Ståle Gerhardsen 2/10/20 Ståle Gerhardsen 2/10/20

Jubileumsår = jubileumstrykk og utstillingsbonanza

Jeg fyller 40. Det feirer jeg på min helt egne måte.

I 2020 fyller jeg jaggu tute meg 40 år. Førti! FØ-RT-I-!

Jeg er langt fra en Bleken og/eller en Gullvåg, men når de gutta kan feire sine runddager (henholdsvis 90 og 60) med kunst i bøtter og spann over det ganske land, kan vel også jeg gjøre det?

Jeg velger i alle fall å gjøre det. Sånn uansett. La jubileumssår være jubileumssår og heller fokusere på å lage et jubileumsår for alle som vil ha det gøy med meg.

Jeg skal i løpet av året ha 4 separatutstillinger rundt om i landet. Først nå på Oppdal kulturhus med utstillingen “Tematisk tittel” i samarbeid med Oppdal kunstlag. Utstillingen åpner 29. februar klokken 13.00. Ta turen, om du vil feire en fjerdedels bursdag og/eller se dungevis med nye arbeider.

Etter Oppdal kommer det tre andre byer på løpende bånd fordelt utover året. Mer om de siden.

Jeg har i forbindelse med egen halloi, laget et kjempestort jubileums-serigrafi. Det er konseptuelt nok trykket opp i et opplag på 40. Det er trykket med én farge, men samtlige trykk blir håndkolorert. Det vil si at alle trykkene blir unike. Samme grunnmotiv med ulik innpakning. 40 originaler. Jeg lanserer 10 og 10 håndkolorerte trykk på hver av de fire utstillingene. Det betyr at det vil bli lansert 10 stk nå på Oppdal. Neste 10 lanseres på neste utstilling i nest by. Jubileumstrykkene har også blitt preget med trivsel i det ene hjørnet.

Jubileumstrykket heter “Forever tålmodig, utålmodig” og måler 111 cm i høyden og 77 cm i bredden. Jeg har trykket en megasvart farge på syrefritt Somerset bomullspapir. Deretter har jeg malt, sprayet, tegnet og herjet på hver og en av trykkene.

Jeg viser ikke alle de 10 som slippes på “Tematisk tittel” den 29. februar nå, men et par-tre varianter må jeg jo kunne vise, bare sånn for å være litt gem. Som ungdommen sier. Eller sa.

4/40 “Forever tålmodig, utålmodig” Håndkolorert serigrafi

1/40 “Forever tålmodig, utålmodig” Håndkolorert serigrafi

6/40 “Forever tålmodig, utålmodig” Håndkolorert serigrafi

Jeg digger resultatet. Hvert trykk har fått et eget liv. Noen er sølete, noen grafiske andre kaotiske eller eksestensielle mens noen er rolige eller humoristiske. Alle er like. Alle er ulike. Herlig! Jeg gleder meg til å slippe trykkene løs på verden.

I tillegg til dette jubileumstrykket kommer jeg til å gjøre litt stunts, både i forbindelse med utstillingene mine, men også mtp kunstklubben min (som det fortsatt er mulig å bli med i) og sånn ellers. Så om du ikke har fulgt med tidligere, bør du henge med i svingene nå. For 2020 blir et år fylt til randen med koslig kaos.

Ståle Gerhardsen 12/17/19 Ståle Gerhardsen 12/17/19

Utsmykning av kontorlokaler for Sticos

Glede og overraskende heiarop i arbeidshverdagen.

For et halvt år siden ble jeg kontaktet av Sticos. De skulle flytte lokaler, da de hadde vokst ut av lokalene de da hadde. De lurte på om jeg kunne utsmykke de nye lokalene deres. Selvsagt ville jeg det. Da nybygget var kommet så langt på vei at jeg kunne se det med egne øyne, tok jeg en befaring. Og etasjen Sticos skulle bo i var diger. Odiger. Jeg klarte nesten å gå meg bort mens jeg var der. Den gåsegbort følelsen var litt kul. Det å hele tiden være på en ny plass og oppdage noe nytt. Den følelsen hadde jeg lyst til å ta vare på.

Sticos tilbyr innovative verktøy, effektive kurs og solid rådgivning. De støtter kundene sine i de små og store valgene. Dette med å støtte kundene ville jeg ta tak i og dykke inn i. Jeg ønsket i tillegg å lage en leken utsmykning som både gjenspeilet bedriften men også inspirerte de som jobber der i hverdagen.

Jeg ville skape engasjement og glede som kunne smitte over på arbeid og kunder. I min research fant jeg mye snadder. Blant annet et sitat fra en organisasjonsforsker ved BI:

“Arbeidsgivere vil dra større nytte av å tilrettelegge for engasjement, utfordring og interesse heller enn tilfredshet. Jobbengasjement bidrar til arbeidsglede og bedre prestasjoner.”

— Karoline M. H. Kopperud

Jeg likte det jeg leste. Arbeidsglede = 💙Jeg ville gjøre mitt for å lage glede i arbeidshverdagen. Dessuten har Sticos holdt på i 30 år (minst) og stadig fornyet seg. Alltid vært frempå. I en evig utvikling. Aldri ferdig, mett eller utlært. Alltid i bevegelse. Dette ville jeg også ta med meg inn i kunsten.

Så. Da satt jeg igjen med stikkordene:

Støttende. Arbeidsglede. Bevegelse.

Sticos er som sagt frempå. Dette ønsket jeg å vise ved å også la utsmykningen være det. Jeg har ville være innovativ og se nye muligheter både i gjennomføringen, teknikkvalg, montering og uttrykk. Jeg ville bryte forventninger og montere kunsten utypisk. Ikke henge et bilde slik som man er vant til å se det henge som en del av interiøret, men faktisk henge det skeivt, eller stable flere oppå hverandre nede i et hjørne. Jeg ønsket også å legge til et metanivå ved å la kunsten montere kunsten. Ikke lande monteringen, men la den være “in progress”. Organisk. Alltid i bevegelse. Frempå.

På denne måten bryter jeg innarbeidede mønster og forventninger. Noe som får betrakteren til å måtte forholde seg til kunsten på en annen måte. Tenke nytt.

Jeg ville utfordre meg selv også. Derfor valgte jeg å gjøre noe jeg aldri har gjort før, jobbe med sjablonger. Det var en lang prosess der jeg prøvde og feilet en god del, før jeg landet en måte å gjøre det på. Det ente med at jeg malte 17 små figurer (som jeg i dette tilfellet har kalt støttespillere) rundt om i kontorlokalene. Figurene er mellom 10-20 cm lange og består av 6 lag sjablonger. Det var nervepirrende å skulle male de på vegg i de splitter nye lokalene, for om jeg gjorde noe feil, måtte hele veggen males om. Haha. Men heldigvis hadde jeg testet og testet og testet på både, papir, treplater, lerret og til og med veggene i atelieret mitt, før jeg gjorde det hos Sticos. Her er noen bilder fra testperioden:

Det var en LITEN del av prøvefeileklareteste kaoset mitt i atelieret. Da jeg følte jeg mestret sjablongleken på en sånn måte at jeg ble glad i smilehullene, var jeg klar for å gjøre det hos Sticos. Nedenfor kan du se idéskissen til hvordan jeg tenkte det kunne fungere i lokalene:

Små sjablong “støttespillere” som monterer grafikk. Jeg ville ha med både silketrykk, litografi og etsninger, slik at det ble et mangfold til og med der. Jeg plukket ut trykk fra katalogen min som passet til det jeg ønsket å formidle, fikk de rammet inn hos Ramm og tok med meg vateret mitt til Sticos. Monteringen av grafikken tok innmari lang tid. Både fordi jeg måtte finne den rette måten å sette de sammen på, men også fordi jeg ønsket at de skulle “stables” oppå hverandre. Men de skulle jo også henge på veggen, så her måtte jeg fram med milimeternøyaktighet, vster og en bøtte tålmodighetskrem. Veggene var av gips, så jeg hadde ikke akkurat noen mulighet til å borre feil i veggene. Heldigvis hadde jeg med meg min fotosøster (som også er en glimrende heiagjeng, assistent og trøstende skulder når man trenger det) slik at jeg både ikke dokumentert montering og sjablongisering, samt at jeg fikk psykisk støtte da jeg møtte gipsveggen.

Enn å ha en sånn fotograf med seg. Ei som tar bilde av frustrasjonen samtidig som hun trøstebackeheier og hjelper til. Ovenfor er et øyeblikks frustrasjon før gipsvegg skulle hulles klar for skeivhenging av trykk.

Da all grafikk var montert, kunne jeg begynne med malingen. Det jeg ikke hadde husket på da jeg kom på idéen om å male små figurer på lure plasser var at jeg måtte bli et slangemenneske for å klare å male figurene på veggen. Det gikk på sitt vis, men Amanda (fotosøster) fanget mye gøy de dagene vi holdt på.

Midt oppi all spraygymnastikken dukket en gammel kompis opp med filmkamera. Frode jobber i Vinn Vinn reklame som hadde i oppdrag å dokumentere hele flytteprosessen for Sticos. Da ble jeg plutselig filmet også. Utrolig hyggelig når gamle venner dukker opp sånn i all plutselighet.

Etter noen intense dager med millimetermåling og sjablongbonanza ble resultatet innmari bra. Synes jeg selv. Er utrolig stolt over hvordan det ble til slutt. Små drops av noen figurer som dukker opp i kontorlandskapet og skaper smilehull. I like.

Til slutt vil jeg anbefale alle som en en tur innom Sticos sine lokaler. Se om du finner alle sjablongfigurene… ;)

Ståle Gerhardsen 11/22/19 Ståle Gerhardsen 11/22/19

Utsmykning av Hommelvik ungdomsskole - del 2

18 meter lekent lærersamarbeid.

I tillegg til “Prosessen” som er i elevdelen av Hommelvik ungdomsskole, ble jeg spurt om jeg også kunne utsmykke administrasjonsfløyen av skolen. Det ville jeg jo selvsagt.

Idéen som rett og slett har fått navnet “Puslespill” er at de ansatte i skolen sammen legger til rette for og former fremtiden til elevene.

Bakgrunnen består av gråtoner, der uferdige elementer av elever svever vektløst omkring sammen deler av Hommelviks historie, hverdag, lek, lærebøker, kunnskap, og arkitektoniske gjenstander. Så er det opp til lærere og resten av staben å plukke ned biter fra den grå massen og sette de sammen til fullverdige mennesker med kunnskap, egenart og pågangsmot.

Administrasjonsfolkene er i blått, elevene de bygger er ikledd røde klær. (Et lite nikk til “Prosessen” der, de som maler og skaper er røde, men det som lages er blått.)

Slik så konseptskissen ut:

Etter litt rådslaging med kunstkonsulent og skole landet vi på en litt mindre makaber variant. Det var et poeng å lage noe som i tillegg til å lyse opp hverdagen til de ansatte, ga lys til korridoren og skjermet de som satt på kontorene og møterommene. Frostet folie på vinduene i den 18 meter lange korridoren.

Montering av det hele sammen gutta fra Expoline.

Ekstra moro at figurene tilfeldigvis havnet på kontorer der de ansatte og figuren lignet på hverandre. Herlig tilfeldighet.

Prosessbilder med mobilen blir litt for kjipt. Men, fortvil ei, Gerhardsen & har heldigvis knipset bilder av resultatet. Bare se her:

Jeg var veldig bevisst på at jeg ville ha lekenhet inn i administrasjonsdelen av skolen også. Med et håp om at det skal smitte over på de ansatte og dermed bli en del av formen elevene formes i. Mer lekenhet til folket!

Ståle Gerhardsen 10/22/19 Ståle Gerhardsen 10/22/19

Utsmykning av Hommelvik ungdomsskole

Jeg har fokusert på prosessarbeid, samarbeid og det å se på feil på en annen måte.

Her forleden var det endelig offisiell åpning av utsmykningen på Hommelvik ungdomsskole. Jeg fikk oppdraget 20 november i fjor, og har egentlig jobbet med det siden da. Så det var utrolig godt å endelig slippe fuglen ut av redet og se den fly.

Selfie fra den 20. november i fjor. Gladlaksete fyr.

Utsmykningen min heter “Prosessen” og er, som Franz Kafkas bok med sammen navn, avsluttet før den er “ferdig”. Boken ble ikke er ferdigskrevet, men har et kapittel som avslutter historien. Slik er det også med min utsmykning. Den er et uferdig verk som må ferdigstilles i betrakterens hode. Betrakteren blir da en del av verket.

Jeg ville vise forkastede skisser, kaste dem, løfte dem fram igjen, og virkelig dykke inn i en prosess og la den være gjennomsiktig. Også ville jeg jobbe med det i ulike lag. Flere nivåer. Meta i massevis.

Jeg tegnet en bunke skisser, knøvlet dem og fikk de avfotografert hos Gerhardsen &. Disse bildene dypetset jeg, forstørret og fikk de produsert på metallplater. Et par av skissene leverte jeg inn til Ingrid på Trondheim Ramm, som rammet de inn etter alle kunstens regler. En forkastet idé, løftet opp og fram i lyset må få skinne på lik linje som annen kunst.

9. mai i år fikk jeg se hvordan ideen min utartet seg fysisk. Etter å ha testet i noen måneder, var det endelig på tide med litt resultater. Jeg ser kanskje ikke så glad ut her, men det er jeg da altså. Hehe. Mega.

“Prosessen” starter med et stort blankt linjeark som henger i oppgangen til de laveste skoletrinnene på den fløyen jeg har utsmykket. Et blankt ark er fylt til randen med forventningspress. Man skal levere. Alltid levere. Fylle det med visdom. Prestere. Være flink. Flink, flink, flink. Ikke gjøre feil. Aldri feil. Bare rett. Vi sier “Jeg fikk tre feil på matteprøven” og ikke “Jeg fikk 97 rett på matteprøven”. Fokuset er på feilene. Feil er feil.

Men, hva om feil er rett? Hva om det du tror er søppel faktisk er kunst. Hva om du plukker opp igjen en idé du har forkastet, og ser på den på en annen måte? I “Prosessen” ønsker jeg å synliggjøre prosessen fra det blanke arket til idéjobbingen, utvelgelsesprosess og til slutt gjennomføringen av idéen man har kommet fram til sammen. Nettopp gjennom prøving og feiling.

I tillegg vil jeg løfte fram feilene og gi de plass. Også feil kan være vakkert. Feil kan bli noe du ikke trodde, bare du ser på det med andre briller.

I garderobene finner du rester etter samarbeid og jobbing. Knøvlede og forkastede idéer montert i samme rytme og mønster som de karikaristiske fasadevinduene på hovedinngangen på skolen. Som et refreng gjentas rytmen.

Fasadevinduene på skolen. De fanget min oppmerksomhet umiddelbart da jeg kom kjørende første gang jeg skulle møte representanter for Malvik kommune og kunstkonsulent. Jeg visste jeg måtte ta med en referanse til de i mitt arbeid.

Forkastede idéer, montert over garderobeskap.

Enda en samling forkastede idéer. To garderober, to samlinger med idéer.

I gangen mellom de to oppgangene og garderobene ligger klasserommene til elevene. Både de yngste og de eldste. Der kommer idéjobbingen enda sterkere til syne. Der henger de innrammende utrettede idéene og det er figurer som har jobbet idé direkte på veggen.

Idéjobbingen er tatt ut fra arket og opp på veggen.

I den andre og siste oppgangen henger det enda et ark. Dette er dog langt fra blankt. Det er fylt med kunst og utøvende kunstnere. Dette arket er det dramaturgiske sluttpunktet i utsmykningen.

Skulpturene jobber med å få ferdig sluttresultatet.

Skulpturene samarbeider for å fylle arket med budskapet de sammen her kommet fram til. Denne typen sitter på en planke. Mitt lille nikk til Hommelviks skulptur “Plankbærarn”. Viktig å videreføre hint av historie.

Er man observant kan man gjennom hele utsmykningsdramaturgien finne hint til resultatet. Resultatet, som aldri blir ferdig og dermed er ferdig. Derav PROSESSEN.

Utrolig moro prosjekt. Fra ende til annen. Dette er en jobb jeg kommer til å huske for alltid. Stolt av hvordan det hele ble. Håper elever og lærere kan nyte kunsten i tiårene som kommer med like stor glede som de har vist nå under denne prosessen.

Jeg har utsmykket lærerfløyen på skolen også, men det kan vi komme tilbake til. La “Prosessen” skinne litt for seg selv nå..

Ståle

Ståle Gerhardsen 10/17/19 Ståle Gerhardsen 10/17/19

Utstillingsåpning og veggmaleri i Tromsø

Tromsø altså. For en fantastisk hjertevarm by!

Jeg har det siste året hatt tre separatutstillinger. Tre søsken, so to speak. Først i desember 2018 på Galleri SG i Trondheim med det overbyggende temaet “Mørkredd”. Deretter var jeg Olsokkunstner på Stiklestad Nasjonale kultursenter og fulgte opp med utstillingen “Våken”. Fredag 11. oktober var det duket for den tredje utstillingen i min lille utstillingstriologi, “Overtrøtt”.

Overtrøtt. En tilstand der du burde ha lagt deg for lenge siden, men av ulike årsaker ikke har gjort det. I denne tilstanden kan det oppstå mye. Man kan forsnakke seg. Se syner. Bli hyper. Få uforklarlige latteranfall og være generelt ute av seg selv. På både godt og vondt. I mine to foregående utstillinger utforsket jeg ulike sider av menneskesinnet. Det gjorde jeg også denne gangen. Utstillingen består av malerier, skulpturer og grafikk. Det trente øyet vil også kunne kjenne igjen grafikken min i noen av maleriene. Da jeg har brukt silketrykk og litografier som av ulike årsaker egentlig måtte kastes, i motivene. Jeg har også lagt inn “Easter eggs” i flere bilder. Bildene har referanser til bildene jeg stilte ut hos Krane Galleri i 2017. Hvilke referanser holder jeg tett om, så det gjelder å finne dem selv. Utstillingen ble åpnet av fabelaktige Martin Skaug.

Det var fulle hus og stapptrangt (er det ett ord?) i galleriet på åpningen. Opptil flere ganger, da publikum på en måte ble skiftet ut flere ganger. Så det ble en lang og fin kveld med masse gode samtaler og fine folk. Det ble jaggu solgt en del også.

Ekstra moro å møte folk som handlet malerier av meg sist jeg hadde utstilling i galleriet. Få høre hvordan de har levd med kunsten de siste to årene. Veldig veldig moro!

Men, nå er det på tide med litt visuelle referatbiter fra Tromsøturen:

Her kommer lit fotos fra riggingen av utstillingen.

De første timene går alltid med til å flytte rundt på bilder. Fram og tilbake er ikke alltid like langt. Moro som bare det. Som å komponere en symfoni eller noe. Hvor skal man føle hva? Hvilken rekkefølge oppdager man kunsten? Hva skjer med bildene … — De første timene går alltid med til å flytte rundt på bilder. Fram og tilbake er ikke alltid like langt. Moro som bare det. Som å komponere en symfoni eller noe. Hvor skal man føle hva? Hvilken rekkefølge oppdager man kunsten? Hva skjer med bildene når de henger ved andre bilder? Endres meningen? Forsterkes? Sloss noen bilder med hverandre? Er noen for gode venner? og og og og.. Sånn holder vi på. Lenge.

Mye ståing og seeing. Burde nesten ha byttet navn til Ståse.

Jeg fikk for meg at jeg ville bygge en liten storby inne i galleriet. Der kunne “Søvngjenger” og “I spy with my little eye” bo, spionere og gå i søvne.

I tillegg til å rigge utstilling, og jobbe med galleriet for å få alt klart til åpning, måtte jeg jo male litt vegg. Så før jeg dro opp spurte jeg på Facebook om noen hadde vegg til meg. Jeg fikk maaaaaassevis av veggmuligheter. Masse. Overlveldende. Jeg endte opp med å velge ut Domkirkens barnehage, da de sendte meg et bilde av barnehagen sin og en veldig hyggelig invitasjon. Arkitekturen i bygget ga meg en idé som jeg bare måtte utnytte. Så da ble det til at jeg malte barnehagen. Her kan du lese om idéen bak veggen. Rart hvilke idéer som kan poppe opp av å se en vegg altså.

Se nærbilder av veggen her.

Mellom veggmaling og utstillingsrigging måtte jeg ta noen pauser. Folk jeg møter på min vei tror nemlig ikke at jeg tar pauser. Men det gjør jeg altså. (Litt. Noen ganger.) I Tromsø sørget jeg for å være på hotellrommet mitt for å få med meg når sole sneik seg bak fjellene. Det lyset som oppsto da, og den utsikten jeg hadde gleden av å inneha da lagde ro helt inn til halebeinet. Det er jeg sikker på.

Jeg ble forelsket i The Edge. Bor lett der igjen.

Flaks for meg (og alle andre mennesker i Tromsø) at Risø ligger vegg i vegg med Krane galleri. For på Risø jobber Arne. Arne er Norgesmester i latteart. Det fikk jeg erfare da han serveret meg en kopp kaffe med figuren min tegnet i melkeskum. Det var så utrolig stas. Fikk lyst til å bli barista. Vil også tegne i melkeskum.

Vel, etter at utstillinga var rigget ferdig, kaffen var drukket opp og barnehagen malt, var det på tide med litt utstillingsåpning. Åpningsbonanzafotos av Esben Holm:

Jeg knipset også noen kjappe bilder av utstillinga før åpningen:

Dagen etter utstillingsåpningen klødde det fortsatt i fingrene. Og kabalen skulle jaggu til å gå opp, for Kranegjengen hadde fikset en vegg til til meg. Da måtte jeg jo lage et lite kjærlighetsbrev. Det forrige kjærlighetsbrevet jeg lagde er jo revet nå, så da føltes det rett å lage et nytt et.

Jeg hadde nok maling til å lage en liten piece til. Så jeg ble med hjem til et fabelaktig Tromsø-par som ønsket at jeg malte skyvedøren mellom stue og bibliotek. Det måtte jeg jo bare gjøre. Så jeg pønsket ut en idé, der antihelten blir helten. De beleste er den ensomme rytter. Helt sheriff! Veggen er fylt til randen med sjakk-, cowboy-, kreativitet-, fantasi- og filosofireferanser. Og ordspill. Selvsagt.

Alt i alt kan jeg nok en gang gi turen til Tromsø og Krane terningkast tusen! Utrolig givende og hyggelig tur. Masse nye fjes å bli kjent med, masse gode gamle venner. Jeg koste meg fra ende til annen. Gleder meg til neste Tromsøtur.

Her kan du lese utstillingskatalogen og her kan du se hvilke verker som er solgt og/eller ikke. Utstillingen står ut oktober og kanskje litt til.

Klem og high five, Ståle.

Ståle Gerhardsen 9/27/19 Ståle Gerhardsen 9/27/19

UN Biennale i Berlin

Jeg ble invitert til å delta på Urban Nation Museum of Urban Contemporary Art sin biennale tidligere i måneden her.

Yasha Young inviterte meg til å komme ned til Berlin for å herje litt. Yasha er Founding Director/ Concept Creator på Urban Nation, og mastermind x 1000 på hundre andre prosjekter verden over. Så når Yasha sier hopp Ståle, så hopper Ståle.

Denne gangen var det altså en heidundrende biennale bygget opp fra grunnen av under togsporene til Ubahn. 100 meter kunst. Og ti ganger så lang kø for å komme inn. Det var virkelig en opplevelse som jeg kommer til å huske forever og litt til. Jeg fikk stille ut ved kunstnere fra hele verden, mange av de har jeg beundret arbeidet til i årevis. Jeg ble kjent med nye raringer og møtte gamle raringer som jeg kjente fra før. Utrolig fine dager i Berlin, indeed.

Jeg kommer ikke til å utbrodere om biennalen her. Du kan heller lese om den her. Eller se masse snasne instabilder her.

Tittelen for biennalen var “ROBOTS AND RELICS: UN-MANNED”. Mitt bidrag til biennalen var i “the abandoned city” delen av den 100 meter lange løypa. Andre kunstnere i den delen av biennalen var Nomad Clan, Vermibus og Goin. Sammen skulle vi lage en forlatt og ødelagt byscene. Jeg lagde verket “Too Little Too Late” bestående av tre ødelagde vegger med maling på og to små skulpturer gjemt blant “bombingen” samt en litt større skulptur (“Søvngjenger”) plassert på toppen av den del av den originale Berlin-muren.

Nika Kramer fanger meg i det øyeblikket jeg limer “Svøngjenger” på toppen av Berlin-muren.

En av de små, gjemt i veggen. foto Nika Kramer

Vegg, uten løk. Fortsatt Nika Kramer som knipser..

Les mer om mine smårørte tanker rundt det å få leke med Berlin-muren her.

Men nå ble det mye meg. Her er det litt snadder fra resten av biennalen:

Kø. Folk sto i timesvis i kø. Det kom totalt 12000 mennesker på Biennalen (som varte tre dager).

Nomad clan malte på alt mulig. De har can control ut av en annen verden.

Dan Rawlings skjærer i metall. Alt mulig. Veiskilt, biler og denne gangen et fly. Magisk!

Sandra Chevrier lagde en ødelagt og herpa billboard.

Jepp. Det var awesome fra ende til annen.

Jeg fikk også tid til å henge, feste og dra på utstilling med venner. Vegan Flava og undertegnede dro til Urban Spree for å se utstillingen til Marina Zumi. Det var gøy. Vi møtte Dotdotdot, Anders Gjennestad, Upnorth festival folka, Wandal art og Daleast. Det ble en seeeeen kveld som innebar alt fra fotoutstilling på Amerika haus til tjue-tredve rotter, til fotoautomatlek og mye mye annet sprell. Men det kan vi ta ved en senere anledning.

View this post on Instagram

@staalegerhardsen and @karusellmannen having a selfie moment in front of Ståle Gerhardensens wall/installation for the Urban Nation Biennale! Curated by @yashayoungprojects @urbannation_berlin #upnorthfestival #upnorth #upn #art #installation #urbanart #urbannation #biennale #berlin

A post shared by UpNorth (@upnorthfestival) on Sep 24, 2019 at 10:41am PDT

Før jeg dro hjem malte jeg en liten kompis i Bülowstraße:

Litt hastverkete bloggoramas her nå, men bedre det enn ingenting, si..

Ståle Gerhardsen 8/8/19 Ståle Gerhardsen 8/8/19

Publikumsrekord på Stiklestad

Jeg er olsokkunstner 2019 på Stiklestad Nasjonale Kultursenter. 23. juli åpnet endelig utstillinga.

08. oktober i 2018 fikk jeg en forespørsel fra Stiklestad Nasjonale Kultursenter som jeg hverken kunne eller ville si nei til:

““Hei Ståle,

her kommer en kort henvendelse som jeg håper du synes er interessant. Vi på Stiklestad Nasjonale Kultursenter ønsker at du skal være årets olsokkunstner under Olsokdagene 2019 på Stiklestad. Olsokdagene arrangeres 23. – 29. juli. Tidligere olsokkunstnere har vært blant annet Lars Elling, Karen Bit Vejle, Magne Furuholmen, Håkon Bleken, Håkon Gullvåg, Ulla-Mari Brantenberg, Nils Aas og Per Fronth med flere.””

Jeg svarte med ivrige øyenbryn hevet helt opp til capsen og capslocken hardt presset ned, at det ville jeg mer enn gjerne.

Siden den dagen har jeg malt, formgitt, farget, tegnet, skisset, limt, trykket, etset og pønsket ut hver eneste time jeg var våken. Sovende også for den saks skyld. For jeg visste at jeg skulle ha en utstilling i en setting der kun bastioner har hatt utstilling tidligere, måtte jeg levere som jeg aldri før har levert.

Temaet for årets olsok på Stiklestad var “Våken”, så jeg tok med meg tematikken inn i arbeidet mitt og endte opp med mellom førti og femti nye verker som jeg fylte Leidangsgalleriet på Stiklestad med.

Det er også første gang jeg har hatt pressekonferanse i forbindelse med utstillinger. Moro. (det å holde denne nyheten hemmelig i tre måneder var megavanskelig. Jeg var jo så stoltglad og hadde lyst til å fortelle det til alle jeg kjente og fremmede på bussen.)

Jeg tenkte jeg skulle vise litt av prosessen bak det å bygge en utstilling, samt selvsagt vise hvordan utstillingen ble både med og uten publikumsrekordbesøket. Gerhardsen & Karlsen har som alltid knipset bilder samt at jeg har tatt mye bilder underveis. Jeg tar alltid bilder av det jeg holder på med når jeg drar hjem fra atelieret. Dette for å kunne se hvor i løypa jeg til en hver tid er. 10 måneder med bilder av utvikling blir en heidundrende lang bloggpost. Så det blir litt smakebiter fra her og der. Jeg begynner like greit med litt prosessbilder nå jeg, sånn for å krydre litt visuelt kaos i saken her før det blir til et leksikon sånn rent tekstlig.

“Du må ikke sove” avfotograferes av megadyktige Jarle Hagen i hans fotostudio (som nå har blitt mitt studio da han har flyttet mesteparten av sin arbeidstid til Oslo.)

Første runde på “Bare fem minutter til”.

“Bare fem minutter til” runde nummer femish.

Skisser laget på The Arctic Hideaway under mitt artist in recidence opphold der i januar.

Grunnlaget for silketrykket “Stå opp” ble også laget i nord under mitt opphold på den øde ø.

En vegg av tanker. Mange av disse tankene ble til utstillingen “Turer i skog & mark” de andre ble med til “Våken”.

Blanding av farge under en av silketrykkrundene i vår. Resultatet er å se på Stiklestad i verkene “Ser ikke skogen for bare trær”, “Zzz” og “Man v.s. Nature”.

Første runde på “Nå har du sovet lenge”.

Sjuende runde på “Nå har du sovet lenge” måtte jeg bruke Snapchat tegneverktøyet til.

Før jeg malte vikinger som rider på karusellenhjørninger var det bare et stort og skummelt blankt lerret.

Runde 2 eller 3 på det store og runde 4 eller 5 på det lille.

Vårsola ga det uferdige maleriet et ekstra fint løft.

“Venter på søvnen” runde 12 eller 13 eller noe.

Jeg må si at det er virkelig gøy å lete fram alle disse prosessbildene. For nå har jeg jo blitt vant til å se maleriene ferdige, hengende utstilt i galleriet. Så det å se disse bildene igjen var moro. Håper du også kan synes det er gøy med et innblikk i skapelsesprosessen.

En av filmene til serigrafien “Karusellen” (Olsokmotivet)

Flere av verkene var skummel å få fraktet til Stiklestad. Blant annet neonlysinstallasjonen og verkene “Vekket jeg deg"?” og “Sov du?”, men det som jeg kjente mest nervesnubling med var det odigre maleriet “Perpetuum mobile/du du dudu dudu du du du du”.

Først måtte Ingrid (verdens beste rammemaker) og jeg kutte strimlene av lerret som ble til overs etter oppspenning.

Skummelt å skjære vekk deler av ferdigmalt maleri. Men det gikk finfint.

Mens jeg ventet på at monteringen av utstillingen kunne begynne laget jeg utstillingskatalogen. Alle bilder selvsagt tatt av Gerhardsen & Karlsen.

Gjennomgang av hvilke verker som må ha nye bilder på lys bakgrunn. Detaljene må få oppmerksomhet, vettu.

Da alle de verkene var fraktet dit de skulle var det bare å montere det hele. Det er en veldig spennende del av jobben. Det å velge hvilke bilder som skal henge hvor. Hvilken følelse publikum skal få når. Heldigvis hadde jeg megadyktige Håvard som kyndig hjelp. Han har hengt opp ca alle olsokutstillingene, så han var verdt sin vekt i gull. Jeg kunne konsentrere meg om å finne rytmen i utstillinga, og han kunne telle millimeter, borre, drille, sveise, vatre, lodde og tapetsere. Jeg hadde ikke sett alle bildene sammen på denne måten før. Atelieret mitt er ikke lite, men det er heller ikke så digert at jeg får sett alle bildene samlet samtidig. Så det tok tid å lande alle plassene til grafikk, maleri, installasjoner og skulpturer. Heldigvis hadde vi en liten uke på oss, og den brukte vi godt.

Jeg hadde lyst på en ekstra vegg i forbindelse med utstillingen. Jeg ønsket at lokalet skulle få en avslutning og et blikkfang. Denne veggen designet jeg en tapet til på tapeten skulle neonlyset monteres sammen en seng med tilhørende nattbord. På åpningen skulle nattbordet også fungere som scene og i sengen skulle det ligge noen å sove.

En fokusert kunstner med skotøyet on lock.

Med så mange skulpturer som jeg ville ha med i utstillingen, måtte vi male en haug med sokler.

En svevende skulptur av rør in the making.

Måtte lage skilt som sto til restan av utstillingsfeelingen.

Etter en uke med montering var utstillingen endelig klar for publikum. Men før det fikk styreleder for kulturrådet Tone Hansen en privat omvisning. Dette var spesielt stas fordi hun i tillegg til å være styreleder i kulturrådet også er direktør på Henie Onstad Kunstsenter. Tone skulle stå for den offisielle åpningen av olsokdagene under åpningen i Stiklestad kirke. Jeg fikk ikke med meg åpningen fordi jeg strøk klær og gjorde et par radiointervju i forbindelse med utstillinga jeg skulle åpne om noen timer.

En sjelden mulighet. Stryke skjorte og lese om utstillinga si i avisen samtidig.

Mens jeg sto der og strøk skjorta tikket det inn en melding fra noen som var i kirka på åpninga.

Det gjorde at jeg senket skuldrene akkurat nok til at jeg kunne peise på med utstillingsåpning med litt mindre nerver. Kun minutter før utstillingen min åpnet, tok jeg en tur i galleriet. Alene i utstillingen. Helt forferdelig og helt fantastisk samtidig. Det å kjenne på stemningen. La resultatet av arbeidet mitt synke inn. Stå i vakuumet og håpe på at publikum setter pris på det jeg har laget. Enten på den ene eller andre måten.

Jeg hater det.
Jeg elsker det.

Heldigvis ble Sindre fra Gerhardsen & Karlsen med på slep.

Måtte tweake litt på sneakersene så de sto bedre til utstillingstematikken.

Testet følelsen av å våkne til denne utstillingen.

En liten peptalk med søvngjengerkompisen min.

Sovende Sverre, talende direktør og en random skolegutt fra england eller noe..

Etter vakuumet var det på tide med åpning. Det hele startet med at trompetist Lena Sten spilte reveljen, deretter holdt direktør ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Anne Marit Mevassvik, en tale (bildet), så sa jeg noen ord før den fantastiske slampoeten Eline Ruud Kristiansen fremførte sitt verk “Du må fortsatt ikke sove”. All denne trompeteringen, talingen og tekstformidlingen foregikk mens Lars Børre Hallem lå i senga og sov. Han våknet etter en herlig pinlig stillhet og ærklærte utstillinga for åpnet.

Nå har du lest langt og lenge og lengere enn langt, så da er det på tide med litt fine fotos fra åpninga. Det kom så mange folk at jeg vet ikke om jeg rakk å hilse på alle en gang. Aldri før har det kommet så mange mennesker på en olsokutstillingsåpning. Det er ikke helt til å fatte. Jeg blir stoltgladsattutydmykknisete. Om du var der og jeg ikke fikk hilst på deg, så får du en virituell klem nå. Tusen takk for at du kom!

En sterk og nydelig framføring av Eline!

Phu. Det var en odiger mengde bilder. Og dette var til og med et utplukk. haha. Det var som nevnt utrolig gøy på utstillingsåpning og gjengen på Stiklestad har tatt vare på meg og mine på en formidabel måte. Jeg er så veldig veldig glad for at jeg fikk denne muligheten. Utstillingen står ut august. Håper du svipper innom om du skulle være i nærheten.

Utstillingen ble også gjestet av et par særs kule damer. Først fikk jeg endelig møte Else igjen. Else er årets olsokprofil på SNK. Et fabelaktig valg! Else og jeg møttes første gang da jeg designet en t-shirt for et NRK p3 program hun var med i. Deretter har vi møttes ved ujevne mellomrom. Hun har sågår åpnet en utstilling jeg arrangerte i 2007. Denne gangen fikk hun en privat tour rundt i utstillinga og jeg fikk litt “slik poserer man foran kamera” lærdom av Else.

Ekstra gøy også selvsagt at Else fikk serigrafiet “Karusellen” av SNK.

I tillegg var det egentlig meningen at jeg skulle gi kulturminister Trine Skei Grande en omvisning i utstillingen. Men jeg måtte avlyse da jeg ble invitert til å male på NRK Sommeråpent. Da var det ekstra moro å få tilsendt dette bildet av ministeren.

Det betyr at Trine har besøkt mine to siste utstillinger. Både “Mørkredd” på Galleri SG i Trondheim og “Våken” på Stiklestad. Trine, om du leser dette så er min neste utstilling på Galleri Krane i Tromsø. Åpner 11. oktober…

Slenger med et utvalg bilder av utstillinga uten publikum tilstede:

Jeg runder av nå, med å takke alle dere som har sendt meg gode ord, tagget meg i bilder, likt og delt. Hengt med i svingene og støttet. Det er utrolig givende og godt å holde på med det jeg gjør når dere er så flinke til å gi meg tilbakemeldinger. Tusen tusen takk!

(Om du enda ikke har fått nok, kan du lese utstillingskatalogen her)

Ståle Gerhardsen 7/29/19 Ståle Gerhardsen 7/29/19

Camping med NRK

Male en campingvogn på live tv? Null stress…

For et par måneder siden fikk jeg en telefon fra NRK. De lurte på om jeg hadde lyst til å gjeste programmet “Sommeråpent”. Det ville jeg jo selvsagt. Jeg ville det ekstra mye da de hadde en utfordring til meg: Male en campingvogn på direktesendt TV. Jeg jaet en gang til, og et par måneder etterpå møtte jeg opp på Storsand camping for å herje litt. Jeg hadde glemt at sendingen varte i kun 40 minutt. Noe som igjen betydde at jeg hadde 33 minutt på meg fra start til slutt. Samt å levere tre kjappe intervjuer underveis. Haha. Makan til oppgave! Jeg blir svett av å tenke tilbake på det.

Men gøy var det. Veldig gøy.

Her kan du se hele sendingen om du er lysten på det.

Jeg tok litt bilder underveis i kaoset. Nyt:

Nabovogna koste 4 mill. Så den skulle jeg huske å ikke søle maling på. NRK var ikke sikker på om jeg huska det, så de dekket til hele greia.

Campingvogna måtte stå rett i forhold til lys, vind, kamera, publikum og alskens.

Mens de flytta vogn nøyt jeg utsikten og pønsket ut ideer.

Hadde glemt skisseboka, så mobilen og fingertuppen fikk holde.

Det ble sending til slutt. Og lyset var magisk underveis.

NRK filmet prosessen også.

Det ferdige resultatet ble slik:

Jeg håper jeg får se vogna på veien en gang. Bare sånn helt random. Hadde vært megagøy!

Ståle Gerhardsen 6/13/19 Ståle Gerhardsen 6/13/19

Ta vare på de rundt deg

Finner man lykken gjør man lurt i å dele den.

For to år, eller var det tre, år siden ble jeg spurt om jeg kunne male en vegg på et ultrasjarmerende hus i Ila i Trondheim. Det kokte litt bort i grøten i en periode og plutselig landet kortstokken slik at kabalen gikk opp. Dermed ble det veggmaling. Megagøy, da dette huset har en herlig sjarm. Denne feelingen ville jeg ta med inn i veggens motiv.

Vegginnehaveren ønsket en nestekjærlig og inkluderende vegg. Ønsket hennes klaffet som fot i hose for hva jeg hadde sett for meg å lage. Jeg velger å ikke gå inn i en utbrodering for hva jeg har tenkt da jeg klekket ut motivet. Både fordi jeg hadde mange tanker i samme motiv, men også fordi det er relativt selvforklarende.

Bottom line er: opplever du lykke og glede, spre det videre til de rundt deg. Det skal ikke mye til for at et møte mellom en som er trist og en som er glad blir fargerikt og vakkert.

☀️+ 🌧= 🌈

Deretter peise på med enda mer bakgrunnsfarge.

Kanskje den minst logiske plassen å bruke liften, men altså, har man lift så har man lift.

Dette synet møter de som trasker/triller/turer ned gaten 🌧🌈☀️🍀

Denne veggen er lett blant topp tre av vegger jeg har laget. Både pga form, innhold og plassering. Veldig takknemlig for oppdraget og tilliten. Takk til Pilot utleie for nok en gang å lande en herlig arbeidshest (lift) til meg. Takk til Gerhardsen & Karlsen for foto av ferdig vegg og takk til håndtlanger Caroline for mat, maling, dokumentering og alskens. Forresten: takk også til hu dama som randomly kom innom liften min med en Snickers.

Mens jeg har deg her må jeg klaske inn et tips om at det i skrivende stund fortsatt er mulig å melde seg inn i kunstklubben min. Les mer om fordelene her da vettu.

Avslutningsvis vil jeg bare si: Ta vare på de rundt deg. 🌧🌈☀️🍀

Ståle Gerhardsen 6/11/19 Ståle Gerhardsen 6/11/19

Jeg har lekt med steiner og kobberplater

Grafikklek og veggmaleri i Kristiansand

Først: Velkommen til en megalang bloggsak om det å trykke grafikk. ❤️

I slutten av mai var jeg en liten uke i Kristiansand og jobbet med überdyktige Anders hos Fredriksens Grafikk. Jeg lekte med litografi og etsninger. Begge teknikkene var uprøvde for min del, men fyttikatta som det ga mersmak. Det blir nok ikke siste gang jeg gjør slikt.

Jeg malte, tegnet, risset, blekket, spurte, grov og herjet. Anders hadde svar på det meste. Han hooket meg også opp med Arne som sørget for å lande en vegg jeg kunne male i byen. Så det ble helt klart en produktiv uke. And then some.

Jeg tenkte jeg bare skulle peise på med bilder jeg. Tok så innmari mange, så krydrer jeg med litt tekst innimellom. Føler du noe mangler så roper du i min retning, så skal jeg utdype :)

fettinnholdig maling og idéskisse til motiv.

Det var helt fabelaktig å tegne/male/skrape/skravere/søle på litosteinen. Måten overflaten tok imot fargen på var makalaus. Utrolig moro å se hvordan ulike blandinger oppførte seg på steinen. Både hva tørketid, resultat og detaljnivå gjelder.

Jeg malte en stein pr farge og lagde to ulike trykk med to farger hver. Så jeg fikk herje på hele fire steiner.

Første stein på første motiv cirka klar for trykking.

Da jeg var ferdig med motivet var det Anders sin tur å herje med steinen. En herlig syre- og gummiblanding påføres her med svamp.

Var så inspirert at selv lunsjen ble av det skapende slaget.

Brukte mye tid på å blande farger. Myyye.

Anders sjekker om sortfargen brekker på rett måte mot det blå, slik jeg ville at den skulle.

Blåtone godkjent, og resten av opplaget kan trykkes.

Mens Anders trykket første stein lekte jeg med etsninger ved å skrape motiv inn i en kobberplate.

To ulike motiver. Megagøy og superdetaljert.

Etter en produktiv og inspirerende dag hos Anders var over, benyttet jeg anledningen til å fargelegge litt sørlandsvegg. Takket være Anders og Galleri Bi-Z sitt nettverk ble jeg kjent med en knakende fin fyr ved navn Arne Vilhelm Tellefsen. Han fikset en herlig spot til meg midt i Kristiansand sentrum. Veggen ligger midt i mellom Agder kunstsenter og Sørlandets kunstmuseum.

Jeg har lenge hatt lyst til å male en grå vegg med en kar som tar ansvar for egen hverdag og setter farge på den. Så da gjorde jeg jaggu det.

Ferdig vegg. Har du en grå hverdag? Fyll den med litt farge.. :)

Et lite nikk til Håkon Bleken rakk jeg også.

Dag to startet med å gå rett i arbeidsmodus

Jeg jobbet med første farge i motiv 2 mens Anders trykket ferdig første farge på motiv 1.

Jeg påfører andre farge på det første motivet.

Sort brukket i henholdsvis grønn og blå retning.

Det oppstår vakre øyeblikk i trykkeprosessen også. Utrolig hvor vakker en maskin blir med litt blåtoner i seg.

Etter en herlig mengde prøving og feiling og justering var motiv 1 landet rent fargemessig. Så vi trykket opplaget i en edition på 55. Etter ferdigstillingen av det første motivet, var det “bare” å finne en grønntone til motiv 2. Det skulle vise seg å ta ulidelig mye tid. Jeg ble liksom aldri bekvem med tonen. For gult, for lite gult, for lys, for mørk, for dyp, ikke dyp nok og og og. Men etter 3 timer landet fargen og trykket ble knakende godt.

Gresset er ikke grønnere på motsatt side av gjerdet.

Stein to i motiv to. Med motiv hengende som inspirasjon i front.

Innimellom all fargeprøvinga lekte vi med etsningene. Håndtrykkes på fuktig syrefritt papir.

Ett av to motiv ferdig på nydelig papir.

Utrolig spennende og alltid like gøy å se trykket matrialisere seg.

Viktig å henge opp og se det hele på avstand. Her testes fargestikk i papir.

Samtidig som vi testet ut papirkvalitet på etsningene, fortsatte grønnfargejakten.

Nesten så jeg skulle ha latt steinen være sluttresultatet vettu. Masse finfine detaljer å la øyet hvile på.

ENDELIG landet grønntonen, og farge to på motiv to var en realitet.

Jeg ble så utrolig happy med litografiene og etsningene at jeg kjente jeg måtte dra på med litt farge på etsningene også. Så litografiene fikk et opplag på 55 og etsningene fikk 3 farger hver og et opplag på 10 per farge.

Tre ulike fargevarianter av etsningen “Selvbilde”. Det finner kun ti ex av hver.

Etsningene har fått navnet “Selvbilde” og “Feil”. Litografiene heter “Fortrolig” og “Snooze, saks, papir”. Litografiene kan du finne rundt på galleriene som representerer meg, samt i nettbutikken min. Etsningene finner du kun på utstillingen min på Stiklestad i sommer. JEG GLEDER MEG!

Litografiet “Fortrolig” handler om det å ha noen å kunne være fortrolig med. Noen å dele de innerste tanker med. Om du henger flere av litografiet på rekke med hverandre, så ser det ut som om det er seg selv han hvisker med. Øret er dessuten laget slik at det kan se ut som et klassisk portrett hengende på veggen i en oval ramme. Som om man snakker med sine forgjengere om sine innerste hemmeligheter :) Her har jeg brukt sandpapir, skalpell og alskens snadder for å lage strukturer og detaljer.

Litografiet “Snooze, saks, papir” er en hyllest til småbarnsfamiliene. Hvem sin tur er det til å stå opp med de små? I tillegg har jeg tatt meg friheten til å innføre litt surealisme og hint til Salvador Dali, men i småbarnsfamilier rekker ikke klokkene å smelte, de må knuses. Tiden stopper likevel ikke…

Etsningen “Selvbilde” handler om hva man ser i seg selv. Ser man inn i framtiden? Fortiden? Nåtiden?

Etsningen “Feil” handler om at det å ha feil ofte kan være rett, og omvendt. Alt handler om perspektiv og hvordan du ser på det. Ingenting er absolutt, som min venn Trond sier i sin sang “Kua”.

Ståle Gerhardsen 4/29/19 Ståle Gerhardsen 4/29/19

Bestemødre i Bessaker

Rundballer, skoleboller og 3-åringer med spraybokser = en av de gøyeste dagene på lenge.

For cirka 7 måneder siden fikk jeg en av de gøyeste forespørslene jeg har fått. Det var en gjeng bestemødre i Bessaker som hadde bakt og solgt skoleboller. Pengene de hadde fått inn skulle de bruke til å gjøre noe for/med ungene i bygda. De spurte om jeg ikke kunne komme å lage en vegg sammen ungene. Det tenkte jeg at jeg måtte gjøre. Ikke bare fordi at initiativtakerne var en dunge bestemødre, men fordi det er noe fint med det å være kreativ og skapende med barn.

Sammen Studio Manageren min kjørte jeg derfor til Bessaker klokken 0630 lørdag morgen. Litt ferge og en bøtte med kjøring senere ankom vi vakre Bessaker.

Vi ble møtt med store smilehull, åpne armer og nydelig frokost. Når ale var mette og fornøyde startet jeg min to timer lange workshop med kidsa. Det var 16 unger i alderen 3-15 år. Så det var en ekstremt givende og inspirerende seanse for min del. Jeg liker ikke å legge bilder av barn på internett, hverken mine egne eller andres, derfor legger jeg ikke ut bilder av ungene. Men som en trøstepremie legger jeg ved dette tankefulle øyeblikket før det hele eksploderte i lek og undring.

Etter at jeg hadde fortalt hva jeg herjer med, var det på tide å søle litt. Først innendørs med tusjer og papir.

Veldig gøy å se hvordan ungene løste oppgaven. Noen tegnet det de likte å gjøre, andre tegnet ting de nettopp hadde sett, andre tegnet favoritt-tingen sin med Bessaker.

Etter en tegnerunde gikk vi ut for å prøve å male med spray. Jeg satte opp en provisorisk øvevegg for formålet.

Jeg legger ikke ut bilder av barn, men bilder av bestemødre er innafor. ❤️

Etter workshopen var det på tide å forvalte ungenes tanker og kna det om til en vegg. Veggen jeg skulle male måtte først koses litt med:

Jeg fant ut at jeg ville male dagen. Altså male den kreative kraften i ungene. Det løste jeg vet å lage to figurer som ivrig tegner og lager (mens de nyter en skolebolle hver). Tegningene de lager er kopier av tegningene ungene lagde på workshopen. Noen av ungene var også med og malte på hovedveggen.

Jeg synes resultatet ble knakende fint. Og veldig moro måte å inkludere ungene på. Jeg tror og håper de har like mye eierskap til veggen som jeg har.

Under avdukingen av veggen, som ble foretatt av gammelrektoren på skolen som var i bygda før, fikk jeg en av tegningene ungene lagde innramet og det hele. Det rørte meg noe veldig. Og bildet henger allerede på veggen i atelieret.

Henrik (tror han går i femte klasse) tegnet meg under workshopen. Herlig!

Innimellom slagene herjet jeg litt på noen rundballer også..

Så, etter at veggen var ferdig, lagde jeg fire kompiser til.

Det ble en lang og nydelig dag i Bessaker. En dag jeg kommer til å huske til jeg selv blir bestemor, eller noe slikt. Takk for leken! Loved it!

Ståle Gerhardsen 4/24/19 Ståle Gerhardsen 4/24/19

1600 kvm kjærlighet

Store følelser fortjener store flater

En roooolig påske uten så mye som et penselstrøk, (vel, litt ble det jo, men altså jeg hadde ferie. På ekte.) gjorde at det klødde ekstra mye i fingrene etter å male. Maleriene jeg holder på med i atelieret (til Stiklestad Nasjonale Kultursenter) er i en litt annen tone of voice enn de barnlige, naive figurene jeg bruker å legge igjen på vegger rundt om. Jeg var klar for å lage noe naivt og supert.

Jeg higet etter å lage en vegg. En stooooor vegg. Plutselig slo det meg at jeg for noen år siden forsøkte å få malt et tak. Et tak er jo som kjent bare en vegg som ligger. Men takjakten har aldri båret frukter. Før nå. Jeg ringte mine venner på Rubberspray i Trondheim. De må jo flytte lokaler fordi huset de holder til i skal rives og boliger skal oppføres. Frode på Rubberspray ordnet biffen med huseier og ti minutter etter kunne jeg stikke på befaring for å ta lerretet i øyesyn. For sikkerhets skyld tok jeg med meg Mathias og dronen hans, slik at jeg kunne få se taket i sin helhet. For det var schvært.

Jeg hadd kun én dag til rådighet om jeg skulle få til dette stuntet. Timeplanen er fylt til randen, det var kun dagen i går som var ubesudlet. Vel, helt til jeg bestemte meg for å male sekstenhundre kvadratmeter tak.

Prøvde å skisse opp noe med kritt. Fåfengt. Det ble for puslete.

Det tok to timer å male bare hodet. Det gikk med 10 liter maling også.

Det tok lang tid å male, men Mathias koste seg med kameravinkler.

Mens jeg skriver dette sutrer jeg høylytt over smertene i kroppen. 14 timer trur jeg det tok å male motivet. 14 timer med blod, svette og tårer (og solbrenthet og såre muskler). Men dæven så gøy det er å se resultatet.

Det gikk med 10 liter med hvitmaling også før jeg kunne begynne med den røde.

Er så gøy å se proposjonene opp i mot biler, busser og bygg.

Det ble til slutt for mørkt for dronen. Samtidig som jeg ferdigstillte verket i stappmørket, rullet jeg gladlaksete over TV-skjermen i de trønderske hjem. Jeg var så sliten og kokt i kålen da NRK var innom for å intervjue meg, at jeg er overrasket over at jeg hørtes nogen lunde oppegående ut. For makan til susete fyr skal du lete lenge etter. Heldigvis ble jeg drapert i litt Alf Skille, så da er alt godt.

Om et lite “Jeg er glad i deg” eller “I love you” kan fargelegge hverdagen litt, tenker jeg at et DIIIIIGERT “I LOVE YOU” kan lage regnbueeksplosjoner og hurrarop. Alle trenger at noen er glad i dem. Det er heller ingenting som er bedre enn når noen er glad i en.

Jeg er glad i noen. Du er glad i noen. La oss fortelle dem det.

Dette er den absolutt største piecen jeg har laget. Det var utrolig moro, men neste gang jeg skal opp i den skalaen, skal jeg bruke mer enn en dag. haha. Fjottkopp altså.

Sjekk også filmen for å virkelig få feelingen av omfanget:

Ståle Gerhardsen 3/25/19 Ståle Gerhardsen 3/25/19

I fengsel på Levanger

På Galleri Fenka har jeg laget en fengselcelle som du forhåpentligvis smiler av.

Som jeg nevnte i min oppsummering av 2018, var jeg på tampen av året på besøk hos Galleri Fenka i Levanger. De hadde spurt meg om jeg ville gjøre om en av deres mange celler (galleriet er et gammelt fengsel). Det ville jeg jo selvsagt.

Fengselceller er ikke kult. Selv har jeg bare tilbrakt en stakkars natt på glattcelle, og det var ikke videre morsomt. Det at 4 skurkete karer delte den plassen jeg fikk tildelt på Fenka er ikke helt å begripe. Traaaaangt.
Jeg ville prøve å åpne opp. Gjøre rommet større. I tillegg ville jeg ta med gata inn i galleriet. Lage en liten verden der figurene mine herjet på veggene og viste fram trykk. Vel, her er en dunge fotos av prosjektet. Noen er tatt av Gerhardsen&Karlsen, andre av galleriet selv og/eller besøkende som har sendt meg knips. ❤️

Streker først opp motivet. Og, jeg måtte jo ta i bruk vinduene i veggmaleriet.

Da oppstrekinga var ferdig, var det bare å fylle på med farge. Blå himmel ftw!

For å nå opp til himmelen må man ha stige.

Utenifra og inn (to sekunder etter smeller jeg hodet i dørkarmen og går ned for telling.)

Grå husfasader er det kjedeligste jeg vet, men for å få byfeeling måtte jeg male noen slike.

Tok en liten breakedance-pause mit i all malinga. Jeg var en jævel på headspin i 1986, kan ikke si det samme om 2018. Eller 2019 for den saks skyld.

Lokalavisen poppet innom for å slå av enn prat.

Dette bildet fikk jeg tilsendt noen dager senere. (Litt artig overskrift, for sist jeg var i en celle var det omvendt. “Først byen, dernest murveggen, så cella”)

Vet ikke riktig hvem som tegner hvem her..

“Ståle was here”, er ikke det liksom den første taggen folk skriver? Altså dodørtagging? Navnet ditt etterfulgt av was here. Jeg tror det. Føltes rett her.

Etter å ha malt ferdig selve veggene måtte fotografen og jeg fise tilbake til Trondheim. Jeg dro tilbake til Galleriet noen dager senere for å male gulvet, for å få helheten slik jeg ville. Heldigvis hadde jeg med meg hjelp da også.

Digg med litt hjelpende hender innimellom.

Vips så ble gulvet vei, listverket fortauskant og veggen fortau, blokker og himmel. Taket ble også himmel, og taklampa sola. Men det skjønte du sikkert.

Med innrammede trykk. (“Welcome to the jungle” er en klassiker fra Levanger grafittiscene. Alle som har kjørt E6 nordover forbi Levanger må ha sett den skrevet på den ene brua. Hvis ikke, kanskje de gjør det nå.)

Synes det var gøy å virkelig implementere trykkene i veggmaleriet (og omvendt).

Oi, ser man det, en av ytterst få steder du fortsatt kan få tak i “Bestevenn” serigrafien som lyser i mørket…(BTW Egentlig skal det henge et trykk halvveis over den “Love” throwupen.)

Jeg lurer på hva han som står rundt hjørnet der tenker.

En innmari givende jobb. Jeg håper så mange som mulig tar turen innom for å se det hele med egne øyne. Jeg kommer tilbake til Levanger i høst for å ha separatutstilling. Det blir fort gøy det også!

Ståle Gerhardsen 3/21/19 Ståle Gerhardsen 3/21/19

Heia heia heia heia

Heiarop i hverdagen på Clarion Hotel Trondheim.

Her om måneden ble jeg spurt om jeg ikke kunne friske opp personalinngangen på Clarion Hotel Trondheim på Brattøra (i Trondheim). Det synes jeg var en knakende god idé. For det å bry seg om sine ansatte er så veldig veldig bra det. Ikke bare være kul på utsiden, men på innsiden også, liksom. Om jeg kan bidra til slikt, er jo det fabelaktig.

Hva er vel bedre enn å bli heiet på? Hvorfor skal det være forbeholdt langrennslyn og håndballninjaer. Jeg tenker at hverdagsheltene også må få en heiagjeng å forholde seg til.

Jeg takket, som du skjønner, ja til utfordringen, og Bjørn som er hotellets tekniske sjef og magiske altmuligmann er (heldigvis for meg) også knakende flink til å ta bilder. Så nedenfor kan du se bildene han har tatt av heiagjengen jeg malte i personalinngangen.

En veldig moro utsmykning å lage, og jeg håper inderlig at de som jobber på hotellet får startet dagen sin med litt smilehullpåfyll.

Pssst: jeg har flere planer for nettopp dette hotellet. Så stay tuned…

Ståle Gerhardsen 3/17/19 Ståle Gerhardsen 3/17/19

Slik ble nedtur til skogstur

Nok en historie om hvordan å snu et nederlag til noe nytt og artig anna.

Det kan godt hende at mine venner i Skogen og jeg har gjort noe banebrytende med å lage en separatutstilling på internett. Jeg vet ikke. Men vi hadde aldri fått gjort det hadde det ikke vært for en utrolig kjip beskjed noen uker tidligere.

Først må vi spole tilbake til høsten 2018, da jeg blir booket til å ha separatutstilling på Galleriet i Asker. De har en god del trykk og malerier der allerede og jeg var klar for å herje der. Dessverre får jeg beskjed om at de blir nødt til å avlyse utstillingen min, bare en måned før utstillingsåpning. Det var en utrolig kjip nyhet å få, spesielt siden jeg akkurat da sto og lagde silketrykkene som skulle til utstillingen på nevnte galleri.

Jeg har forståelse for at de måtte gjøre som de gjorde, men jeg på min side satt jo igjen med en hel utstilling og null galleri. Lettere fortvilet gravde jeg rundt i hjernen min etter mulige løsninger. Skulle jeg flytte utstillingen til et annet galleri? Skulle jeg leie et lokale? Skulle jeg ha utstilling i atelieret mitt? Skulle jeg avlyse helt?

Førte visuelle smak av utstillingen ble sluppet i januar.

Jeg var i villrede. Utstillingen var allerede annonsert, og mange folk hadde ringet rundt datoen og tatt sikte på Asker. Jeg har dog en tradisjon for å ikke gi meg så lett de gangene ting går til helvete. Om noe, så gir det meg mer energi til å få til ting. Jeg tok selvsagt en snartur ned i kjelleren denne gangen også, før jeg gikk opp igjen. Jeg er for mørkredd til å være der nede for lenge.

Det første jeg gjorde var å ta en kaffe med kompisene mine i design- og kodebyrået Skogen. Sammen dem fant jeg ut at vi kunne jo prøve å lage utstillingen på nett? Utstillingen skulle jo hete “Turer i skog & mark” så hvorfor ikke ta publikum med på scrolletur? Gi de små opplevelser, kunst og naturlige (dog veldig rare) pauser. Gi publikum følelsen av å gå på tur, være på utstilling og gi de info de ikke hadde fått om de ikke hadde gått turen.

Når idéen var klar, fortalte jeg verden at utstillingen i Asker var avlyst. (NB: bare for å ha det på det rene, det er ikke noe ondt blod mellom meg og galleriet altså, du kan fortsatt se kunsten min der, og de er fine folk). Nyheten gjorde at jeg fikk en håndfull nye tilbud av både gallerier og folk som hadde eiendommer rundt om i landet jeg kunne låne. Det at folk virkelig ønsket at denne utstillingen skulle se dagens lys, ga meg virkelig en boost for å få det til. Jeg takket ydmykt og høfflig nei til de kulingene som tilbøy meg lokaler og gallerier, og gikk all in for å lage noe en internettutstilling. Alltid gøy å gjøre ting som ikke er gjort før.

Det ble en lærerik og gøyal prosess. Mye arbeid men bare gøy. Selv om utstillingen var ferdig med malerier, grafikk og akvareller, måtte liksom alt det rundt lages. Skogen kodet og designet, Gerhardsen & Karlsen tok bilder og filmet, og jeg alt annet og litt til. I tillegg fikk jeg låne et tomt lokale av Koteng, slik at jeg kunne ha en faktisk utstilling der jeg kunne guide publikum rundt.

Her kommer en liten smak av prosessen til nettside:

Flere designelementer. Noen ble brukt, andre ikke.

Første innholdsmanus. Noe ble med videre, andre ting ikke.

Håndtegnet scrollefunksjonsidé og handlekurvikon. Sekken ble ikke med videre, det ble fotsporene.

Litt bugs var det innimellom også. Men det må til.

Idéen med nettutstillingen var å dele opp utstillingen i fire, og slippe litt og litt, slik at publikum ikke fikk leddgikt i scrollefingeren. Første tur ble sluppet søndag 10. mars, og fjerde tur søndag 17. mars. Så en uke med slipp. Litt etter litt.

Før første tur kunne publikum følge en nedtelling med slow-tv av at undertegnede spiste tursjokolade..

Tilbakemeldingene jeg fikk i løpet av utstillingen var helt fabelaktige. Både på kunsten og løsningene. Jeg fikk daglig tilbakemeldiing om at folk koste seg med funfacts, eastereggs og annet snadder. Nesten alle småbilder ble solgt, og jaggu litt malerier også. Kunstnerkolleger viste stor interesse og jeg fikk feedback fra gallerister og andre kjennere om at dette var veldig tommel opp opplegg.

Hadde utstillingen vært i Asker hadde ikke utstillingen blitt besøkt av folk i Spania, Dubai, Nederland, Canada, Australia eller Hamar for den saks skyld. Jeg nådde mange fler med kunsten enn jeg hadde trodd, og det er utrolig stas.

Jeg er veldig stolt av resultatet, og det var veldig givende å jobbe med så dyktige folk som Skogen. Nedenfor kommer en smak av utstillingen, men aller helst bør du sjekke selve utstillingen helt selv. Selve utstillingen blir å se en stund til, men muligheten til å handle går over 1. april (ikke aprilsnarr).

Det er også stor sannsynlighet for at noen av maleriene blir med på utstillingen min på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i sommer.

“Vit hvor du er” / “Hørte det fra lien” / “Overtalelsen”

View this post on Instagram

Da er det helg, og vi skal ut i skog & mark 🌲med kunstner @staalegerhardsen i det som kanskje er Norges første internett-utstilling? 📡🌲Sjekk den ut på http://www.tureriskogogmark.no 👈🏼

A post shared by KUNZT (@kunzt.no) on Mar 15, 2019 at 8:08am PDT

Prosjektet fikk også litt oppmerksomhet fra KUNZT, noe jeg synes er veldig stas.

Det har vært en lærerik og spennende utstilling, og jeg er glad jeg ga gass og gikk all in. Jeg håper virkelig alle dere som har tatt turen innom utstillingen har kost dere.

Jeg er heldig som har så dyktige folk i min omgangskrets, som hadde mulighet og lyst til å hive seg rundt og lage noe nytt og artig anna. Kan ikke annet enn å takke gjengen i Skogen, fotografene i Gerhardsen & Karlsen og min egen Studio Manager som ser løsninger overalt, alltid.

Nå ser jeg mot neste prosjekt med stor iver. Det skjer utrolig mye gøy nå, og jeg skal fortelle om det snart. Som alltid forteller jeg det gjennom nyhetsbrev først:

Denne dukker opp om du trykker “kjøp” på nettutstillingen. Pinlig/gøy

Ståle Gerhardsen 12/27/18 Ståle Gerhardsen 12/27/18

En slags oppsummering av 2018

Hvilken tid er det? (Alle roper entusiastisk) DET ER KAVALKADETIIIID!

Okei. Da var vi her igjen. Ett år siden forrige forsøk på å oppsummere et helt år med herijing. Jeg husker fra forrige runde (og runden før der igjen) at det ble en omfattende bloggpost, så la det være sagt allerede nå: denne posten blir lang. Hent deg en kopp kaffe og/eller te, kanskje no julekakerester og en varmeflaske. Dette kommer til å ta tid. Men tid har du nok av (later vi som), så hvorfor ikke fylle den med litt mimring.

2018 har vært et år som jeg kommer til å huske til den dagen jeg plantes. Et uvirkelig år, der det har skjedd så mye spennende og forløsende at jeg kjenner jeg er litt redd for å oppsummere det. Litt redd for at det skal ta slutt. Heldigvis er det allerede mye spennende i kalenderen for 2019, men hvordan i all verden skal 2019 klare å leve opp til det 2018 har lagt opp til? Ikke vet jeg. Jeg bare sørger for at surfbrettet er festet til ankelen med sånn sikkerhetstau, og hiver meg med på bølgen så godt jeg kan. Men, 2019, du trenger ikke å toppe 2018. Du kan bare være deg selv du. Fullt og helt. Men, ikke la oss foregripe begivenhetenes gang, nå er det kaosåret 2018 som skal få skinne.

2018, året da jeg en gang for alle måtte forsikre meg om at jeg ikke drømte. Jeg er lys våken, og det som skjer det skjer. For å sjekke om man er våken må man klype seg i armen. For å være sikker må man klype litt ekstra hardt. Beviset på at jeg ikke drømte:

Uuuuansett, la oss bare stupe ut i det. Cue kavalkade:

JANUAR

Jeg startet året med å være sur i avisen. Ikke så sabla gøy kanskje, men altså illustrasjonen jeg snekret til den artikkelen synes jeg er ordentlig god. Eventuelt sur. Etter surmulinga viste jeg fram første hint av utstillingen “Mørkredd” jeg skulle ha på Galleri SG i november.

Der (i bloggposten) ser man også tydelig neseskyggen Håkon Bleken ba meg fjerne, da han lettere lattermild og sjokkert kunne fortelle kona mi følgende:

“Han har malt meg med Hitlerbart”

— Håkon Bleken

Barten er borte nå… 😇Jeg jobbet også med å ferdigstille selve hovedskulpturen til utsmykningsprosjektet for Lade skole i Trondheim. I tillegg lagde jeg det største utsmykningsprosjektet mitt hittil, men fikk ikke lov til å fortelle om det før avdukingen i mars. Nemlig en dunge vegger for Statnett.

Midt oppi alt dette kunne jeg fortelle at jeg hadde laget en aldri så liten smykkekolleksjon i gull. Denne ble så etterspurt at jeg senere på året valgte å lage et lite opplag i sølv (som du får kjøpt på Retro).

Som om ikke alt det kaoset der var nok, avsluttet jeg måneden med å ha min første separatutstilling i Oslo. Jeg fylte Galleri Kollekt til randen med skulpturer, malerier, trykk og dukkehus. Utstillingen het “Double Rainbow” og var den første av to utstillinger i den serien. En meget hyggelig affære.

“Double Rainbow”, Galleri Kollekt, Oslo.

FEBRUAR

Rett etter Double Rainbow i Oslo fløy jeg til Bergen og hadde “Double Rainbow” på Galleri Geo der borte. Litt heftig og ha to åpninger av to separatutstillinger i to byer på under en uke fordelt over to måneder, men det gikk finfint.

I tillegg til utstillingsåpningen på Galleri Geo fikset flinkisgallerist Erlend vegg til meg på selveste Grieghallen. Det som var ekstra gøy med den veggen var at jeg malte på den som om den var et lerret. Altså ikke den barnlige, rene og naive stilen jeg normalt kjører på vegger, men en mer skitten stil.

“Morgenstemning” in progress hos Grieghallen

Tilbake i trivelige Trøndelag malte jeg to vegger for Barne-, ungdoms- og familieetaten, samt en vegg for Avinor på Værnes. Deretter stakk jeg til London for å få litt input, gjøre research til “Mørkredd” og male enda en vegg. Haha. Fem vegger, en utstilling, et foredrag for NTNU og en artikkel for Adresseavisen var det jeg produserte i februar måned. Duracelkanin anyone? Blir jo helt matt av å se tilbake på herjingene mine. Matt på en litt sånn flire-i-skjegget-aktig måte. Men når jeg ser tempoet jeg holder i videoen fra London så er det ikke så rart at jeg rekker å herje så mye likevel:

Jeg malte også et hemmelig bestillingsverk som jeg kan vise fram først om noen måneder.

MARS

Den tredje måneden av 2018 startet slik den forrige måneden sluttet: maling av vegg. Denne gangen var det en spennende vri som inkluderte to lerret og massevis av søl. Utsmykningen var i lokalene til CoFounder på Piren i Trondheim. Det å inkludere lerret som en del av veggen var supergøy, og noe jeg har gjort senere også. Lerretene malte jeg 95% ferdig i atelieret mitt, så ferdigstillte jeg det hele etter at de ble hengt på veggen.

Jeg fortalte også hvordan jeg nesten fikk landet en superkul greie med #Matpakketegninger. Det blogginnlegget gjorde så innboksene mine fyltes med folk som ønsket at det skulle bli noe av, og andre hadde idéer om hvordan det kunne løses. Noen var sågar så ivrige at de ville søke midler til Innovasjon Norge for meg. Jeg takket høflig nei til samtlige tilbud. Ballen måtte få ligge litt. Jeg hadde jobbet med prosjektet i to år og da det strandet, og var ikke så keen på å hive meg ut i det igjen. Men utrolig moro at så mange ønsker dette produktet i butikk.

På tampen av Mars lanserte jeg “Usett II”. Jeg lanserte det første “Usett”-trykket sommeren 2016, og folk hadde etterspurt mer. Jeg hadde holdt igjen, men nå var jeg klar for å leke. For dere som ikke vet det: Usett er en grafikkserie. Der du kan kjøpe trykket usett, før jeg lanserer det, til en meget snill pris. På lanseringsdato økes prisen til minst det dobbelte. Det som var gøy med både det første og det andre “Usett”-trykket var at begge ble utsolgt før de ble lansert. Tolv dager tok det før 55 trykk av “Usett II” ble utsolgt. Jeg elsker usettleken. Og vet flere der ute som også koser seg med den. Jeg kunne ha trykket opp dobbelt så mange trykk og likevel blitt tom, men jeg liker å holde det ekslusivt og nedpå. Derfor må folk virkelig hive seg rundt om de skal være med på leken de gangene jeg inviterer til usettlek. (tips: Jeg inviterer alltid mailinglista mi først. Alltid. Så meld deg på om du vil henge på.)

APRIL

Den hittil odigreste veggen jeg har malt malte jeg i April. Den befant seg på Dalgård skole og ressurssenter. Hele samlingssalen deres. Vegg på vegg på vegg på vegg. Det som var litt kos, var at jeg ikke malte den alene. Jeg malte den sammen en håndfull elever. En spennende, inspirerende og givende uke sammen elevene ble til 150 kvm vegg.

Jeg lanserte også den mye etterlengtede smykkekolleksjonen jeg designet i januar. Den er laget i kun 20 ex av hver del. Altså 20 smykket, 20 ringer og 20 par øredobber. Det er fortsatt megastas å møte random fininger som går med smykkene mine. Utrolig morsomt prosjekt!

Jeg var på foredragsturné for Trøndelag fylkesbibliotek med boka mi “Hva som helst?”. 12 foredrag på 5 dager. Utrolig hektisk, men sabla moro. Ekstra hektisk ble det selvsagt da jeg stakk en svipptur til Oslo midt i all turneringen, for å motta diplom i fagprisutdelingen “Årets vakreste bøker” for samme bok. DET er jeg megastolt av. Å få faglig anerkjennelse for boka jeg sjøl skreiv, illustrerte, designet og ga ut. Makan ❤️. Jeg tillater meg å sitere juryen:

«Et uvanlig omslag for sjangeren. Den utstansede blyanten viser oss litt av forsatsen og man får lyst til å åpne boka. Den vedlagte skisseblokken, blyanten og viskelæret spiller videre på konseptet med humor i detaljene.»

Stolte Gerhardsen er like tjukk som et a4-ark er bredt…

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få over hvor takknemlig og glad jeg ble for denne utmerkelsen. Jeg har satt denne prisutdelingen utrolig høyt i en årrekke, og det at jeg nå innehar en pris er jaggu tute meg helt freakings fabelaktig. Ah.. ja. dette er boka det gjelder.

MAI

Sommermånedene er helt klart favorittmåneder for meg. Ikke bare fordi, vel… sommer, men fordi det betyr utendørsveggbonanza! Først ut i mai var fasaden på yndlingsbutikken min, Østerlie kunst og farve. Litt gøy, for det er nemlig der jeg kjøper all spray, akryl, kull, tusj, ark, lerret osv osv osv. Mitt andre hjem nesten vettu. Kult å bli spurt om å gjøre fasaden kulere.

Jeg malte også en utsmykning med massevis av publikum tilstede. Nemlig på 25 års jubileet til HUS arkitekter. Der herjet jeg mye på kort tid, men det var utrolig gøy! Selv om det var utmattende, var det givende to the bone og jeg higer etter å gjøre mer sånn.

Jeg avsluttet måneden med å montere ferdig utsmykningen min på Lade skole (men offentliggjorde ikke bilder før den offesielle åpningen på høsten) og å male 90 kvm vegg på Berkåk, for Rennebumartnan.

Chiller bittelitt på toppen av veggen, så dronen skal få filmet ferdig.

JUNI

Halvveis i året og tempoet opprettholdes. Jeg lanserer min Podkast, “Spørsmål fra salen”. Jeg har ikke laget mange episoder, og aner ikke om det blir flere heller, men jeg digger det å bare hive meg ut i ting, teste, leke, og utforske. Podkastverdenen måtte jeg jo sjekke ut. Om jeg skal fortsette videre, må jeg gjøre noe med lydkvaliteten. Trur jeg. Litt gøy at det er såpas rått også. For andre året på rad deltok jeg med et maleri på en gruppeutstilling på Wallery Gallery i Stockholm.

Jeg hadde også åpning på min separatutstilling “Havet” på Galleri Hans, på Brekstad. Det var utrolig moro. Bølgesprøyten sto nærmest og klasket i galleriveggene, så nære havet var vi. Ramsalt. Veldig moro å stille ut der. Aldri før har jeg tegnet Rune Rudberg på en vegg i alle fall. Ei heller skrevet om fiskeboller. Moro!

Jeg poppet også innom Oslo en tur og malte en vegg, eller rettere sagt et laaaaangt gjerde i samarbeid med Urban Samtidskunst. Det ga mersmak, har lyst til å male mer i Oslo. Har du vegg, så rop!

Jeg avrundet junimåned med å male nye vegger for finingene på Te & Tøy. Jeg malte jo veggene i det gamle lokalet de disponerte, så det var utrolig logisk å male de nye også.

Jeg hang også opp et maleri en hemmelig plass i Trondheim. Den første som fant det, fikk det. Det var et morsomt stunt! Mulig jeg må gjøre det igjen.

25 minutter hang det der, før noen fant det og tok det med hjem.

JULI

Flere av yndlingsveggene mine fra 2018 lagde jeg i juli. Veggen jeg lagde for Gatemagasinet Sorgenfri var en av dem. Ikke bare fordi den ble til et magasincover i en periode, å nei du, men fordi den forhåpentligvis lager en lysere hverdag. Hver dag.

Herlig fanging av øyeblikk av Gerhardsen & Karlsen (som alltid)

Juli var også feriemåned. Familien min dro på ferie nordover. Med sykler. I bagasjen hadde jeg med meg spraybokser. Selvsagt hadde jeg det. Kunne jo ikke ikke male. Det hele endte i at jeg malte 9 vegger på en uke. Haha! Ferie er jeg ikke så dritagod på. Eller så kjenner mine nærmeste meg såpas at de vet jeg får kløe om jeg ikke får lage. Utrolig moro å møte så mange fine folk langs ruten. Se alle veggene fra min spraycation her.

AUGUST

Jeg ble invitert av Galleri Golsa i Oslo til å delta på gruppeutstillingene «Got It For Cheap» og «Velvet Ropes». Det ville jeg selvsagt svært gjerne. Golsafolka er finfine folk og galleriet rommer herlige ting hele tiden, så det var en ære å bli spurt. En annen ting som var fylt til randen med ære var at jeg ble invitert til å stille ut og male på Urban Nation Museum of Urban Contemporary Art i Berlin. Det å få den invitasjonen var en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg takket selvsagt ja, og dro ned til Berlin for å leke med likesinnede. Jeg ble tatt i mot på en hjertevarm og inkluderende måte og ble lett en del av familien. Jeg stilte ut en monstertolkning av en barnetegning og malte inngangen til galleribiten av museet:

August bøy også på Rennebumartnan. Der jeg hadde utstilling i en container. Utstillingen ble høytidelig åpnet av vareordføreren ikledd klovnenese. Utrolig moro å møte så mange folk og prate om kunst. I tillegg til utstilling i Oslo, Berlin og på Berkåk var jeg på Mælan skole i Sørfjorden og utsmykket den nye delen av skolen. Et givende prosjekt fra start til slutt.

Jeg var også en av kunstnerne på Trondheim Gatekunstfestival. Det synes jeg var stas. At byen vår får et fargerikt ansiktsløft på denne måten er så veldig etterlengtet at det kokte nesten over. Kult at jeg fikk bidra på min måte. Veggen jeg lagde tok for seg nettmobbing, og traff tydeligvis en slags nerve hos folk. For jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger på akkurat den veggen. Veggen jeg lagde har blitt brukt til forsider av menighetsblad og alskens til alt fra Nidarosdomen til Ilakirka. Skoler har hatt veggen som oppgave (tolkning eller noe?), folk som har opplevd mobbing, mobbere og ja, jeg vet ikke hva har sendt meg tilbakemeldinger. Utrolig hva litt kjærlighet kan føre med seg. ❤️ Les den utbroderende artikkelen jeg skreiv om veggen.

foto Marthe Amanda Vannebo, Adresseavisen

August var en intens måned ser jeg nå, men september var ikke akkurat noen hvilemåned den heller…

SEPTEMBER

Jeg lanserte “Usett III” i starten av september. Det var litt tidligere enn jeg først hadde tenkt, men folk som ikke rakk å henge med i svingene på “Usett II” hadde ropt på mer, så jeg hoppa bare i det. Ikke visste jeg at det kun skulle ta 17 timer fra jeg sa at jeg skulle slippe silketrykket til det var utsolgt. Hele opplaget! Alle 50 og 5 ekstra. Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd det skulle skje. Men sånn ble det altså.

Nye Lade skole sto ferdig! Det to år lange utsmykningsprosjektet skulle endelig vises til verden. Det som er gøy at jeg får meldinger fra både voksne og barn om at de leter etter skulpturene jeg har gjemt rundt om på skolen. Både ung og gammel virker like ivrig. Kunsten min virker! Folk deltar og engasjerer seg. Elsker det! Jeg kunne dog ikke være med på selve åpninga av skolen, da jeg var på researchtur til Los Angeles. Heldigvis tikket dette bildet, fra selveste ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, inn i innboksen min. Det var det kuleste plasteret på såret jeg kunne ha fått.

I Los Angeles fikk jeg sett mye kunst, blitt bergtatt på konsert, møtt spennende mennesker, spist nydelig mat, drukket alkohol skjult av papirpose (akkurat som de gjør i filmene) og malt litt vegg. En perfekt tur på alle måter. Masse herlige impulser å ta med hjem til høstkalde Trondheim og innspurt av “Mørkredd”-utstillingslaging.

Inspirerende lyttesession hos Mikkel fra Stargate sammen turkompadre Aasmund.

Dagen etter jeg kom hjem fra en uke i Los Angeles fløy jeg rett til Berlin igjen for å delta på en utstillingsåpning av hovedmuseet til Urban Nation. Hele samlingen hadde blitt rullert og masse nye verk var å se. Deriblant en liten skulptur laget av undertegnede. I tillegg til å ha en helsikes jetlag malte jeg en vegg for museet igjen. Jeg var artist in residence der i tre dager for å male veggen. Alt i alt var de siste to ukene i september fylt med så mye inspirasjon og nye impulser at jeg måtte bruke mye tid og energi på å fordøye herligheten.

Ooh, glemte å huske å fortelle at før jeg reiste på en sånn der Onkel Reisende Mac turné hit og dit, malte jeg en vegg på St. Olavs Hospital. Den kan du lese om her (hint: veggen omhandler urinprøvetaking).

OKTOBER

Litt glidende overgang mellom september og oktober, for jeg var i Berlin i månedskiftet. Samtidig som jeg var i Berlin var det et innslag på Norge Rundt om meg og kunsten min. Jeg fikk dessverre ikke sett det live mens jeg spiste taco, noe jeg hadde planlagt, men kan liksom ikke sutre over det når jeg står i Berlin og kunster.

Jeg brukte også deler av oktober til å male litt vegger for NTNU. Det er alltid kult å utforske og utvide stil, feridgheter og alskens. Jeg tenkte at er det en plass jeg kan forske litt på uttrykkmå det jo være på forskningens høyborg, NTNU. Så jeg lekte med å få typografi inn i tankebobler og utvidet skyggeleggingsherjingen min. Jeg er veldig glad i resultatet og tror oppdragsgiverene også smilehuller til dette.

Ferdig vegg, ferdig mann. Fåtå: Gerhardsen & Karlsen.

Jeg utfoldet meg også på vinduene til Envina IKS på Melhus. Veldig gøy å leke på glass. Tenke på hvordan sollys faller, finne ut hva som skjer når skyvedørene åpnes, hvordan ser det ut fra “baksiden” osv osv. Veldig veldig moro!

Maleriet mitt “Du og jeg og vi to” fikk seg et hjem også, etter å ha stått lagret på atelieret mitt i en lengere periode. Det synes jeg var utrolig stas. Spesielt når jeg fikk se hvor kult de nye eierne velgte å henge opp maleriet. Digger kreativitet i hverdagen altså.

NOVEMBER

Malte en vegg eller to for Trondheim International School. Det var gøy, spesielt fordi ungene fulgte så nøye med i friminuttene. “Har du lov te det dææær?”, “Kan du tægg på mæ?”, “Du har søla på buksa di”. Haha. Kids altså. Love them"!

typografiske såpebobler. foto: Gerhardsen & Karlsen

Jeg malte en liten chill vegg på et privathus. Meget fornøyelig. Er så kult å tilpasse motiv til stedet. Er det en bergknaus i veien, så bruk den. Love it!

Jeg signerte også kontrakt med Malvik kommune om å utsmykke nye Hommelvik ungdomsskole. Jeg har alt begynt å skisse ulike idéer. Trur dette kan bli riktig så gøy!

Samme dag som jeg fikk beskjeden om Hommelvikaopplegget fikk jeg en superkul invitasjon fra Nordland Fylkeskommune om å være Artist in residence på verdens vakreste plass: Fleinvær Fordypningsrom. Jeg skal dit nå i januar for å dykke ned i kunsten og naturen. Se her da!! BJUTIFUL vettu:

Utstillingen jeg har gruddgledet meg mest til i hele år åpnet på Galleri SG i Trondheim den 29. november. Jeg hadde jobbet så mye og så lenge med “Mørkredd” (utstillingen) og var inderlig spent på mottakelsen. Selv om det på forhånd var mer kaos enn jeg noen gang har opplevd, så var jeg meganervøs for om folk skulle gidde å komme på åpning. Og om de kom, hva ville de tenke?

Det er ingen tvil om at min tvil ble gjort til skamme. Folk kom i bøtter og spann. Det var så fint og rørende at jeg fikk klump i halsen. Hva folk tenkte vet jeg jo ikke, men alle tilbakemeldingene jeg har fått har vært så fine. Folk har kost seg. Virkelig. Skoler har ønsket omvisning, det offentlige også. Kunst har blitt solgt både lokalt men også til Los Angeles og Amsterdam. Det kom sågar folk flyvende til byen for å se utstillingen. Det synes jeg er så fint at den rørtklumpen jeg har i halsen kommer til å ligge der å vake i flere uker framover. “Mørkredd” ble en rekordknuser av dimensjoner. På alle mulige måter. Jeg er så inderlig stolt og så veldig veldig takknemlig og glad for at folk vil leke med meg. Det er sånne ting som dette jeg lever for. Dessuten spurte kulturminister Trine Skei Grande om å få en selfie med meg på utstillinga, så det må jo være en slags "#win.

DESEMBER

Jeg har vært en smule utladet i desember. Utstillinga har tatt på mer enn jeg trodde. Jeg har holdt litt foredrag og malt noen vegger altså, men har ikke klart å ha samme tempo som jeg bruker. Kanskje like greit. hehe.

Jeg signerte også to helt magiske, supergøye og fabelaktige kontrakter i desember. Det gleder jeg meg masse til å fortelle dere om! MASSE!!!

Jeg malte en kjapp liten vegg i garderoben til Trondheims Ørn. En som kan gi de litt fighting spirit før de stikker ut på gressmatta og knuser motstanderne sine.

Galleri Fenka i Levanger er et gammelt fengsel. De spurte om jeg ville herje en av cellene til min egen lille verden. Det måtte jeg jo si ja til. Så jeg har prøvd å lage en fengselscelle om til en bra ting. En kul plass der det er frihet til å skape og leke. Jeg skal ha separatutstilling på galleriet i oktober neste år, så det var litt gøy å gi Levanger en forsmak på hva som kan komme. Jeg skal vise dere hvordan det ble, når jeg har fått bilder av det ferdige resultatet.

Åpner opp cellen med å få inn litt åpen himmel.

Dagen da sola snudde fortalte jeg verden om “Usett IV”. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre flere “Usett” i år, men etterspørselen har vært så stor, og siden det var jul tenkte jeg at det kanskje kunne være gøy for folk å gi bort kunst de ikke visste hvordan så ut. Spenning for alle liksom.

OPPSUMMERING

Jeg leste i oppsummeringa fra 2017 at jeg ikke skjønte hvordan 2018 skulle kunne overgå 2017. Jeg skjønner det fortsatt ikke, men det har 2018 altså da gjort. Stor applaus og trampklapp i din retning 2018. Du har vært awesome! Virkelig. To the bone. Nå kan du ta deg en velfortjent hvil.

Slik så atelieret mitt ut, en vårdag i 2018. Midt i flere prosesser (som alltid).

Ståle Gerhardsen 12/4/18 Ståle Gerhardsen 12/4/18

Stappfull utstillingsåpning på Galleri SG

Utstillingen min “Mørkredd” åpnet på Galleri SG i Kjøpmannsgata i Trondheim 29. november. Ca alle folk i hele verden tok turen innom…

Hei hei, hallo! Her kommer en relativt dritlang post om separatutstillingen min “Mørkredd” som er å se på Galleri SG fra 29. november til 20. desember.

(Jeg legger bilder av alle verkene, samt info om de er solgt eller ikke, nederst i saken)

Som regel bruker jeg å oppsummere og rosablogge litt om mine herjinger ganske så med en gang etter jeg har herjet fra meg. Ferske nyheter liksom. Denne gangen måtte jeg dog sutte på karamellen litt selv først. For inntrykkene var så mange og så hjertelige at jeg har måttet bruke litt tid på å fordøye det hele, før jeg deler. Ikke det at det blir drøvtygging og oppgulp du får servert, jeg skal prøve å posjonere ut inntrykkene så godt jeg kan slik at du også kan nyte de. Eller hva vet vel jeg, kanskje du var der selv og allerede er ferdignytet (heter det det?). I så fall kan du bare scrolle ned til alle bildene Gerhardsen & Karlsen har fanget fra åpningen. Kanskje du finner deg selv eller noe annet gøy.

Hele forrige uke opp i mot åpningen bodde jeg så og si på galleriet. Monterte og bygget om og planla og herjet som en sulten bavian. Jeg var utrolig spent på om det kom til å komme folk. Utstillingen hadde fått så mye oppmerksomhet på forhånd, at kanskje alle var ferdig med den før den hadde begynt. Det var så mye tilbakemeldinger og interesse rundt utstillingen at galleriet pratet med naboene sine, Kinnarps, om at de kunne stille sine lokaler til rådighet for anledningen. Det ville Kinnarps, heldigvis være med på (det skulle nemlig vise seg å være megalurt å åpne de dørene).

Jeg bygget om galleriet slik at publikum kunne gå inn i en diger black box.

Jeg har jo jobbet med utstillingen i hele år. Jeg har vært på research- og inspirasjonsturer til både London, Berlin og Los Angeles. Jeg har virkelig gått all in. Det å ha utstilling på hjemmebane var ikke noe jeg tok lett på. Forrige separatutstilling på Galleri SG satte jo både besøk- og omsetningsrekord for galleriet, så jeg hadde lagt lista høyt for meg selv. Derfor var den reisende spenst-øvingen nødvendig to the bone.

Jeg var derfor bleik om nebbet og relativt nervøs for mottakelsen av alt jeg har jobbet med. Jeg tok det jo som et godt tegn at mange verker var solgt før utstillingen åpnet. Og det både til inn- og utland, men likevel var nervene mine utenpå kroppen.

Utstillingen var ferdighengt dagen før, og Sindre fra Gerhardsen & Karlsen tok en svipp innom galleriet og knipset bilder (før vi hadde hengt opp tittelarkene). Så slik ser utstillingen ut uten folk tilstede:

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_6.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_27.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_12.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_1.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_3.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_13.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_8.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_18.jpg

GerhardsenKarlsen_MørkreddUtstilling01_9.jpg

Torsdag: Jeg startet åpningsdagen hos NRK radio på Tyholt i Trondheim. Det var kos. Fikk både kaffe, klem og bolle. Hør innslaget her om du vil. Etter radiopraten bar det rett ned til galleriet for å ferdigstille utstillingen og ta siste finish. Utstillingen skulle åpne 18:00 presis. Klokken 17:56 var vi ferdig med alle forbredelser, og siden det hadde dannet seg gigakø på i begge retninger langs Kjøpmannsgata åpnet jeg utstillingen hele fire minutter før tiden.

Sindre fanger meg med kameraet idet jeg henger opp lappen om at vi åpner 18:00 (måtte henge opp serru, fordi ivrige folk kom seg inn selv om vi hadde stengt dørene. 😱😇

Verdens beste galleriflokk, kledd i striper for anledningen. ❤️

Midt oppi hellingen av Cava og klargjøring av animasjon i black boxen får jeg høre at det er kjempekø utenfor. Jeg tror ikke helt på det og sender ut fotografene for å skaffe meg bevis.

Jeg er fortsatt litt satt ut av dette synet. Kø! For å se hva jeg har laget. Utendørskø. I november! Jeg blir helt målløs. Folk er så fine.

Projisering av kunsten min på trestamme, til glede for publikum som sto i kø for å komme inn.

Da jeg åpnet dørene strømmet folk inn. Jeg tenkte jeg skulle håndhilse og ønske hver og en velkommen, som en trvelig type, men det gikk ikke. Flodbølgen av vinterjakkekledde smilehull som kom inn i lokalet overgikk mine villeste fantasier. Kjentfolk, slekt, bekjente, venner og vilt fremmede mennesker. Jeg trur ikke jeg tok noen i hendene, jeg bare sto å måpet med et fårete smil. Litt av en velkomst si. Haha!

Hadde ikke Kinnarps åpnet lokalet sitt, hadde ikke alle folka fått plass. Det som også var fint med ekstra plass, var at min gode venn Tomas (fra den legendariske duoen Untzheimer, for anledningen kalt Kunztheimer) kunne komme å spille litt frisk musikk og folk kunne sitte i ro og fred og prate om kunst og livet generelt.

Kunztheimer spiller hylfrekk og nedpå livemusikk

Litt åpningstale måtte til. Men ikke så mye. Folk var ivrige på å se og jeg var ivrig på å vise fram.

Min herlige gallerist, Sissel Giæver, snakker med publiken.

Jeg prøver å fortelle litt om tanken bak mørkredd, men glemmer det meste og roper at folk bare må kose seg. 🙈

Grunnen til at jeg ville leke med “Mørkredd” som tema er mangefasettert. Jeg ville gjør noe med Mørket. På en lys måte. Det er så mye mørke rundt oss i dagens samfunn. Ikke bare det mørket som senker seg når Åge går stille igjennom rommet, men det mørket som skjer i den offentlige debatten, i kommentarfeltet, i måten vi er ovenfor hverandre, sjalusi, miljø, kroppshysteri og fasader. Alt som trengs når alt er som mørkest er en liten gnist. Denne gnisten ville jeg at utstillingen min skulle være. Derfor lyser bokstavene “Mørkredd” imot deg når du går inn i galleriet. Selve redselen er den som leder vei. Jeg ønsket å leke med lys og mørke. Både bokstavelig, billedlig, metaforisk og teknisk. Leke med lys. Leke med motiver som endrer innhold og mening når lyset i rommet endres. Utforske det å være naken i offentligheten, leke med ordspill og maleriske tradisjoner. Være meg fullt og helt, og lage en utstilling jeg hadde lyst til å gå på.

Det føler jeg jeg har lyktes med, det er kanskje derfor jeg var ekstra nervøs på hvordan utstillingen ble mottatt.

Men nå, flere bilder fra åpningskvelden:

Samtaler i små puljer spredd utover gallerirommet. Love it!

Det er noe veldig veldig vakkert med ansikter som tar innover seg kunst.

Har så lyst til å være inni hodet til folk. Jeg føler de er inni hodet mitt. Hadde vært moro å mindreadet litt.

Jeg var også tilstede på utstillinga. Eller.. var jeg det?? 🙈

I følge gestikuleringen min så ser det ut som om jeg er relativt smart. Men det var nok samtalepartnerinnen som trakk det lengste strået i denne konversasjonen.

Hadde det ikke vært for bildet av køen, så hadde dette vært favorittbildet mitt fra kvelden. Herlig fanget. En publikumsperson nyter black box innhold fra utsiden. Smart!

Min venn Aasmund (som var med på researchturene til London og Los Angeles) er ikke bare en av Trondheims dyktigste designere (alle som spør om jeg kan designe noe, sender jeg til Aasmund og Magnus i Skogen), han er jaggututemeg en av de beste VJene som finnes her på bjerget. Han har gjort visuals i tusen år. Alt fra Storåsfestivalen til Arif, Vår frue kirke og Just Blaze har fått visuelle effekter takket være Aasmund. Jeg har jobbet med Aasmund før også blant annet på Festen (min utstilling på Trondheim kunstmuseum i 2010), på Varsko (en festival vi dreiv) og masse andre merksodige events. Det var derfor trygt og megadigg å ha med Aasmund til å hjelpe meg med å lage fett innhold til Black Boxen. Han mappet ut to maleri og tre statuer også projiserer vi en 14 minutter lang animasjon på disse. Vanskelig og forklare, du må stikke å se. Det er også takket være Aasmund jeg fikk projisert på treet utenfor galleriet.

Mer bilder:

Jeg prøvde å rekke å snakke med alle som kom. Heldige meg som fikk ta del i så mange fine samtaler.

Mona (Kinnarps-sjef), self, Sissel (Gallerist)

Et rolig og vakkert øyeblikk midt i stormens øye.

Hoho! Nå ble det myyyye bilder, men inntrykkene jeg sitter igjen med er flere, så dette må du tåle. Men det holder sikkert nå. Tenkte bare jeg skulle poste et bilde til før jeg poster verkene. For det er ikke hver dag jeg får forespørsel fra høyt hold om jeg ikke kunne ta imot selveste kulturministeren i galleriet og vise henne rundt i utstillingen min. Det var nemlig det som skjedde i helgen. Kulturminister Trine Skei Grande og undertegnede gikk rundt i Galleri SG og pratet om min og andres kunst i lys av mørket. En herlig seanse jeg vil huske til forever. Det er to grunner til at jeg vet jeg ikke har drømt dette. 1: Jeg har “Blåmerke” tatovert på armen, og blåmerker får man når man klyper seg i armen. 2: Kulturministeren ville ta selfie med meg:

View this post on Instagram

På min tur til #Trondheim i helga rakk jeg en liten tur innom @gallerisg for å se på #mørkredd utstillinga til @staalegerhardsen Kule bilder til å bli #mørkredd av 👻

A post shared by Trine Skei Grande (@trinesg) on Dec 2, 2018 at 2:28pm PST

Herlig opplegg altså! :) Vel, nok prat. Nedenfor ligger alle verkene fra uttillingen. Jeg har tenkt å plukke ut noen og utbrodere litt mer rundt de, som jeg allerede har gjort med et par.

“Selfie med Batman”, 2018, 150 x 100 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Kroning”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Det er bare en lampe, sa de voksne”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“For mye av det gode”, 2018, 90 x 70 cm, blandingsteknikk på linlerret 🔴SOLGT

“Som om det var i går”, 2018, 150 x 40 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Mørkredd”, 2018, 44 x 66 cm, neonlys og plexiglass. 🔴SOLGT

“Stilleben med pærer”, 2018, 100 x 90 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Gullfiskhukommelse”, 2018, 70 x 90 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Innetid”, 2018, 120 x 70 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Alle teller”, 2018, 30 cm, SLS-print, maling, lim og lakk. 🔴SOLGT (alle tre)

“Overmoden”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Gjennomsiktig kveldstur”, 2018, 70 x 90 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴 SOLGT

“Portrett av en tankerekke”, 2018, 70 x 120 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Pose? (blå)”, 2018, 100 x 150 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Pose? (grønn)”, 2018, 100 x 150 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Flink bisk”, 2018, 120 x 90 cm, blandingsteknikk på papir. 🔴SOLGT

“Under senga”, 2018, 90 x 100 cm, blandingsteknikk på linlerret. 🔴SOLGT

“Alt vi ikke ser”, 2018, 90 x 100 cm, blandingsteknikk på linlerret.

“Put on your own mask before helping others”, 2018, 65 x 90 cm, neonlys, plexiglass og maske. 🔴SOLGT

Det var maleriene, skulpturene og installasjonene. I tillegg finner du minimurvegger og silketrykkene og priser på alt i katalogen som du kan bla i her:

Som dere skjønner så koste jeg meg x tusenvis med både å lage, rigge og åpne denne utstillinga. Jeg håper så mange som mulig tar turen innom for å se før utstillingen plukkes ned den 20. desember.

Takk for at du gadd å scrolle deg helt ned hit. Meld deg gjerne på nyhetsbrevet mitt, når du først er her:

Tusen takk for at du hang med så langt. Fortell meg gjerne hva du synes om hva som helst.

Klem og high fives, Ståle.

Ståle Gerhardsen 10/19/18 Ståle Gerhardsen 10/19/18

Utsmykning for NTNU

Jeg har fylt veggene på universitetet med tanker.

Jeg har fylt en liten dunge vegger med masse tanker. Veggene befant seg på NTNU, og der tenkes det jo en hel del. Perfekt sånn sett da. Tenker jeg.

Det er NTNU IT som har fått seg en ny fløy på Gløshaugen i Trondheim. De lurte på om jeg kunne lage noe for dem. Og når IT-avdelingen på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ønsker noe snadder på veggene, må jeg levere nettopp det.

Rommet jeg skulle utsmykke er det første rommet du kommer til når du kommer til nettopp denne delen av NTNU. Rommets rolle er både å ønske velkommen de stipendiatene som kommer for å sitte der og forske og det skal være et rom å koble av i. Rommene innenfor er kontorer der stipendiater og IT-folk jobber sammen som hånd i hanske og fot i hose. Målet med veggene er at de skal fungere som en visuell kreativitetsinnsprøytning. Inspirasjon og smilehull. Fargelegge den grå hverdagen.

I mitt hode foregår det mye i en forskningsprosess. Mye hjernekraft går med på å finne ut både det ene og det andre. Skrive, forske, pønske, intervjue, produsere, tolke og og og. Ofte sammen med andre. Forskerne analyserer data som er hentet inn på kvalitative og kvantitative måter (og kanskje andre måter også for alt jeg vet). Det menneskelige og det digitale smelter liksom sammen til tall og resultater.

Erfaringer og kunnskap utveksles og vi blir alle litt klokere for hver forskningsrapport som leveres. For hver tese som bevises eller motbevises økes kunnskapen vår.

Det er det jeg ønsket å få på veggen. Jeg ville billedliggjøre tanker og forskningsprosessen. Jeg ville at den organiske menneskelige delen av en stipendiats hverdag skulle være hovedfokuset, men trygt plassert på en binær verden. Digital og analog. Hånd i hånd.

Funfact: Sindre Karlsen (fra Gerhardsen & Karlsen) fikk det for seg at han skulle telle alle de binære tallene jeg malte på veggene. Han endte opp med å måtte telle til 1579. Haha.

Uansett. Nok prat. Let´s disco:

Før. (blått område = der jeg skulle male)

Kult når undersiden av skoene matcher vegg og lue.

Likte at fotografen fanget akkurat den “S”en.

Bare binærkoden tok 2 timer å male. Da hadde jeg alt malt i syv timer, så jeg var passe megasliten når jeg lagde den. Men jeg er himla glad for at jeg gjorde det. Det lønner seg alltid å legge seg i selene selv om selene er aldri så tynnslitte.

Organiske tankerekker flyter over binærkoden.

Jeg malte også noen tankerester i andre deler av lokalet.

Rester etter tanker og idéer i resten av lokalet.

Det var en veldig moro vegg å lage. Alle vegger er jo det, men gøy å gjøre noe i et helt rom.

Ferdig vegg og ferdig mann. Lik og del, si.

Ståle Gerhardsen 10/10/18 Ståle Gerhardsen 10/10/18

På jakt etter kjærlighet i Berlin

Ca en måned etter at jeg malte en vegg i Berlin, gjorde jeg det igjen.

13 timer etter at jeg kom hjem fra Los Angeles satt jeg på flyet til Berlin. Jeg rakk å stikke innom atelieret mitt for å hente malebuksa mi da. Heldigvis.

Det var lurt å ha med buksa. Jeg skulle jo male en vegg på 3x3 meter i toppetasjen på Urban Nation Museum for Urban Contemporary Art. I tillegg skulle jeg endelig få se skulpturen min utstilt i monter på museum. Det er jo nesten verdt turen ned alene. Jeg ble invitert ned og skulle sove i en av residensleilighetene til museet. Så det var mye å glede seg til: Utstillingsåpning (med kunst fra alt fra Shepard Fairey til, D*Face, The London Police, Dot Dot Dot, Daimien Hirst, Snik, Herakut, Millo, Martin Whatson, Nuno Viegas og og og), skulpturen min i monter, vegg å male, residens å bo i og fest med alle slags kunstnere og kunstsamlere.

Må innrømme at det var litt i overkant slitsomt å kjøre dette tempoet. Rett fra LA til Berlin og kaos. Men jeg ville ikke ha vært det foruten. Supergøy erfaring. Masse nye mennesker å møte og bli kjent med. Og så mye input at en gutvott nesten ikke hadde plass til mer. Dessuten er det ikke lov til å klage over sånne bagateller når man har det så gøy!

Urban Nation hadde fått ny fasade for anledningen. Kunstnerduoen Snik med litt teksthjelp fra Herakut står bak den.

Det første jeg gjorde da jeg ankom Berlin var å sette meg i en taxi for å rekke utstillingsåpningen. Men, siden Tyrkias president (😱) var i byen og at byen selv feiret 30 siden murens fall ( 💙), var ca alle gatene i byen stengt. Så det ble en gigalang tur med taxi. En real sightseeingtur. Sidegater, hytting med neven og snarveier over en lav sko. Men jeg rakk åpningen og rakk sågar og sjekke veggen jeg skulle male før festlighetene startet.

Åpningen var magisk. Massevis av folk. Dungevis med kunst. Kanapeer og drikke over en lav sko. Jeg klarte ikke å spise eller drikke, da jeg var jetlag-zombie, men jeg nøt godt selskap og fin kunst.

Foto fra åpningen tatt av megadyktige Nika Kramer. (legg merke til han raringen i rød skjorte nede til venstre.)

Verdens kuleste museumsdo. Jeg la merke til at jeg hadde vært der før, ref tusjingen i taket…

Millo gjør seg på lerret også. Digger det!

Martin Whatson (med en fiffig hilsen til Dot Dot Dot og Martha Cooper) og litt London Police øverst.

Tusjer, tog og bokser. Fargekoordinert og det hele <3

Jeg tok ca bare dårlige bilder fra åpninga. Var litt for dvask i kroppskontrollen min til at jeg klarte å holde kamera stødig.. haha.

Nuno Viegas er en sabla trivelig og bra fyr. Det at han lager awesome saker er heller ikke så dumt.

På tampen av kvelden ble det lukket fest i toppetasjen. Der jeg skulle male dagen etter. Jeg glemte å mingle og ble bare sittende å jobbe idé til veggen. Men koste meg masse likevel altså, så ikke vær bekymret.

Da jeg våknet dagen etter var veggen min preppet, maskert, grunnet og klar. Luksus med assistenter!

Det var ikke noe å vente på. Jeg heiv meg rett i malinga. Jeg ønsket å lage veggen i en annen stil enn som jeg normalt gjør. Fortsatt naivt, overdreven anatomi og med mye hjerte, men ikke så barnlig og ren strek. Jeg malte motivet “Looking for sweet, sweet love” (Derav bloggtittelen). Jeg tenker nemlig at når man skal søke kjærlighet må man legge bort hodet litt. Ikke tenke for mye. Ikke analysere og synse. Man må føle seg fram. Og om kjærligheten skulle ha vært en gjenstand tenker jeg godteripose er en fin metafor. Gjerne en som har blitt krøllet sammen og åpnet mange ganger. Nedi posen kan det ligge sure, salte og søte ting. Det er bare å føle seg fram og våge å ikke tenke for mye, så løser det meste seg. Sånn ser den to dager lange prosessen ut:

Hellige hallodame så mye tid jeg brukte på å spraye denne posen.

Har aldri vært så trøtt som da jeg malte denne veggen. (Vel, om du ikke teller med småbarnsperiodene)

Utrolig moro vegg å lage. Ekstra stas at det kom innom puljer på puljer med kunstsamlende mennesker i alle aldre. Vi diskuterte alt fra kjærlighet til penselstrøk og hvilket godteri vi likte best.

Artig også å se skulpturen min plassert i museet. I en glassboks på toppen av et Strøk-bilde.

Etter to dager fylt til randen med maling (og om natten tegnet jeg på et utsmykningsprosjekt jeg snart skal ferdigstille på Melhus) var jeg rimelig kjørt. Da var det digg å stikke på et annet galleri og se megadyktige Anthony Lister sine bilder. Lister har så herlig strek, humor, tone of voice og masse Picassoreferanser, at det var en fryd og endelig se arbeidet hans med egne øyne. Jeg har sett noen vegger han har laget, men aldri maleriene. De var knakende gode.

Berlinturen var slitsom af, men mega inspirerende. Møtte masse fine folk og fikk sett mye herlig kunst. Verdt turen, som alltid. Gleder meg til neste gang. Når nå enn det måtte bli.

Ståle Gerhardsen 10/9/18 Ståle Gerhardsen 10/9/18

LA det svinge

Fear and loathing in Los Angeles…

Like viktig som å lage ting, er å få input. Inspirasjon. Nye impulser og opplevelser som kan bakes inn i det jeg lager. Dette er barnelærdom. Research er viktig. Derfor tok Aasmund og jeg turen til Los Angeles. For å få input, inspirasjon og nye impulser. Og, selvsagt for å male vegg.

“Hvem er Aasmund?” tenker du kanskje. Vel, han er min besteste venn og er ofte involvert i mine herjinger. Han er en av de beste designerne jeg veit av og helt klart den dyktigste VJen jeg kjenner. En kreativ og smart fyr som jeg digger å spille ball med. (ikke fotball, men sånn metaforisk). Vi har gått på skole sammen, jobbet sammen, drevet designfestival sammen (med flere fininger også altså), vi har til og med vært i militæret sammen. Jeg hadde for eksempel ikke fått til å lage utstillingen min “Festen” på Trondheim Kunstmuseum i 2010 uten han… Så ja. Partners in crime.

Han skal hjelpe meg med div snadder på min kommende utstilling, “Mørkredd” på Galleri SG. Derfor var han med til London tidligere i år, og til LA nå i September.

Så, ja. Los Angeles. Home of the jetlag and land of the alt for mye av alt hele tiden.

Obligatorisk selfie av reisefølget foran veggen min på Værnes

Etter å ha pløyd gjennom en dunge filmer fant jeg et tegneprogram for barn på flyturen til det store utland. Jeg klarte selvsagt ikke å la være. Damen som satt bak oss på turen ble svært interessert og plutselig fikk vi en samtale om kunst og gateku… — Etter å ha pløyd gjennom en dunge filmer fant jeg et tegneprogram for barn på flyturen til det store utland. Jeg klarte selvsagt ikke å la være. Damen som satt bak oss på turen ble svært interessert og plutselig fikk vi en samtale om kunst og gatekunst og filmskoler og alskens snadder. Tegning åpner opp altså. Moro!

Elsker når the litle man står imot kreftene rundt. Skal pokker tute meg ikke bygge no høyhus her i gården nei. Jeg skal ha mitt lille krypinn og sånn er det med den saken. Håndmalt typografi og det hele. Veldig kult!

Vi kjørte myyyye über og appbasert elsparkesykkel men vi gikk også noe veldig mye. Flere mil daglig. Byen var så stor at det gikk utenfor min fatteevne. Kontrastene var massive. Fattigstrøk, rikinger og og og. Vi gikk til The Art District. Det var ikke kjempelurt. Vi måtte da nemlig gå gjennom Skid Row (bydelen ikke bandet). 41% av de som bor i bydelen lever under fattigdomsgrensa og mellom 5000 og 8000 av de som “bor” i Skid Row er hjemløse. Da vi kom til Art District og skulle handle maling som jeg senere skulle bruke på Venice Beach, fortalte vi damen bak kassen at vi hadde gått gjennom Skid Row. Hu mistet fargen i ansiktet sitt og ristet forskrekket på hodet. “You guys are not safe there. You are easy targets… Don´t go there again”. Haha. Såååå, vi gjorde ikke det..

Art District var makalaust. Veggmalerier overalt. Loved it!

Vi så flere vegger av Tristan Eaton. Jeg malte med han i Sverige for et par år siden. Gøy å se veggene hans rundt om i verden.

Små små detaljer midt mellom alle de store veggene.

Digget denne installasjonen. Jeg tror ikke det er Obey, men kanskje nesten enda kulere da.

Digget denne. Både plasseringsmessig, innholdsmessig og utførelse. Perfekt!

Midt i all innsuping av inntrykk fikk jeg plutselig en melding fra selveste ordfører Rita Ottervik. Hun hadde vært på Lade skole og åpnet skolen med snorklipping og alskens. Hun sendte meg dette bildet:

Jeg svarte med en gladlaksete high five fra utlandet:

Veldig kult å få meldinger som den fra Rita. Spesielt da jeg var lei meg for at jeg ikke rakk å ta del i åpningen selv. Veggene i Art District var like mange som de var magiske, men de hadde heldigvis noen helknæsje gallerier i området også. Så vi feis innom alle vi kom over. (Spiste forøvrig en nyyyyydelig and og bacon pølse på en tyskaktig wurstplass. Sjekk den ut, om du er i nærområdet. M M MMMmmh!

Usikker på hva kunstneren her heter, men jeg tror galleriet het Box (eller noe slikt).

Selv klesbutikkene hadde fresh kunst på veggene:

Mer galleri:

Til og med innpakket kunst ble inspirerende vettu.

Det var masse kule kuber i et rom. En kunstner hadde laget ulike kuber i over 60 år. Hadde gjort seg superfint på kamerarullen, meeeeeen:

Så da gikk vi videre, og fant verdens beste lapp:

“Hjemme” på Airbnb-leilighetskomplekset var det bassenger og treningsrom og kino og alskens. Men det kuleste var at de hadde en odiger basketballbane. Selvsagt måtte vi spille ball! Selv om vi var dødslitne etter en laaang dag på leting etter vegger og gallerier, måtte vi spille. Come on liksom.

Vi var i LA en uke. En av dagene stakk vi til Venice Beach. Der vi skulle møte Mikkel Eriksen som hadde invitert oss inn i Stargatestudioet.

Turistjævel på vei til Stargate studios.

Mikkel og jeg går way back, da han var en av de som lagde musikken min da jeg dreiv med slikt for over 25 år siden. Så det var utrolig hyggelig å få audiens i studioet hans igjen. Vi pratet om kunst og hørte på musikk. Supertrivsel. Mikkel må være verdens mest nedpå fyr. Veldig kult å møtes igjen.

Etter musikklytten og skitpraten stakk vi til selve stranda der jeg malte en liten vegg. En god gammeldags Bobbysocks referanse iblandet litt lokale gangsigns ble løsningen.

Det gøylureste på lenge var å app-leie elsparkesykler. Fartet fra galleri til galleri. Effektivt og gøy.

I en random klesbutikk oppdaget jeg ved tilfeldighet at det hang en Cleon Peterson original i trappa bak disken. Haha. Det er så kokko det.

Jeg digger å oppdage kunst på steder jeg ikke forventer å se kunst. Jeg spurte duden bak kassa om det var en original og han så på meg med et lurt smil og nikket stolt. Innehaveren av butikken hadde fått det da Cleon hadde malt en vegg i nabolaget. Kunden som sto bak meg i kø ville også være med i samtalen og dro fram mobilen sin, bladde fram et par-tre bilder fra hjemme hos kompisen hans. Bildene viste åpningen av en eske og inni eska lå en original Basquiat. MegaWTF! Kompisen hans hadde kjøpt den på auksjon i Hong Kong. Haha. Så der sto vi plutselig igjen og snakket om kunst i en setting der man egentlig snakker om buksestørrelser og klesmerker. Samtalen dreide seg faktisk over på klær etterhvert fordi duden bak kassa hadde noen superraffe jeans på seg med illustrasjoner over det hele. Jeg lurte på om det var Neckface som hadde tegnet de, men han kunne fortelle at det var Matlok som hadde tegnet det. Og da tente Aasmund på alle pluggene for han gikk nemlig på skole med han i Australia. Verden er så jæskla liten. Det er sånne tilfeldigheter som dette som gjør slike turer til innertiere.

Jeg var innom veggen jeg malte dagen etter, og da ble den brukt til supercheesy photoshoot, med corny svai i ryggen og det hele. Moro!

Jeg klarte ikke å dy meg.. Måtte snike meg opp på veggen jeg også, sånn at vi også kunne ha photoshoot… trur ikke hu merka noe til stuntet da.

Vi var også på en slags restefestival med etterdønningene fra Burning Man. Sykeste opplegget. Brukte ingen rusmidler men følte jeg var på syre likevel. Makan til crazy opplegg altså. Flammer, lys, karaoke, utkledning, dans, sang, sirkus, skitt, latt… — Vi var også på en slags restefestival med etterdønningene fra Burning Man. Sykeste opplegget. Brukte ingen rusmidler men følte jeg var på syre likevel. Makan til crazy opplegg altså. Flammer, lys, karaoke, utkledning, dans, sang, sirkus, skitt, latter, love. Helt kokko, og veldig kult.

Det hele var litt Talentiaden møter Mad Max. Kaos!

Gøy å se at både taggere og buffere også går på fjelltur.

By så langt øyet kan se. Artig og merkelig å se gatene forsvinne inn i horisonten.

Etter en fjelltur stakk vi til Hollywood for å se stjerner og slikt.

Vi dro også til ulike filmstudiogreier men det kostet ca en milliard å komme inn for å se for eksempel settet til Friends. Det gadd vi ikke, så vi lekte heller at vi var med i filmen “Kids”:

I Hollywood spiste vi godt. Det kuleste med plassene vi var på var toalettet på det ene utestedet.

Litt ned i gata fra det kule toalettet lå det en tatoveringssjappe. Det passet bra. Jeg har lenge tenkt på å få meg en ny tatovering, og when in Rome…

Vi var på Rose Bowl og så OTR II med Jay-Z og Beyoncé. Det var helt vilt bra! Sceneshow, lysshow, effekter, oppbygging, rytme, narrativ og alt var helt insane. Jeg har sett Jay-Z en håndfull ganger og visste han kom til å levere, men søkki tute, kona hans var ikke akkurat tapt bak ei vogn hu heller. Haha. Makan til scenetekke. Helproff og magisk! Oppvarminga var av DJ Khaled. Han hadde med seg Tyga og Fat Joe. Men De kunne like gjerne hoppet bukk over oppvarminga, for J&B leverte tusen ganger bedre. Store konserter er alltid inspirerende. Fordi de er en helhetlig opplevelse. En historie. Lys, lyd, rytme alt har sin plass. Jeg digger det. Helheten.

Vi satt laaaangt bak, men det gjorde ingenting. Opplevelsen ble bare større av det. Enn å klare å skape dette ut av utroskapskaoset de har vært gjennom. Smart. Sterkt.

Etter konsertinntrykk i bøtter og spann var det digg å ta en siste gallerirunde dagen etter. En uke i LA. tar på, men kan liksom ikke gi opp før vi skulle fly hjem igjen liksom. Såååå derfor, mer kunst: