PS: jeg har også laget en silketrykkversjon av maleriet i saken.

Monsterproject i Berlin

I sommer ble jeg invitert til å bidra med en monstertolkning på den Yasha Young og Katie Johnson kuraterte utstillingen “Project M14, The Monster Project” i Berlin. Jeg har lenge vært fan av Youngs Urban Nation og Johnsons Monster Project, så det at de to skulle gå sammen og lage en utstilling var intet mindre enn makalaust.

Det at de i tillegg valgte å invitere meg inn i varmen var hinsides awesome. Ikke bare fikk jeg et monster jeg skulle tolke og stille ut side om side med storheter som The London Police, Hayley Welsh, Hera, Akut, 1Up, Lora Zombie, Insane51, Nuno Viegas, Bustart med flere, jeg fikk male fasaden til museet (Urban Nation). Et kinderegg med andre ord.

Først fikk jeg tilsendt verdens søteste monster laget av 6 år gamle Sterin:

© Sterin, 6år

Dette monsteret skulle jeg altså tolke og herje med på min måte. Det var ytterst fristende å dra det inn i min verden, men jeg følte jeg måtte være tro mot Sterins strek. Så jeg forsteket heller det jeg tror Sterin tenkte da originalmonsteret ble laget. Her er min tolkning:

© Ståle, 38

Salget av bildene gikk uavkortet til Kinderhospiz Berliner Herz, og det er jo bra, da det ble solgt bilder for ca 100K allerede første kveld.

Tospann ❤️

Veldig hyggelig og ultrakos opplegg. Jeg hadde en hektisk uke (Bla. annet utsmykning på Mælan skole), men kunne ikke la Berlinveggen gå fra meg, så jeg fløy ned torsdag, malte hele fredag og fløy opp igjen lørdag. Men jeg hadde det megagøy og møtte masse herlige folk. Jeg begynte å male fredagsmorgen:

Det var hylvarmt men heldigvis ble jeg passet godt på. Lokal cola og beskjed om å bruke solkrem. Love it!

Megadyktige superfotograf Nika Kramer dokumenterer det ferdige verket “Eat Dreams”

Måtte bli med sjøl også vøtt.

Dungevis med folk og dungevis med god stemning.

Berlin er alltid gøy, men denne svippturen var veldig megastas. Egentlig skulle jeg lage en Podcastepisode derfra også, men det ble heller til at jeg spiste kebab og danset til tyske åttitallsslagere sammen musemusdirektøren og no kunstsamlerkarer. Veldig surrealistisk og veldig megagøy.

Gleder meg til neste gang.

Kaffe?

For ca et år siden ble jeg kontaktet av Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs Hospital i Trondheim. De ønsket at jeg skulle utsmykke deres lokaler. Etter diverse administrative saker og flytting av lokaler har jeg nå endelig fargelagt hverdagen til de ansatte og de som kommer innom for å ta urinprøver.

Prøvetakingenheten (som er underlagt Avdeling for klinisk farmakologi, St. Olavs Hospital) er nemlig der du må dra for å ta urinprøver. Prøvetakingen er tilrettelagt for at urinprøver kan avgis under tilsyn. Folk skal altså se på mens du later vannet. Prøvetakingen er for personer i situasjoner hvor de må bevise rusfrihet. Klientene er både rusmisbrukere og andre som må avlegge prøver for og f. eks få igjen førerkort eller før oppstart av ADHD-medisin og og og.

Det betyr at det kan være ganske trykket stemning der, ser jeg for meg. Ta urinprøver under tilsyn med kølappsystem og stigmatisering fra seg selv og andre. I utgangspunktet er det jo bare å tisse i en kopp, men ja, jeg ser for meg at det er et visst press.

Derfor ville jeg lage en vegg som lagde smilehull og senket skuldre. Jeg tok tak i det at klientene faktisk urinerer i brune plastkopper, som jeg forbinder mer med kaffe på foreldremøter på skolen, og lagde veggen “Kaffe?”.

Kaffe er jo det første vi byr gjester på. Det er en inkluderende måte å bryte isen. På veggen ser du dog at personen som blir tilbudt kaffe høflig takker nei, da han jo har en overfylt kopp med, vel, tiss i hånden.

Kaffe?

I tillegg til denne gule veggen har jeg laget små små illustrasjoner på prøvetakningstoalettene:

Lyden av rennende vann hjelper ofte på når man skal tisse.

Toalettene hadde fiffige knagger som så ut som stoler. De måtte jeg jo bruke.

Letter på trykket.

❤️

Jeg hadde en megakos dag på ST. Olavs, håper virkelig at veggene hjelper på stemning og humør i tiden framover.

💛

Utsmykning på nye Lade skole

Dere som henger med i alle svinger vet at jeg har utsmykket nye Lade skole. Har du ikke hengt med i svingene kan du lese deg opp på disse seks bloggsakene om prosessen:

1, 2, 3, 4, 5 & 6 (prosess ftw)

Det er både megastas, befriende og vemodig å være ferdig med dette prosjektet. 2 år tok det fra første skisse til ferdig montert kunst. Jeg er veldig glad og stolt over resultatet.

«Alle teller», 2018, et hemmelig antall skulpturer plassert rundt på Nye Lade skole.
foto: Gerhardsen&Karlsen

Til verket «Alle teller» har jeg tatt utgangspunkt i skolens slagord “Æ forandre / Æ for andre”. Vi må nemlig bry oss om hverandre i hverdagen. Se hverandre. Hva ser du når du ser medelever rundt deg? Hva med lærerne? Vår tolkning av situasjoner er viktig for hva vi oppfatter. Hva ser vi? Hva skjer egentlig? Hva legger vi i det? Hva blir historien vi tar med oss videre? Vi er viktige for andre og andre er viktige for oss. Alle teller.

Slik er det også med verket «Alle teller». Hva ser du? Er figuren lei seg? Gjemmer han seg? Teller han? Skammer han seg? Er han flau? Tar han en dobbel “facepalm”? Har han det vondt? Gjemmer han et smil? Hikster han? Gråter? Leker han?

Jeg vil invitere elver, lærere, ansatte, foreldre og andre besøkende inn i en leken verden fylt til randen med humor med stort rom for undring og refleksjon. En del knis og noe fnis, men også aha-opplevelser og ettertanke. Søtt og sart. Godt og blandet.

Jeg har gjemt et hemmelig antall skulpturer rundt om på skolen. Hvor mange klarer du å finne? Hvor mange tellere kan du nevne? Jeg har lagt til rette for at leken skal kunne vare i sju år. Sju gode år. Fra første til syvende trinn. Det er nye ledd i leken for hver etasje, nye skulpturer å finne, slik at du ikke blir ferdig lekt før du er helt ferdig på skolen.

Gjemsel i høyden
foto: Gerhardsen&Karlsen

Gjemsel er en gøyal lek. Den er lett å leke og man kan være så mange man bare orker. Alle kan bli med. Alle kan telle. En inkluderende og spennende måte å oppdage verden sammen. Skulpturene leker gjemsel. Med hverandre og med publikum. De kommer i tre størrelser. Hovedskulpturen står i første etasje, trygt omfavnet av den majestetiske tretrappen (OMG den trappen er så nydelig). Den største skulpturen er 100 cm høy, den er robust men skjør. Den tåler det meste men må ikke herjes med for mye. Akkurat som mennesker flest må den passes på, bli en del av gjengen. Inkluderes. Rundt om på skolen gjemmer et hemmelig antall mindre skulpturer seg. De er malt på en slik måte at de glir inn i miljøet de står i. Noen er svarte, andre er kanskje grønne og/eller sandfarget. De varierer mellom 18 og 10 cm i høyde.

En av de små…
foto: Gerhardsen&Karlsen

 Jeg håper at skulpturene mine vil skape glede og nysgjerrighet hos både store og små i mange år fremover.

🙈
foto: Gerhardsen&Karlsen

😇
foto: Gerhardsen&Karlsen

Kanskje finner du en skulptur du ikke har sett før, en dag du er litt skolelei eller trist. Og kanskje, bare kanskje, blir du litt glad av akkurat det funnet og forteller det videre til enn venn. Dere to tar med en tredje venn på leting etter flere skulpturer. Plutselig er dere en liten klynge med ivrige gjemselslekende ivrigknopper som er på jakt etter enda en 10 cm stor figur som smiler lurt fordi den har klart å snu en gråblå dag til å bli en fnisete regnbuedag.

Kanskje. ❤️🙈

Usett 3

Jeg har snart ikke en plass på kroppen uten blåmerker. Jeg må nemlig til stadighet klype meg selv for å se om jeg lever i en drøm eller ei. Jeg drømmer ikke. Utrolig nok. 

Tidligere har jeg laget "Usett" og "Usett 2". Begge trykkene ble utsolgt før jeg trykket de. Henholdsvis 24 trykk på fem dager og 50 trykk  på 12 dager. Da jeg skulle lansere "Usett 3" tenkte jeg at det hadde vært kult å slått den 12 dagersrekorden, så jeg satt en deadline på 10 dager. Det skulle vise seg at det var 9 dager og 8 timer for lenge. Alle 50 silketrykk ble nemlig solgt på 17 timer. Det er freakings kokko. Jeg er så utrolig takknemlig og glad for at dere der ute vil leke med meg på en daglig basis. Det at dere også hiver dere rundt og blir med på slike stunts som Usett-stuntene er helt fantastisk. Egentlig skulle jeg offentliggjøre trykkene 09. september, men ser ikke noe grunn til å vente når alle trykk er solgt. 

Vel, nok sjokk og glede, lets get down to avdukingen. 

Med "Usett 3" ønsket jeg å rive meg løs fra eventuelle forventninger. De to foregående trykkene er støpt i samme form. På et vis. Motivene er at en figur fra torsoen og opp. Så for å ikke gå i repetisjonsfella gikk jeg helt bort fra å ha med en person i motivet. Jeg ville heller forevige det vi alle foreviger og det vi aldri vil ha usett nemlig en solnedgang. For det første er solnedganger en klassiker innen kunsten (både med og uten elger), for det andre snappes og instagrammes solnedganger så utrolig mye now days at det er et motiv jeg helt klart ønsket å leke med. Men folk fortjener en flott solendgang på veggen sin også, ikke bare på instastories og snaps...

I tillegg ville jeg videreføre det typografiske (og humoristiske) i arbeidet mitt (ref dette maleriet eller kanskje dette maleriet eller dette maleriet (og trykket) ). Jeg bruker mye tekst i bildene mine, det være seg silketrykk, maleri eller murals. Men som regel er teksten gjemt bak, under, inni og rundt. Denne gangen ønsket jeg at det skulle være teksten som var hovedpersonen. SÅ "Usett 3" inneholder både motivet og kommentaren til motivet i et og samme motiv.. ja. Det høres logisk ut i hodet mitt, men det så litt rart ut når jeg leste den setningen, men jeg skjønner hva jeg mener.

"USETT 3"

"Usett 3" er et seks-farget silketrykk av en utrolig flott solnedgang. Der en og en farge er håndblandet til jeg ble nummen i kroppen. Trykket måler 26,5 x 35,5 cm og er trykket på deilig syrefritt papir.

"Usett 3", 2018, 6 farger silketrykk. foto: Gerhardsen & Karlsen

Detalj.

Detalj.

Jeg er superhappy med resultatet og glad for at man fortsatt ikke kan vite hva man kan forvente seg når man kjøper et Usettbilde. En gang er det selvlysende maling som er brukt, en annen gang en førerhund i ansiktet. En gang to farger, en annen gang seks farger. Uventet, uvisst og usett. <3

Det som også er gøy er at det dukker opp en hel haug med spørsmål fra privatpersoner og organisasjoner om det går an å få tak i de to første trykkene. Så om du sitter på noen trykk, er det mange som er gira på å eie et. 

Signeringsbonanza <3

Utsendingsklar. 

Takk igjen for at dere er med på leken. Jeg håper så inderlig vi kan gjøre dette flere ganger. For det er like spennende for meg hva motivet blir som for deg. Om ikke mer. De første som får vite om et eventuelt nytt usett-stunt eller andre gøyskaper er de som mottar nyhetsbrev fra meg. Så, vil du vite om ting og/eller tang først, abonner på nyhetsbrev. :)