Hva er verdien av å oppleve noe spesielt?

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 08.02.19

I det siste har jeg tenkt mye på det. Hvordan verdsette en spesiell opplevelse? Hva gjør en opplevelse spesiell? Jeg begynte å tenke på det da jeg for noen uker siden, takket være Nordland fylkeskommune, var Artist in Residence på the Arctic Hideaway- Fordypningsrommet Fleinvær. En unik opplevelse. Ikke sånn eiendomsmeglerunik, men unik som i den eneste av sitt slag. Makalaus. Alene på en øde øy, liksom. Jeg, Speedy Gonzales, skulle være Robinson Crusoe i ti dager. Nådeløst.

Jeg satt i vintermørket og tenkte og tegnet og malte skisser. Sola kom tilbake til området den dagen jeg kom dit, så hvert minutt med sol tilbragte jeg til å svampe til meg lys og inntrykk. Natur, lys og stillhet. Det var så vakkert. Så rent. Innimellom ble det så stille og vakkert at jeg til og med klarte å føle meg ensom og trist.

Følelsen av å sitte i total stillhet og bare se vinterlyset forandre omgivelsene så fort at du ikke kan blunke, om du vil få med deg spillet, er ubeskrivelig. På ekte. Jeg har prøvd å beskrive følelsen i dagesvis. Får det ikke til.

Jeg er vant til å ha stappfull kalender. Både når jeg er hjemme og på reise. Men denne reisen var av et annet kaliber. Jeg satt omsvøpt i nydelig arkitektur i naturkulisser laget av noe som bare kan være drømmer. Der satt jeg og bare var stille. Helt stille. Det var utrolig godt, og innmari skummelt. Bare være sitt eget selskap liksom. Det er nok det nærmeste jeg har kommet å bli en munk.

Det ble en sårt tiltrengt restart. En nullstilling. Og jeg kom hjem med så mye inspirasjon og idéer at jeg ikke visste foran og bak på lerretet. Det frister til gjentakelse. Det å våge å være alene, våge å være stille. Våge å bare sitte og se og ikke gjøre. Helt klart en spesiell opplevelse.

Noen dager senere er jeg på reise igjen. Denne gangen er jeg ikke en munk. Jeg sitter og spiser fiskesuppe med dagsfersk fisk av ymse slag. Klokka har bikket tolv, så jeg har unnet meg en pilsner til suppa. Utenfor ser jeg nakne seilbåter isbade i en slags dvaletilstand ved bryggekantene. Litt trist, men litt fint også. Nakne vertikale linjer i hvitt. Tett i tett, som om noen sirlig har prøvd å fjerne utsikten til skogen i bakgrunnen med Tipex.

På øret har jeg Tore Renberg. Han leser sin egen tekst på en måte som står godt til fiskesuppe og en litt for tidlig pilsner. Selv om headsettet mitt har lydisolering og selv om Tore leser det han er kar om, bryter haugevis med stemmer gjennom helt inn til både hammeren og ambolten min. Det pågår også noe bygningsarbeid i etasjen under meg og fiskesuppa.

Fiskesuppa og jeg er på Hennie Onstad senter. Vi skal se en mannsalder med uskånsom Blekengange. Jeg vil ikke se kunst på tom mage. Inntrykkene står i kø her, og da må magen være full.

Her må jeg skyte inn en kunstpause. Suppa er spist og jeg skal se kunst.

Noen timer senere kan jeg konkludere med at fiskesuppa var god og mektig. Men den var ingenting i forhold til maktdemonstrasjonen Blekens årelange gange var. 1-0 til Håkon. Borteseier.

Humor, gravalvor, politikk, elendighet, kjærlighet, teknikk, standhaftighet og nærhet smurt engasjert utover lerret og avisutklipp i en rasende fart. Helt klart en spesiell opplevelse å gå rundt å se et liv i bilder.

Som et herlig kontrapunkt til de to overstående opplevelsene rundet jeg av kunstsenterbesøket med å se meg blind på polkadotter i Kusamarommet. Inntrykksoverdose.

Jeg tror ikke verdien av å oppleve noe spesielt kan måles. Det må nytes, legges til hjertet og huskes.

Tilbake til fremtiden

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 25.09.18

Det er midt på natten. Ikke midnatt liksom, men klokka er 03:42 her jeg sitter. Det anser jeg som veldig midt-på-natten-aktig.

Ute sover verden. Det er i utgangspunktet sovetid så det er ikke så veldig rart at de sover der ute. Det burde jo jeg også ha gjort, men her sitter jeg altså våken som en lysfontene i stappmørket og jobber.

Det må kanskje nevnes at jeg ikke sitter i atelieret mitt i Trondheim, som jeg normalt jo gjør, men i en Airbnb-leilighet i Los Angeles. Det er nemlig et viktig poeng sånn rent tematisk, bare bear with me, som de kan finne på å si her borte.

Mitt indre ur har absolutt ikke fått med seg denne viktige detaljen om at vi ikke lenger er i Trondheim, men i en helt annen tidssone. Vi, min venn Aasmund og jeg, har rett og slett reist tilbake i tid for å gjøre research. Kall oss gjerne Marty McFly og Dr. Emmet Brown.

Hjemme tror jeg det er tid for lunsj nå. I alle fall kjennes det ut sånn på kroppen. Det indre uret og magen er samkjørte, og samtidig utrolig skakkjørte. For man skal ikke spise lunsj midt på natten, men det føles ut som om jeg bør hive i meg noen blingser med banan og kanskje frekt toppe det med en kopp te med melk og honning.

Men her er det mørkt i stall og i låve og nå skal alle nisseunger sove. Unntatt Ståle. For han er alle lysene i den sangen av Kanye West. Uansett hvor lysvåken jeg er, er det uaktuelt å spise nå. Jeg er ikke Dagobert Sørensen heller.

Våkennatt og sult til side. Min barndomsdrøm har gått i oppfyllelse. Jeg har reist i tid. Maskinen vi reiste med var dessverre ikke en modifisert og plutoniumsdrevet sølvbil. Det var en helt vanlig flymaskin. Avansert nok.

Som liten drømte jeg om å reise tilbake i tid for å se dinosaurer og hjuloppfinnere. Det er lite dinosaurer å se her i gamle dager. Men aldri si aldri, det er natt og selv stegosauruser må sove. Kanskje det dukker opp noen etter hvert. Jeg har satt fram et vannglass for å være på den sikre siden.

Litt som Erik Solheim, har jeg altså flydd i timevis. Jeg har dog ikke noe gullkort eller businessklasse å skryte på meg. Jeg har bare reist tilbake fremtiden jeg. Verken mer eller mindre.

Timene ble skrelt av klokken mens jeg intetanende satt trangt og så på actionfilmer og spiste kompakte flymåltider. Tiden er opp ned. Det er helt merkelig. Jeg bor plutselig i en Cher-sang, men uten melodramaet.

Jeg har skrudd klokken både hit og dit før altså, men aldri så omfattende som nå. Eller, jeg slapp å skru klokken, den fikset det selv. #snikskryt. Jeg har hørt folk klage over jetlag tidligere, men jeg har bare tenkt at de dro på litt breial fortellerteknikk for å få fram at de er bereiste. Men dette er ikke noe å skryte av. Jetlag er kjipt. Jeg føler meg som en overfylt svamp. Alt er litt i sakte film. Samtidig ikke.

Ikke rart Onkel reisende Mac var så virrete av seg, det må ha vært døgnvillheten som hadde satt seg i barten. Jeg bruker å være lettere mørkredd når det er natt. Men siden kroppen min ikke helt skjønner at det faktisk er natt er jeg ikke redd. Jeg var mer skvetten av meg da Aasmund og jeg spiste tacos på Grand Central Market. Ikke fordi det var så himla skummelt å spise tacos. Det var ingenting skummelt med den smørblide, serviceinnstilte og tannlause mexicaneren med ansiktstatoveringene som solgte oss maten heller, men kroppen min var i nattmodus. Så jeg var liksom tunet inn på mørkredd.

Jeg har gladelig og med overlegg reist så langt og likevel er jeg døgnvill to the bone. Trøtt, våken, sulten, mett, irritert og aller mest forvirret. Begynner å lure å om dette egentlig er en drøm. Altså, om jeg i det hele tatt skriver denne artikkelen eller om jeg drømmer at jeg skriver den. Sitter jeg i LA? Er jeg våken? Skriver jeg i søvne? Det jeg har skrevet hittil er fylt til randen med referanser fra alt fra barne-tv til åttitallsfilmer, prinsessebryllup, politikk og hiphop. Ikke ulikt en drøm.

Det vil fort vise seg, for jeg tror ikke drømmer kan trykkes på papir. Men kanskje tidsreiser og/eller døgnvillhet kan det?

Du er stygg og feit!!!!!

De fem små ordene, etterfulgt av like mange utropstegn, dannet en relativt enkel, men utrolig trist og provoserende setning.

Setningen sto i et kommentarfelt jeg tilfeldigvis scrollet forbi her en dag. Jeg stoppet midt i scrollingen og scrollet rolig tilbake. Jeg ble sittende og lese setningen om og om igjen.

Det slo meg at det har blitt en vane å lese internetthets. Fra alle kanter mugges og gulpes det. Presidenter gjør det, hattemakere gjør det, mødre, fedre, unger og fandens oldemødre. Det produseres så mye drit i kommentarfelt rundt om at jeg har blitt tilnærmet blasert. Trist.

Jeg fikk en idé. Jeg ville løfte trollkommentarer som den ovennevnte ut fra Facebookveggene og over til en virkelig vegg, her ute i det virkelige livet. Hva ville skje når hetsende utsagn materialiserte seg ut fra det digitale og opp stort på en vegg? Hva skjer når jeg synliggjør grumset og løfter den fram i lyset? Jeg skjønner nemlig ikke denne hangen til å hate. Denne trangen til å peke på alt som ikke er akkurat som man selv er, og håne. Har aldri skjønt det. Jeg har vært kvass i kjeften selv også altså, så jeg har helt sikkert noen skjelett i skapet. (Selv om jeg tror jeg har beklaget til dem jeg feilaktig har tråkket på tærne.) Men å hate? Nøre opp under antivibes og kjiphet over en lav sko? Nei.

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for det jeg sa i sinne til Sunniva i sjuende klasse (unnskyld Sunniva). Sjuende klasse er lenge siden. Jeg har blitt voksen siden da.

Men disse menneskene der ute med tastatur som hamres i hjel dag ut og dag inn, er ikke de også voksne? Har ikke de vokst opp, lært at ting sårer, funnet ut at det er bedre å bygge opp folk enn å rive folk i fillebiter fordi de ikke passer inn i deres verdenssyn? Tydeligvis ikke.

For å kunne fylle veggen jeg hadde til rådighet på Trondheim Gatekunstfestival med hets trålte jeg internett etter flere kjipe kommentarer.

Jeg trengte ikke lete lenge før jeg fant alt fra rasisme, intoleranse, hersketeknikker, shaming av utseende, kjønn og legning. Jeg fant det på Twitter, Facebook, Instagram og ymse blogger.

Jeg ble ikke overrasket, jeg vet jo det kryr av det der ute. Men det var liksom ikke en gøyal dag på jobb, for å si det sånn.

Folk hiver på seg boksehansker og løper frådende ut i kamp over den minste ting. De er så sinte. På alt og alle. Hele tiden.

Andre har fokusert på netthets før meg. Jeg har også skrevet om temaet tidligere, men så lenge folk fortsetter å gulpe galle på andre trenger vi å veie opp. Fylle verden, det være seg den virkelige verden eller den som er bak skjermen, med smilehull og kjærlighet.

Jeg skammet meg der jeg sto og fylte veggen i Ila med sitatene jeg hadde funnet. Det føltes utrolig ekkelt å skrive utsagnene. Både for min egen del og med tanke på at folk gikk forbi. Ikke visste vel de at de ordene jeg skrev på veggen ikke var mine. Snakk om å male fanden på veggen.

For det andre påvirket det humøret mitt. Å male er noe jeg setter stor pris på, men å stå i timevis, ja dagevis, og sitere rasistiske budskap og med sprayboks, er absolutt ikke noe jeg kjenner jeg ønsker å gjøre mer av. Ei heller trakassering av legning eller utseende. Det gjorde vondt å skrive det. Hva da med dem som sitter å gjør dette hele tiden? De må jo drukne i egen gallegulp foran datamaskinen sin etter hvert.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot konstruktiv kritikk av verken sak eller person. Det er når hetsehyenene kaster seg over løveungene der ute jeg får nok.

Etter å ha fylt veggen til randen med Facebookblått gallegulp fra kommentarfeltene var det på tide å ta affære. Dekke det hele med LOVE. Varme, naivitet og kjærlighet. Veie opp.

For meg var det ytterst ubehagelig å lage denne veggen. Skrive de sitatene, med skrivefeil og overforbruk av utropstegn og det hele. De ble mer virkelige enn på nett.

Kanskje det kan være en løsning for hetserne også? Male ut frustrasjonen sin i en fysisk verden, bort fra dataen.

For så å drapere det i kjærlighet til slutt selvsagt.

En tegning sier mer enn tusen bilder

Opprinnelig trykket i Adresseavisen 05.06.2018

Det sies at nordmenn flest er født med ski på beina. Jeg har lenge lurt på om jeg kanskje heller var født med blyant i hånda.

For jeg er langt fra noen Klæbo i sporet og jeg synes dessuten snøen er litt for glad i å sitte fast i skiene mine. Jeg har ikke spurt min mor om jeg hadde en blyant med meg da jeg svalestupte ut i fanget på jordmora, så det er fri fabulering.

Jeg tegner altså hele tiden. Jeg har gjort det så lenge jeg kan huske. Jeg tegner med alt fra blyanter på papir, til vann på sommervarm asfalt eller med ketchup i snø på påskefjellet. Jeg tegner i møter, på bussen (for tjuefem år siden tegnet jeg fysisk på bussen også). Jeg tegnet i timene på skolen. I marger, på pulten, i bøker, på hva som helst. I min nåværende bopel har vi en vegg alle besøkende kan tegne på. Tegn. Tegn. Tegn.

Jeg har lenge trodd denne tegnskapen (et nyord jeg akkurat fant på og som jeg håper blir tatt inn i ordboka til Lomheim. Galskap + Tegne = Tegnskap. Ditt trekk Sylfest.) «bare» har vært et behov for å få et utløp for alle ting jeg svamper til meg. Alle inntrykk må ut.

For min del kommer inntrykkene best ut gjennom blyanten. Men, jeg har i det siste skjønt at blyanten ikke bare er en visuell forlenger av hjernen, men også en slags båndopptaker. En sylkvass mikrofon som tar opptak av omgivelsene. Både det jeg faktisk tegner, men også lukter i rommet, været, stemninger og all mulig info som relaterer seg til øyeblikket jeg fanger.

Min mor ga meg nylig noen permer med gamle tegninger fra da jeg var barneskolebarn. Tegningene var som en tidsmaskin. Plutselig husker jeg hvilket klistremerke som var på døren ved pulten på rommet mitt, da jeg tegnet det dårlig sydde arret på skurkens venstre kinn.

En tegning av en skateboardrampe og/eller drapsfabrikk kunne, mellom linjene, fortelle meg at min mormor serverte sprø og saftig vannmelon på terrassen den dagen og at vi samlet blåmenn i grensen mellom hagen og åkeren etterpå.

Jeg ble nysgjerrig på alle minnene som poppet opp. Så jeg plukket opp en dunge nyere skissebøker jeg har stående i atelieret og begynte å bla. Og jaggu dukket det opp både lyder, dufter, smaker og alskens minner opp fra strekene. Fram kom plutselig uvanene til han duden på flyplassen i Stockholm, den gode fiskemiddagen i Bodø, den litt overmodne bananen som lå i fruktskålen ved siden av skisseboken min, da jeg tegnet en kjapp #enståleomdagen på kjøkkenet, og jeg husket den svenske sjefsfigurens talefeil på flyet på vei til Berlin.

Jeg får nemlig ikke like mye minner av et bilde. Et foto gir meg mye, men klarer ikke å stille opp med like mye som en tegning. Ikke i samme liga en gang. En kjapp skisse er fylt med mer minner enn et mobilsnapshot. Er det fordi jeg er mer til stede når jeg tegner? Uavhengig om jeg drodler eller tegner konsentrert? Har alle det sånn, eller er det bare jeg som er merksnodig?

Ivrig som jeg er, gjorde jeg som man gjør når nysgjerrigheten og utålmodigheten inviterer til fest i hjernebarken, jeg googlet. Dette tegneminneopplegget måtte noen ha skrevet noe om en eller flere ganger. Noen andre må ha opplevd det samme. Eller i alle fall noe i nærheten.

Ganske riktig. Dette er det forsket på i det store utland. Ifølge artsy.net forsket Jeffrey D. Wamme fra Yale på det han kalte «Drawing effect» i 2016. Man husker bedre når man tegner. Det har noe med semantikk, motorikk og det visuelle å gjøre.

Mye tyder dog på at det er de to første punktene som er viktigst. I 2009 testet psykolog Jackie Andarde husken til folk som hørte på babling i telefonsvarere. De som drodlet seg gjennom bablingen husket 29 prosent mer enn de som bare brukte ørene.

Dette var moro lesning. For selv da jeg gikk på barneskolen hjalp min mor meg å gjøre teori om til tegninger. Slik husket jeg bedre og prøvene ble (tydeligvis) 29 prosent lettere.

Jeg er langt fra ferdiglest på emnet enda, jeg ser nemlig for meg at det er et hav av info om dette der ute.

Uansett, blyant kan herved omdøpes til minnepinne.

Motstand gir kreativ utfoldelse

Opprinnelig publisert i Adresseavisen

Bypåska sneglet seg mot slutten. Folk ute dreiv med #plogging. På internett strålte statusoppdateringene fra fjelltopper og hyttevegger om kapp med sola som blottla stuevinduenes higen etter en klem fra nalen.

I sofaen lå ungene under en dunge påskeegg og gurglet fornøyd. Klokka var ikke engang lunsj, men rulleteksten på tegnefilm nummer fire eller fem for dagen hadde akkurat gått i svart. Spurveungene ropte om mer.Slik ble det ikke. Tv-en forble svart. Kona satte heller på litt Lillebjørn Nilsen, til assorterte protester fra sofabrigaden. Nedoveransikt og tilløp til mytteri. Kidsa gravde seg lenger ned i sofaen og gjorde det de kunne for å utbasunere sin snurthet.

Men litt ut i låten «Inn i mitt hode» begynte det å bevege seg litt fnisende rytmisk under sofaputer og påskeegg. Minstemann på tre la nemlig merke til at det var knipsing i låten. Det var ikke en mulighet han ville la gå fra seg. Aldri før har lydløs knipsing (for han får det ikke helt til med lyd enda) vært så høylytt. Han heiv seg i knipsinga med stor innlevelse og en rytmesans jeg bare kan drømme om.

Søsteren var kjapt ute med å snu et par påskeegg for å lage trommer. Lillebror tok opp et påskeegg med den ledige lanken og brukte det som maracas. Plutselig var klagesangen på mangel av TV forvandlet til en stompaktig forestilling folk hadde betalt gode penger for å se på Broadway. Aldri før har vel Lillebjørn hatt et slikt komp.

Like etterpå, fortsatt med tv-en kledd i sort, sto barna på badet. Med stor begeistring så de på tørketrommelen og vaskemaskinen som mekanisk snurret i utakt. De prøvde å herme. Danse med. Kevin Costner danser med ulver. Her er i huset danser vi med hvitevarer. Det ene dansesteget tok det andre. Idet sentrifugalkraften makset og tok ny personlig rekord, kunne en andpusten danseløve på tre fortelle at han ville klippe håret.Plutselig hadde vi en aldri så liten H2-salong på badet der far etter alle kunstens regler, og med tunga litt for mye ut av munnen, prøvde å klippe en pannelugg på en treåring som fortsatt trodde han var en tørketrommel.

Vi hadde også litt «Trim for eldre» eller «Trim foreldre» som vi kaller det. Der barna bestemmer øvelsene. Hadde det ikke vært forbudt med barnearbeid hadde jeg tipset 3T om at jeg har to aerobicinstruktører som hadde danset bakenden av alle med treningskort. Øvelser som «fingerløping», «hoppe sprettetid», «Opp og ned triks» var gjengangere. Jeg er støl enda.

Kreativitet i hverdagen er viktig. Ikke bare for meg som lever for og av å lage og skape, men for generell undring, lek, latter og trivsel. Gi seg hen. Faktisk danse med en tørketrommel om det er det som er «the flavor of the day». Eller knipse lydløst så høyt man bare kan. Være lidenskapelig engasjert i øyeblikket og frigjort nok til å klippe håret dansende.

Oftere enn av og til trigges kreativiteten av motstand. Kreativitet er problemløsning. Det handler ikke om å kunne tegne eller å være god til å spille fele. Kreativitet er å være fandenivoldsk, utfordre sannheter, prøve, feile, leke og flyte. Der er barn gode. De er, unnskyld språket, dritgode.

Jeg hørte nylig noen sammenligne politikere med en barnehage. Sammenligningen var ikke i positive ordelag, noe den helt klart burde ha vært. Vi burde nemlig alle være mer som barnehagebarn.

Ikke bare er de veldig flinke til å løse konflikter og til å si unnskyld. De er fulle av empati, er kreative og liker ikke urettferdighet. Barnehagebarn er rollemodeller for oss alle.

Tv-zombieungene mine fikk motstand da kona klokelig nok slo av tv-en. Det tok ikke lang tid før det tvang seg fram litt utfoldelse. I tillegg til det ovennevnte lekte vi også «Hemmelig gjemsel» (gjemsel der de andre ikke vet at de er med på leken, noe som gjør de lett å finne), testet typografi til frøskilt, illustrerte nynnende maneter, glemske fisker, vampyrsjiraffer og merkebevisste moteløver.

Det ble nesten så mye kreative krumspring at jeg måtte slå på tv-en igjen. Nesten.

La ungene finne sitt jeg i en blyant

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 07.11.2017

Jeg har ikke mange minner fra barnehagen. Ikke så rart kanskje, det er strengt tatt minst en meter, en dunge skjegg og litt måne siden jeg gikk der.

De få minnene jeg har er tilknyttet kreativitet og skaperglede. Vel, om du ser bort fra den episoden der jeg slo ut ei tann på en jeg tror het Frank. Du skjønner vi, og to til, skulle leke mor, far og barn. Jeg ville være hund. Frank var allergisk mot hunder og der oppsto problemet. Jeg var tydeligvis allerede mentalt en hund, da jeg valgte å løse konflikten med å eliminere «problemet» med et slag. Skammer meg.

Uansett. Kreativitet og skaperglede. Jeg husker vi dyppet stearinlys. Vi dyppet forsiktig og løp til døren og tilbake, stilte oss i kø og dyppet igjen. Gym og håndverk hånd i hånd. Jeg digga det.

Jeg minnes også en veveperiode der jeg sleit noe veldig med å få tråden dit den skulle, og endte opp med noe som lignet mer på en blåknute på LSD enn en løper. Men det var ikke så viktig. Jeg hadde skapt noe og mamma ble glad.

På barneskolen husker jeg hvor vanskelig jeg synes det var å dreie en klumpete lysestake, men den følelsen av å endelig få det til sitter i ennå.

I teorifagene noterte jeg ved å tegne det som ble sagt fra kateteret. Det gjør jeg forresten ennå. Jeg tegner konferanser rundt om i landet. Jeg visualiserer det andre sier. Det gjør det lettere å huske, og skaper assosiasjoner utover det som ble sagt. Ikke bare for 12-årige meg, men for slipskledde voksenpersoner på konferanser også.

På videregående gikk jeg for øvrig fra 2 til 6 i matematikk, da jeg skiftet lærer og fikk tegne og snakke om tall på den måten jeg så dem. Utenfor regnearkets rammer.

Jeg har tegnet på alt. Alltid. Uansett om jeg fikk lov eller ei. Papir, pult, vegg, buss, tavle, og lerret fikk gjennomgå. Jeg ville utforske, skape, lage, utvide horisonten og finne på. Kreativ tenkning skaper refleksjon. Det tror jeg verden har godt av. Reflektere litt før vi poster den tweeten, trykker på den røde atomknappen, selger den oljetønna eller bygger den muren.

Kreativitet er problemløsning. Alle er kreative. Det handler ikke om å være flink til å tegne eller male. Det handler om å se muligheter, nye veier til Rom og finne løsninger utenfor den berømte boksen.

Estetiske og praktiske fag i barndommen er viktig. Ikke for at alle skal bli Julie Ebbing eller Hannah Ryggen, men for at alle fortjener å oppleve mestring og lære seg selv og verden å kjenne.

Her om dagen insisterte ungene mine på å male samtidig som de spiste frokost. Det passet ikke akkurat råbra å søle med maling ti minutter før avgang til skole, jobb og barnehage, men jeg skal ikke ha på meg at jeg har nektet noen å male, så jeg fant fram maling og lot dem herje.

Han på tre ville at hun på ni skulle male en brann med oransje slik at han kunne bruke blått til å slukke brannen. Det fikk meg til å smile noe veldig. Han hadde skjønt et par ting han lille. Både hva gjelder komplimentærfarger og brannsikkerhet (takk Brannmann Sam, man kan virkelig stole på deg).

Hun på ni spurte om jeg visste av det bildet «Jeg», for det ville hun nemlig male. Jeg skvatt til. Hun visste om Ludvig Eikaas sitt fabelaktige selvportrett! Hun kunne fortelle meg at klassen hadde vært på museet og fått omvisning. Jeg ble så glad at jeg spontanropte «Så kuuult!», som igjen gjorde at ekkoet (treåringen) også ropte «Så kuuult!», som igjen gjorde at niåringen gjorde det. Der sto vi altså og tok en kunstpause på kjøkkenet og ropte for full hals alle tre. Kunst i skolen engasjerer.

Det at datteren min valgte det motivet passet egentlig veldig bra, da jeg gikk og grunnet på å skrive det du nå leser. Eikaas selv sier nemlig følgende om motivet: «Som barn i skolen bygget jeg opp en irritasjon over at jeg i skjønnskrift ikke fikk begynne en setning med Jeg eller Eg.»

Eikaas har laget, kanskje det kuleste selvportrettet noensinne ved å bruke skolens trange rammer som utgangspunkt. Så herlig meta.

(PS. Unnskyld Frank.)

Illustrasjon: Eira Kristine Gerhardsen

Åpent brev til bløte trafikanter

Publisert i Adresseavisen 08.10.17

Kjære (sett inn navnet ditt her ____________, slik at det blir personlig på ordentlig).

Du er en oppegående og reflektert person. Du er, altså tenker du. Og omvendt.

Du yter, har meninger, spiser både søtt, salt og syrlig. Du har bopel og familie. Du har et liv.

Folk er glade i deg og du er glad i folk. Vel, utenom han du vet, men du jobber med saken for du er, som vi begge vet, ganske så trivelig av deg. Som trøndere flest.

Jeg trenger at du setter av litt tid til deg selv. Litt selvrealisering og refleksjon over din egenverdi. Men først litt om meg.

Jeg er i overkant stolt av refleksene mine. Jeg er kjapp. Jeg har tatt imot alt fra snublende barn til fallende julemiddager. Som en blanding av Jackie Chan og en husflue ser jeg ting nesten før de skjer, og reagerer deretter.

For cirka 20 år siden (hellige hamster så fort tiden går) skulle jeg kjøre opp og bli innehaver av sertifikatet. Lappen. Sertet. Nøkkelen til selvstendigheten.

Under min radiobilaktige oppkjøring kunne sensoren fortelle at jeg sto bare på grunn av at jeg reagerte kjappere enn han. Jeg fikk oss inn i de mest utenkelige trafikksituasjoner, men «knips» så var vi ute av dem igjen.

Både da jeg nesten frontkolliderte med en trailer i det motsatte kjørefeltet og da jeg så vidt kjørte på en kar midt i en fotgjengerovergang så «knips» var alle involverte uskadd og verden gikk videre til the sound of music eller noe.

Det at jeg var i de situasjonene er jeg ikke stolt av, men jeg kom meg ut av dem før noen skjønte at situasjonen var der. Jeg er altså en ninja. En skyggekriger.

Apropos skygger og slikt, nå har solen begynt å våkne senere på dagen. Den popper ikke opp på himmelen som en overivrig hane, nei, den drar seg opp i horisonten når det passer seg sånn. Gjerne etter å ha slumret et par tre ganger. Det betyr at det er mørkere ute, når vi ferdes til våre respektive jobber/skoler/barnehager.

Det at jeg er kjapp betyr ikke at du skal legge ditt framtidige deg fullt og helt i mine hender og mine reflekser. Nei. Tvert imot. Om jeg skal kunne bruke mine reflekser, må du bruke dine. Og da snakker jeg om både de kroppslige og de som du fester på kroppen for å bli synlig.

Du er sikkert flink til å tapetsere ungene dine med reflekser og formaninger om å være trygg i trafikken. Men du må huske å walke the walk, når du talker the talk.

«Det er ikke kult med refleks» fikk jeg høre da jeg konfronterte en venn med hvorfor hen ikke bruker refleks. Kult!? Om du ikke har nok ryggrad til å bære en refleks eller to, kan du like gjerne sitte hjemme, borte fra trafikken, og se gamle episoder av «HIMYM». Det e nemlig ikkje tøft å værra døøød!

Jeg har en hypotese. De bløte trafikantene som ikke bruker refleks, er de samme som også avstår fra hjelmbruk og som ikke klarer å vente på grønn mann.

Jeg har gjort hjemmerefleksene mine og dykket ned i litt tall for deg, sånn at du ikke bare skal ta mitt i vel gallete ord på hvor viktig det er med refleks.

Ifølge Trygg Trafikk har bilisten (I dette tilfellet meg, men også svært ofte deg vil jeg anta) 10 sekunder til å reagere hvis du bruker refleks, spankulerer du i høstmørke gater uten refleks, har sjåføren bare 2 sekunder til rådighet. To sekunder. Du rekker fanden tute meg ikke mye bremsing på to sekunder, samme hvor ninja du er. Jeg formelig hører lyden av Canada Goose mot panser. Grøss.

Elle melle deg fortelle

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 14.08.2017

Vi sto på rekke langsribbeveggen. Iført gymsokker sto vi der og ventet spent. Hvilket tall fikk vi?

Vi prøvde hver gang å regne oss til hvor vi burde stå i rekka for å få samme tall som kompisene. Noen regnet alltid feil og prøvde å snikbytte plass med sidekameraten. 1–2–3–4, 1–2–3–4, 1–2–3–4.

Gymlæreren gikk langs rekka og delte ut tall og farget tøybånd vi skulle ha over skulderen som et slags bandolær. 1–2–3–4.

Det var ulidelig spennende, men til slutt fant vi ut hvem vi var på lag med. Hvor fornøyde vi ble med gruppen var alltid avhengig av den aktuelle aktiviteten vi skulle igjennom. Turnjentene var supre å komme på gruppe med om vi skulle hoppe bukk, rocke ring eller ta salto på tjukkas. Fotballgutta var godt å komme på lag med når vi skulle, vel, spille fotball (ikke det at vi fikk være borti ballen, men vi tapte i alle fall ikke). Sånn var det.

Stereotypt og null kontroll på utfallet, med mindre man bedrev valgjuks (byttet tøybånd eller flyttet plass i rekken). Konklusjon: Ryddig, men kjipt. Null valgfrihet.

Vi var enda mer nervøse når læreren hadde valgt ut to personer til å plukke folk fra rekken til sitt eget lag. Da hadde det ikke noe å si hvor du sto i rekka rent fysisk. Det som hadde noe å si da var hvor god du var i den sporten som skulle bedrives og/eller hvordan du klarte deg sosialt utenfor gymsalen.

Jeg har aldri vært en sportsjockey, men har noen sosiale antenner som har reddet meg mer enn en gang. De hjalp meg også i utvelgelsesprosessene i gymmen. Selv om jeg var dårlig i innebandy (fordi jeg ikke gadd å løpe alt jeg maktet etter ballen, men heller fungerte som en spillende Arne Scheie), ble jeg ikke valgt sist. For det ville man unngå.

Er du sist blir du liksom ikke valgt. Du blir tildelt. Konklusjon: Mye ansvar på spinkle skuldre, fritt og kjipt for alle som ikke velger.

Elle melle deg fortelle ... Skipet gikk og sank. Om du tilfeldigvis ikke hadde kapital nok til å bli med i båten. Kapital var i denne sammenhengen klinkekuler. Båten: Kulingene på skolen.

Jeg har aldri hatt så mye kapital som den dagen jeg kastet en bærepose med klinkekuler ut i skolegården. Kongen på haugen. Det var huuuuuge. Mitt kongeskip er lastet med, for å si det sånn. Men, man kan og bør ikke kjøpe seg stemmer. Jeg ble sittende igjen med null klinkekuler, og vips forlot skipet min klinkekulehavn.

Konklusjon: Elling er heller ikke tilfeldig, man kan kjøpe seg både snipp, snapp og snute. Men du er likevel ute.

Valgår. De står på rekke i avisspaltene. Lar seg avbilde i sympatiske former. Synger i lørdagsunderholdningen, spiser vafler laget med norsk kultur(melk), skyter ulv, skyter ikke ulv, sanker stemmer med vittig latter, roper om kristendom, dusjing, angiveri og norske verdier (oljepriser). De allierer seg og stolleken er i gang.

Befolkningen prøver å henge med i alle svingene. Det er ikke lett. Avtaler på bakrom, klima meg hit og dit, inkludering av alt og alle, skattelette, fattigdom, kulturpolitikk, eldre-tsunamier og oppvekstvilkår.

Hvem bør egentlig sitte ved kongens bord når musikken stopper?

De er nervøse, men viser det ikke. Lik og del. De vil jo bli valgt, ikke tildelt en plass i kulda i ullgenser utenfor sperregrenser. De vil inn i varmen. Bli med båten, være på lag med turnjentene (hvis det er salto i dag), ha rett farge på tøybåndet.

Ikke rart politikerne arrangerer fesjå og viser seg fram i fete typer. De vil gjøre det lettere for Kari, Ali og Ola å velge dem. Men de roper så høyt at vi velgere lett drukner i lydbølgene.

Jeg har badering, er svømmedyktig og vet hva jeg står for. Drukner ikke. Da er det jo bare å legge stemmeseddelen med flest likhetstrekk med mine synspunkt ned i den nydelige stemmeurnen når den tid kommer.

Walk in a park, si. Nei. Det er vanskelig. Men velge skal jeg. Selvsagt skal jeg det. Det skal du også. Ta din del av ansvaret. For det holder, som alltid, ikke bare med en like eller to, du må stå for noe også.

Snipp, snapp, snute du-er-ute!

Å fargelegge hverdager

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 19. april, 2017

Helt siden jeg, i mangel av barnevakt, måtte bli med min mor når hun holdt makeup kurs med tilhørende fargeanalyse av vintergrå trøndere på slutten av åttitallet, har jeg vært opptatt av farger.

Mamma var på den tiden makeup artist og hadde ulike vifter og permer fylt til randen med fargeprøver. Mammas sminkekoffert var som en skattkiste å regne for oss ungene. Ikke bare var det gøy å sette sammen ulike farger med fargeprøvelappene, men vi fikk herje fritt med sminken også.

Jeg lærte meg om kalde og varme farger, om komplementærfarger som enten kunne fremheve eller dempe hverandre, om nyanser og ja hele hopprennet.

Spol noen år fram i tid. Mens Gullars venter på at Marianne skal bli ferdig med å steke pannekaker, lærer jeg om ROGGBIF og fargelegger veggene på rommet mitt. Alt blir finere i farger. Mer levende. Lekent. Enn å hete Indigo da!

Vi spoler litt til. Jeg har fått kviser. Kviser, dun på overleppa og sprayboks. Jeg er ute og fargelegger vegger når andre sover og gjør mitt for at byen skal bli finere og mer levende.

Vi brydde oss både om linjer og om farger og hvordan de sto til hverandre og fasadene vi herjet på. I skissebøkene testet vi ut kombinasjoner og lekte. Jeg fikk dog smertelig erfare at det å fargelegge vegger uten å spørre om lov først, ikke var måten å gjøre det på om man ville være på den rette siden av loven. Så jeg sluttet. Men fortsatte å sette pris på graffiti som et visuelt løft i en betonggrå verden.

Spol mer. Kvisene kommer sjeldnere. Jeg går på videregående, lærer om Ryggens måte å blande blåfarge på, pugger læren til Johannes Itten og farger håret i minst én ny farge hver måned. I timene hermer jeg etter fargespillet i bildene til Munch, Miro, Monet og Matisse.

Jeg malte dårlige kopier. Opp ned. Blandet farger til jeg så mannen med ljåen. Jeg bannet og svor, men malte på. Jeg husker enda hvor intenst jeg hatet å blande og male ti nyanser av blått. I dag er jeg glad for at jeg gjorde det. For i dag lever jeg av å sette farge på verden.

Grunnen til at jeg tar deg med på min private fargereise er at jeg leste en artikkel i avisen du nå holder og/eller scroller i, her om dagen, som het; «Fargeløs arkitektur gjør deg dum og trist» . Den artikkelen gjorde meg så glad.

Eller, jeg blir ikke glad av at folk er dumme og triste (noe jeg regner med er satt på spissen for å få klikk), men jeg liker at det blir et fokus på farger. Jeg hadde ikke hørt om hun der farge-Dagny før, men jeg bejubler hennes kampsak om å få farger ut til folket.

Det er jo akkurat det jeg også jobber med. Fargelegging av hverdager. Verden er nemlig for grå. Den er det. Grå, konform, trygg og kjedelig.

Av og til er det som om vi alle heter Epp og bor i blokk 982. Verden og hverdagen vår har helt klart godt av å bli både sølet til, fargelagt og herjet litt med.

I dag fargelegger jeg verden som best jeg kan. Enten i form av malerier, tekster, klær, illustrasjoner eller hva-jeg-måtte-finne-på. En av de måtene jeg liker aller best er å fargelegge fasader. Gi bygg en oppmerksom ansiktsløftning. Jeg får oftere og oftere forespørsel fra folk om jeg kan fargelegge fasadene de innehar.

Det være seg folk som har mistet hjemmet sitt i brann, folk med gårder (både bonde- og by-), folk som skal rive huset sitt og vil gi det en siste salutt, utbyggere, innbyggere, private eller offentlige hattemakere. Det liker jeg. Det at folk ønsker mer farge inn i livene sine.

Jeg håper og tror at det kommer flere vegger, både fra meg og andre. For, for hver grå fasade som blir fargelagt blir befolkningen litt mindre dum og trist (om jeg kan hive meg på den overskriftsbølgen fra tidligere). Og det er jo en bra ting.

Jeg bruker å si «jeg tegner på alt, alltid». Men det er mulig jeg må justere den setningen litt.

Farger har jo vært en mer eller mindre bevisst del av livet mitt siden jeg sminket lillebroren min på slutten av åttitallet.

Jeg fargelegger nemlig alt, alltid.

---

Bloggbonus –> Reaksjonsmeldingen fra lillebroren i overnevnt tekst:

Kos at folk leser <3

Jeg ble dessuten så ivrig i skrivinga denne gangen, at jeg like greit skreiv en liten artikkel til. Den sto på trykk i går:
 

Faximile Adresseavisen.

Fem dager i Berlin – dag 1

Jeg har valgt å flytte min praksis til Berlin. Ikke permanent, men for en uke. Fem dager. Dette for å jobbe under andre forhold, som helt sikkert påvirker det jeg jobber med i en eller annen retning som er annerledes enn de forholdene jeg normalt jobber i. Jeg er ikke glad i vaner og rutiner. Jeg liker at ting endres. Organisk opplegg. Dessuten er Berlin fylt til randen med gallerier, museer, street art, arkitektur og kultur jeg ikke mesker meg med til daglig. Så, planen er å jobbe med en ny bok jeg har begynt på (oooh, yes! Gled deg). Jeg skal fortelle mer om den i løpet av uken. Jeg skal også jobbe med idéer og skisser til min neste separatutstilling som skal være på Kunst og Kaos på Røros i sommer. Jeg ble forresten invitert til å besøke atelieret til mine idoler Elmgreen & Dragset, meeeeen tilfeldighetene skulle ha det til at de er i Johannesburg når jeg er her. #Sadface Så, det får heller bli en annen gang. Har også innmari lyst til å få malt en vegg her nede, men nå har jeg trukket i de trådene jeg hadde til rådighet, og de var ikke sterke nok, så det ser mørkt ut. Galleribesøk, skissing og boklaging får holde. :)

Uansett. Klokka 05:05 kom flytaximannen til min kjære bopel for å begynne frakten av mitt legeme til destinasjonen, Michelberger Hotel i Berlin. Her sitter jeg nå og drikker kokkosnøttvann og ser på en TV-kanal som viser filmen "The Big Lebowski" 24 timer i døgnet, brenner ganen på smeltet ost, blogger og justerer planene over hvilke gallerier og museum jeg skal innom i morgen. 

<3

Etter å ha sittet i flyet og ventet på av-ising i over en time, fløy vi et bittelite fly til Stockholm der jeg heldigvis hadde lagt inn en lang pause. Så forsinkelsen fra Trondheim var ikke noe jeg brydde meg om, i motsetning til de stakkars folka som ikke rakk flyene sine. Jeg hadde så god tid at jeg satt meg ned å tegnet det jeg så.

Spesielt LOL: hu jenta som tok masse bilder av smoothien sin med et digert speilreflekskamera. 

Det er noe herlig vakkert med å sitte å observere folk på den måten. Folk i sine egne bobler. De er ganske så fine. Ærlige på en måte. De tre timene med venting gikk uansett fort, og plutselig var jeg i Tyskland. Vel, ikke før verdens mest høyrøstede svenske proklamerte sine styreverv i flyet... 

Etter litt Ubahning, bussing og gåing fant jeg hotellet mitt. (Hvordan fant man fram før gps og smartphone egentlig?) VERDENS FETESTE hotel. Bare sjekk den kokko nettsiden de draperer seg med. Ikke rart jeg booket rom her. 

Storbyen er litt overveldende innimellom.

Jeg har ordnet meg et hotellrom der jeg kan ha en arbeidsstasjon. Det var en lur avgjørelse. I skrivende stund er jeg superinspirert, og gleder meg til å bryte meg på byen i morgen. Men nå, skal jeg jobbe med boka, og muligens gå ned i baren og tegne folk. Sånn ser arbeidsstasjonen min ut på dag 1: 

Her blir det liv. Rai. Rai.

Vel. Det var dag 1. Nå gleder i allefall jeg meg til dag 2. 

hadet.

Rekordvarmen i hjertet

Først publisert i Adresseavisen 27. oktober 2016.

 

Jeg leste her om dagen at oktober var en rekordmåned for Trondheim hva varme gjelder. Ja kanskje til og med for Norge. Eller Norden. Verden. Skikkelig varmt var det i allefall. Jeg har ikke for vane å bry meg om hverken vær eller vind, jeg kler på meg stillongsen og lua mi og sier meg fornøyd med det. Men akkurat denne saken fanget oppmerksomheten min som en maursluker fanger maur. Jeg har faktisk brukt mye av oktober til å gå rundt å tenke på. Jeg har nemlig en teori om at varmen i byen vår har med mer å gjøre enn bare den far og sønn Gislefoss måler med instrumentene sine. 

Grunnene er mange til at Trondheims-oktober har vært ekstra varm. Veldig mange. La meg ramse opp noen av de. 

1) Høstlyset har lekt grønnfargen av trærne. Tilbake står en helt fantastisk skogbrann uten både røyk og ild. Fargespillet fester seg til både hjerte, netthinne, mellomgulv og selvsagt Instagramkontoer. *Dobbeltapp*. 

2) Toåringen har oppdaget gleden ved å hoppe i nyraket løvhaug han selv har hjulpet til å rake. Å se en toåring frydefullt svalestupe ut i en dunge løv, vel, ja. Det er all love. 

3) Nordlyset har drapert både trønderhimmelen og Facebook på nasjonalromantisk vis, imens vi småbarnsforeldre har sovnet på sofaen foran teven. (Vi har likt de magiske bildene deres dagen etterpå altså.)

4) Jonas vant Stjernekamp uten å engang ha kommet til finalen. Ikke lat som om du ikke synes han var noe annet enn rå. 

5) P3aksjonen skapte giverglede og hjertevarme til hele landet fra midt i hjertet av Trondheim. De lært opp nye generasjoner til å sette pris på å gi. Hva er vel varmere enn det? 

6) Trondheims befolkning har samlet seg, både en og to og tre ganger og sammen fortalt hvor skap bør stå og haller ligge. Samhold skaper varme. Nesten som å ligge i skje. #liggeiskjeforøya

7) Men i mitt hode så er det nok sola øverst i Søndregate noe av det som har varmet mest i oktober. Mest på lenge. Et evigvarende motlys. En levende og pulserende kulturklump med kunsthall, litteraturhus, bokcafé og bibliotek. Det er intet mindre enn fantastisk. Familien var allerede flittige brukere av biblioteket. Leseknapper har blitt tatt, bøker lånt og levert, lånt og levert, lånt og ja, du skjønner. Vi var fornøyd med tilbudet slik det var. Men det var før vi visste hva som lå i veggene. Jeg forbinder egentlig den gamle brannstasjonen med åttitalls-juletrefester i gymsalene, men nå, nå er det fylt til randen med kultur. Resultatet er at jeg har blitt så forelsket i kulturkvartalet at det nesten er litt flaut. Åpningsarrangementene i seg selv var varme, både fordi det krydde av smilende folk, men også for at det potensialet som ligger lokalene gjør at jeg sitrer etter mer. Gleder meg til neste boklansering, neste kunstutstilling, neste kaffekopp, neste hvasomhelst. Kulturkvartalet klarte faktisk alene å forsinke minusgrader og frost med minst to uker. 

8) Tropevarmen som slo imot meg da jeg tidligere i uka her kunngjorde at jeg har sluttet i jobben min og begynt i Jobben Min, var også en høydare. Makan til støtte og hjertevarme skal du lete lenge etter. Jeg har ikke vært gründer på ti år, så det var virkelig veldig overraskende og fint at det ble tatt så godt imot. Kjente som ukjente har sendt avgårde lykkeønskninger, så nå skal jeg gründre til jeg blir både gul og blå. Kall meg bare Gründe Svan.

Så, kjære varmerekord-Trondheim, du er varm uansett temperatur du, og det er akkurat sånn jeg liker deg. Fortsett med det.

Bonus: (Og, sånn for å toppe oktobervarmen så kommer det et utspill på Finn.no fra et nydelig par fra Hegra som smelter selv de kaldeste muggspiserne der ute. Oktobervarmen kommer til å vare til jul. Minst.)