Ståle Gerhardsen  📸  Nikol Herec

Ståle Gerhardsen  📸 Nikol Herec

Stikk innom nettbutikken min:

Mine nyeste tweets:

Du er stygg og feit!!!!!

Du er stygg og feit!!!!!

De fem små ordene, etterfulgt av like mange utropstegn, dannet en relativt enkel, men utrolig trist og provoserende setning.

Setningen sto i et kommentarfelt jeg tilfeldigvis scrollet forbi her en dag. Jeg stoppet midt i scrollingen og scrollet rolig tilbake. Jeg ble sittende og lese setningen om og om igjen.

Det slo meg at det har blitt en vane å lese internetthets. Fra alle kanter mugges og gulpes det. Presidenter gjør det, hattemakere gjør det, mødre, fedre, unger og fandens oldemødre. Det produseres så mye drit i kommentarfelt rundt om at jeg har blitt tilnærmet blasert. Trist.

Jeg fikk en idé. Jeg ville løfte trollkommentarer som den ovennevnte ut fra Facebookveggene og over til en virkelig vegg, her ute i det virkelige livet. Hva ville skje når hetsende utsagn materialiserte seg ut fra det digitale og opp stort på en vegg? Hva skjer når jeg synliggjør grumset og løfter den fram i lyset? Jeg skjønner nemlig ikke denne hangen til å hate. Denne trangen til å peke på alt som ikke er akkurat som man selv er, og håne. Har aldri skjønt det. Jeg har vært kvass i kjeften selv også altså, så jeg har helt sikkert noen skjelett i skapet. (Selv om jeg tror jeg har beklaget til dem jeg feilaktig har tråkket på tærne.) Men å hate? Nøre opp under antivibes og kjiphet over en lav sko? Nei.

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for det jeg sa i sinne til Sunniva i sjuende klasse (unnskyld Sunniva). Sjuende klasse er lenge siden. Jeg har blitt voksen siden da.

Men disse menneskene der ute med tastatur som hamres i hjel dag ut og dag inn, er ikke de også voksne? Har ikke de vokst opp, lært at ting sårer, funnet ut at det er bedre å bygge opp folk enn å rive folk i fillebiter fordi de ikke passer inn i deres verdenssyn? Tydeligvis ikke.

For å kunne fylle veggen jeg hadde til rådighet på Trondheim Gatekunstfestival med hets trålte jeg internett etter flere kjipe kommentarer.

Jeg trengte ikke lete lenge før jeg fant alt fra rasisme, intoleranse, hersketeknikker, shaming av utseende, kjønn og legning. Jeg fant det på Twitter, Facebook, Instagram og ymse blogger.

Jeg ble ikke overrasket, jeg vet jo det kryr av det der ute. Men det var liksom ikke en gøyal dag på jobb, for å si det sånn.

Folk hiver på seg boksehansker og løper frådende ut i kamp over den minste ting. De er så sinte. På alt og alle. Hele tiden.

Andre har fokusert på netthets før meg. Jeg har også skrevet om temaet tidligere, men så lenge folk fortsetter å gulpe galle på andre trenger vi å veie opp. Fylle verden, det være seg den virkelige verden eller den som er bak skjermen, med smilehull og kjærlighet.

Jeg skammet meg der jeg sto og fylte veggen i Ila med sitatene jeg hadde funnet. Det føltes utrolig ekkelt å skrive utsagnene. Både for min egen del og med tanke på at folk gikk forbi. Ikke visste vel de at de ordene jeg skrev på veggen ikke var mine. Snakk om å male fanden på veggen.

For det andre påvirket det humøret mitt. Å male er noe jeg setter stor pris på, men å stå i timevis, ja dagevis, og sitere rasistiske budskap og med sprayboks, er absolutt ikke noe jeg kjenner jeg ønsker å gjøre mer av. Ei heller trakassering av legning eller utseende. Det gjorde vondt å skrive det. Hva da med dem som sitter å gjør dette hele tiden? De må jo drukne i egen gallegulp foran datamaskinen sin etter hvert.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot konstruktiv kritikk av verken sak eller person. Det er når hetsehyenene kaster seg over løveungene der ute jeg får nok.

Etter å ha fylt veggen til randen med Facebookblått gallegulp fra kommentarfeltene var det på tide å ta affære. Dekke det hele med LOVE. Varme, naivitet og kjærlighet. Veie opp.

For meg var det ytterst ubehagelig å lage denne veggen. Skrive de sitatene, med skrivefeil og overforbruk av utropstegn og det hele. De ble mer virkelige enn på nett.

Kanskje det kan være en løsning for hetserne også? Male ut frustrasjonen sin i en fysisk verden, bort fra dataen.

For så å drapere det i kjærlighet til slutt selvsagt.

 

Usett 3

Usett 3

LOVE på Trondheim Gatekunstfestival

LOVE på Trondheim Gatekunstfestival