La ungene finne sitt jeg i en blyant

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 07.11.2017

Jeg har ikke mange minner fra barnehagen. Ikke så rart kanskje, det er strengt tatt minst en meter, en dunge skjegg og litt måne siden jeg gikk der.

De få minnene jeg har er tilknyttet kreativitet og skaperglede. Vel, om du ser bort fra den episoden der jeg slo ut ei tann på en jeg tror het Frank. Du skjønner vi, og to til, skulle leke mor, far og barn. Jeg ville være hund. Frank var allergisk mot hunder og der oppsto problemet. Jeg var tydeligvis allerede mentalt en hund, da jeg valgte å løse konflikten med å eliminere «problemet» med et slag. Skammer meg.

Uansett. Kreativitet og skaperglede. Jeg husker vi dyppet stearinlys. Vi dyppet forsiktig og løp til døren og tilbake, stilte oss i kø og dyppet igjen. Gym og håndverk hånd i hånd. Jeg digga det.

Jeg minnes også en veveperiode der jeg sleit noe veldig med å få tråden dit den skulle, og endte opp med noe som lignet mer på en blåknute på LSD enn en løper. Men det var ikke så viktig. Jeg hadde skapt noe og mamma ble glad.

På barneskolen husker jeg hvor vanskelig jeg synes det var å dreie en klumpete lysestake, men den følelsen av å endelig få det til sitter i ennå.

I teorifagene noterte jeg ved å tegne det som ble sagt fra kateteret. Det gjør jeg forresten ennå. Jeg tegner konferanser rundt om i landet. Jeg visualiserer det andre sier. Det gjør det lettere å huske, og skaper assosiasjoner utover det som ble sagt. Ikke bare for 12-årige meg, men for slipskledde voksenpersoner på konferanser også.

På videregående gikk jeg for øvrig fra 2 til 6 i matematikk, da jeg skiftet lærer og fikk tegne og snakke om tall på den måten jeg så dem. Utenfor regnearkets rammer.

Jeg har tegnet på alt. Alltid. Uansett om jeg fikk lov eller ei. Papir, pult, vegg, buss, tavle, og lerret fikk gjennomgå. Jeg ville utforske, skape, lage, utvide horisonten og finne på. Kreativ tenkning skaper refleksjon. Det tror jeg verden har godt av. Reflektere litt før vi poster den tweeten, trykker på den røde atomknappen, selger den oljetønna eller bygger den muren.

Kreativitet er problemløsning. Alle er kreative. Det handler ikke om å være flink til å tegne eller male. Det handler om å se muligheter, nye veier til Rom og finne løsninger utenfor den berømte boksen.

Estetiske og praktiske fag i barndommen er viktig. Ikke for at alle skal bli Julie Ebbing eller Hannah Ryggen, men for at alle fortjener å oppleve mestring og lære seg selv og verden å kjenne.

Her om dagen insisterte ungene mine på å male samtidig som de spiste frokost. Det passet ikke akkurat råbra å søle med maling ti minutter før avgang til skole, jobb og barnehage, men jeg skal ikke ha på meg at jeg har nektet noen å male, så jeg fant fram maling og lot dem herje.

Han på tre ville at hun på ni skulle male en brann med oransje slik at han kunne bruke blått til å slukke brannen. Det fikk meg til å smile noe veldig. Han hadde skjønt et par ting han lille. Både hva gjelder komplimentærfarger og brannsikkerhet (takk Brannmann Sam, man kan virkelig stole på deg).

Hun på ni spurte om jeg visste av det bildet «Jeg», for det ville hun nemlig male. Jeg skvatt til. Hun visste om Ludvig Eikaas sitt fabelaktige selvportrett! Hun kunne fortelle meg at klassen hadde vært på museet og fått omvisning. Jeg ble så glad at jeg spontanropte «Så kuuult!», som igjen gjorde at ekkoet (treåringen) også ropte «Så kuuult!», som igjen gjorde at niåringen gjorde det. Der sto vi altså og tok en kunstpause på kjøkkenet og ropte for full hals alle tre. Kunst i skolen engasjerer.

Det at datteren min valgte det motivet passet egentlig veldig bra, da jeg gikk og grunnet på å skrive det du nå leser. Eikaas selv sier nemlig følgende om motivet: «Som barn i skolen bygget jeg opp en irritasjon over at jeg i skjønnskrift ikke fikk begynne en setning med Jeg eller Eg.»

Eikaas har laget, kanskje det kuleste selvportrettet noensinne ved å bruke skolens trange rammer som utgangspunkt. Så herlig meta.

(PS. Unnskyld Frank.)

Illustrasjon: Eira Kristine Gerhardsen

Kunst på Lade skole prosessblogg pt. 5

Phu. Noen prosesser tar lengre tid enn andre. Utsmykningsjobben på nye Lade skole er en sånn prosess. Men, det er egentlig veldig moro. Det er snart to år siden jeg fikk oppdraget, og etter måneder med skissing og presentasjoner, tweaking, utregning, tenking og herjing har jeg endelig kommet i gang med produksjon av originaler. 

Om du ikke har fulgt med i timen kan du lese deg opp på prosessen her:

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4

Jeg har valgt å dele prosessen på denne måten for å inkludere brukerne av skolen samt gi hvem som helst innblikk. Det er jo ikke hverdagskost å bli med inn bak kulissene i en utsmykningsjobb. 

Anyhow. Jeg skal altså ha et hemmelig antall statuer/figurer i tre ulike størrelser på skolen. Verket heter "Alle teller" og legger både opp til at betrakteren av figurene skal ta innover seg sinnstemningen til figuren samt at figurene leker gjemsel. En figur skal være 100 cm, et hemmelig antall skal være 18 cm og et hemmelig antall skal være 10 cm. Den største figuren maler jeg som vist på de tidligere skissene, de små figurene maler jeg slik som omgivelsene de blir plassert inn i. Håpet er at det kan bli en gøy lek for elever og lærere og samtidig en bevisstgjøring rundt å se folk rundt seg. Inkludere og bry seg. 

Figurene 3D-printes på en megaavansert måte som involverer en slags speilvendt kramsnøaktig pulverlaserlek som jeg selvsagt må ha hjelp til. Og hjelp får jeg. Min kompis kickflipJoakim med skjegget har, hjulpet meg med å gjøre mine blyantstreker til en 3D-fil. Og nå har mine hjelpende venner på Prototal (verdens kuleste Levangerfolk) produsert opp de små figurene, og jeg hentet de i helgen. OMG de er fine. Gleder meg til å sette de ut der de skal være.  Her er litt bilder fra prosessen

Figuren som skal bli 100cm høy er fortsatt på tegnebrettet, da den må splittes opp og settes sammen i deler med armeringsjærn og fandens oldemor inni. 

Pulveret har blitt laserisert og er klar for børsting.

Noen av figurene er blåst og børstet og klar for detaljbørst/puss.

Ferdig blåst, børstet og pusset kompis. Fornøyd luring.

Jeg hentet figurene på en bensinstasjon i mørket. Det føltes meget kriminelt, men det gikk bra. 

En liten dunge tellende folk.

Monteringsmessig skal de små figurene monteres med ninjalim og den store skal boltes fast i en stålplate som er formet som figurens egen slagskygge. Først tenkte jeg å lage en slags boks den skulle stå på, men det ble så innmari styrete og lite vakkert. Men det å gjøre skyggen til selve bæreelementet føler jeg var megasmart. 
 

Jeg lyssatte figuren, tegnet etter formen til skyggen på iPad, så sendte jeg fil til skjæring.

Godt å være ett skritt nærmere målet. Skolen åpner for bruk til skolestart 2018. Ser fram med stor glede og iver til at kidsa skal lete etter figurer rundt om på skolen. 

Stappfull boklansering på Trondheim Litteraturfest

Nå har jeg fått lanseringen litt på avstand, og kan endelig skrive litt om helgen. Og for en helg det var! Min nervøsitet var (som vanlig) ubegrunnet. Det var masse folk og kjærlighet all over. Nok til alle. Også meg og mitt. Godt. Jeg må innrømme at jeg var i overkant spent på hvordan lørdagen skulle bli. Etter å ha jobbet med boka (Hva som helst?) siden januar i år var det skummelt å slippe den ut til publikum. (Ja jeg veit Kickstarterne hadde lest boka allerede, men nå skulle den liksom ut av boblen sin og ut i verden.)

En? To? To!

I tillegg til egen lansering hadde jeg sagt ja til å bokbade Joddski litt, bare en og en halv time etter min egen lansering var over. Snakk om å fylle en dag med gjøremål. Ikke måte på. Heldigvis gikk alt som smurt. Og jeg hadde en meganice lørdag. Men mer om det senere. 

Det måtte settes ut ekstra stoler. DET er kult det. 

Heldigvis hadde jeg hjelp av assistenten min Camilla, frivillige fra festivalen, flinkisfotografene Gerhardsen & Karlsen og selvsagt kona mi (💚). Jeg var med andre ord i gode hender der jeg sprang rundt som en halshugget høne. Jeg tok heldigvis til vett og tok av meg stillongsen underveis da, så jeg ikke smeltet i kaoset. 

Camilla var både kassadame, rigger, lemper, fikser og ordner. Flaks.

På åpningen leste fantastiske Marianne Meløy høyt fra boka samtidig som jeg tegnet det hun leste. Det var supermoro. Og jeg tok meg i å synes at boka hu leste var veldig bra. Helt til jeg kom på at det var jeg som hadde skrevet ordene hun leste. Da ble jeg litt flau. Kan jo ikke stå der på scenen å le og nyte opplesningen så til de grader som jeg gjorde. Haha. Men det var veldig veldig spesielt å høre boken bli lest opp. Karakterene fikk en annen fremtoning. Tidligere har de jo bare vært i hodet mitt. Det var veldig veldig kult å høre boka bli lest høyt. Spesielt bra var det at det var Marianne som gjorde det, for hu er pokker tute meg dritflink! Nesten sånn at man burde ha laget lydbok. 

Lesing/tegning

Konsentrerte publikumere <3

Boka "Hva som helst?" er litt komplisert. Eller egentlig ikke, men folk blir veldig glad når jeg forklarer dem hvordan jeg har tenkt det hele (det med at Thea hopper inn og ut av fiksjon og greier).

Thea viste stolt fram kunsten hun har laget. 

Thea (hovedpersonen i boken) hadde sin første utstilling samtidig som jeg hadde boklansering. Hvordan utstillingen hennes gikk kan du lese mer om i boken. (Ja, I know... meta). Boken kan du kjøpe her.

Marianne <3

Marianne leser og jeg tegner. Killerkombo™

Full fokus :) 

Fin detalj fra lanseringen. :)

Det var godt over hundre folk på lanseringen (de slutta å telle på hundre) og det kan virke som om alle stilte seg i signeringskø etterpå. Veldig veldig hyggelig var det i alle fall borti kroken der jeg satt og signerte. 

Jeg sitter bak der en plass <3

Det gøyeste på slike ting er uansett møtene med folka. Megagøy å signere og illustrere i bøkene til kidsa. :) Inspirerende!

Etter endt lansering trasket jeg full av inntrykk bort til Sellanraa for å dytte i meg litt frokost. Der møtte jeg galleristen min i Tromsø og mannen hennes (som var på Trodheimstur). Flaks! Jeg rakk å drikke en kopp kaffe, få en klem og spise en skive rugbrød før Jørgen kom for å bli badet.  

Som å klemme nordlyset vettu.

Jeg fikk ristet av meg fokus på egen bok og gikk fullt inn i bokbadmodus. En time passiar om hiphop med Jørgen er noe jeg unner alle. Makan til opplyst type. Trivsel over hele fjøla. Jeg hadde selvsagt lest boka hans (som du også bør gjøre) og vi pratet om både den og vår egen oppdagelse av hiphop. Veldig gøy. 

Bokbadingsbilde lånestjelt fra Jøte Toftaker (NRK) 

Etter boklansering, bokbad og en dag fylt til randen med litteraturfest så var det på høy tid å roe ned med litt mat og drikke. Så Jørgen og et par lokale helter og undertegnede stakk og spiste kinamat og utvekslet røverhistorier. Etter røverhistoriefortellingene stakk vi tilbake til Sellanraa der Jørgen og Jørn (Drahpaa) spilte relevant musikk til nattbussene styrte byen.

Ståle og Joddski ut på litteratur en sen kveld i oktober.

Jeg snublet over legenden Jan Kjærstad på tampen av kvelden. Det måtte jo foreviges. 

“Svært få vet hvor godt det er å endelig gi ut boken sin. Gratulerer og velkommen i klubben”

— Jan Kjærstad

Tusen takk til alle som dukket opp eller på annen måte har støttet boklanseringsbonanzaen min. Veldig gøy. Nå gleder jeg meg til å høre hva folk synes om boka. Hittil er nok dette min favoritt tilbakemelding:

Har du reaksjoner etter å ha lest boka? Vel, fortell meg synsinga di da vel. 

Åpent brev til bløte trafikanter

Publisert i Adresseavisen 08.10.17

Kjære (sett inn navnet ditt her ____________, slik at det blir personlig på ordentlig).

Du er en oppegående og reflektert person. Du er, altså tenker du. Og omvendt.

Du yter, har meninger, spiser både søtt, salt og syrlig. Du har bopel og familie. Du har et liv.

Folk er glade i deg og du er glad i folk. Vel, utenom han du vet, men du jobber med saken for du er, som vi begge vet, ganske så trivelig av deg. Som trøndere flest.

Jeg trenger at du setter av litt tid til deg selv. Litt selvrealisering og refleksjon over din egenverdi. Men først litt om meg.

Jeg er i overkant stolt av refleksene mine. Jeg er kjapp. Jeg har tatt imot alt fra snublende barn til fallende julemiddager. Som en blanding av Jackie Chan og en husflue ser jeg ting nesten før de skjer, og reagerer deretter.

For cirka 20 år siden (hellige hamster så fort tiden går) skulle jeg kjøre opp og bli innehaver av sertifikatet. Lappen. Sertet. Nøkkelen til selvstendigheten.

Under min radiobilaktige oppkjøring kunne sensoren fortelle at jeg sto bare på grunn av at jeg reagerte kjappere enn han. Jeg fikk oss inn i de mest utenkelige trafikksituasjoner, men «knips» så var vi ute av dem igjen.

Både da jeg nesten frontkolliderte med en trailer i det motsatte kjørefeltet og da jeg så vidt kjørte på en kar midt i en fotgjengerovergang så «knips» var alle involverte uskadd og verden gikk videre til the sound of music eller noe.

Det at jeg var i de situasjonene er jeg ikke stolt av, men jeg kom meg ut av dem før noen skjønte at situasjonen var der. Jeg er altså en ninja. En skyggekriger.

Apropos skygger og slikt, nå har solen begynt å våkne senere på dagen. Den popper ikke opp på himmelen som en overivrig hane, nei, den drar seg opp i horisonten når det passer seg sånn. Gjerne etter å ha slumret et par tre ganger. Det betyr at det er mørkere ute, når vi ferdes til våre respektive jobber/skoler/barnehager.

Det at jeg er kjapp betyr ikke at du skal legge ditt framtidige deg fullt og helt i mine hender og mine reflekser. Nei. Tvert imot. Om jeg skal kunne bruke mine reflekser, må du bruke dine. Og da snakker jeg om både de kroppslige og de som du fester på kroppen for å bli synlig.

Du er sikkert flink til å tapetsere ungene dine med reflekser og formaninger om å være trygg i trafikken. Men du må huske å walke the walk, når du talker the talk.

«Det er ikke kult med refleks» fikk jeg høre da jeg konfronterte en venn med hvorfor hen ikke bruker refleks. Kult!? Om du ikke har nok ryggrad til å bære en refleks eller to, kan du like gjerne sitte hjemme, borte fra trafikken, og se gamle episoder av «HIMYM». Det e nemlig ikkje tøft å værra døøød!

Jeg har en hypotese. De bløte trafikantene som ikke bruker refleks, er de samme som også avstår fra hjelmbruk og som ikke klarer å vente på grønn mann.

Jeg har gjort hjemmerefleksene mine og dykket ned i litt tall for deg, sånn at du ikke bare skal ta mitt i vel gallete ord på hvor viktig det er med refleks.

Ifølge Trygg Trafikk har bilisten (I dette tilfellet meg, men også svært ofte deg vil jeg anta) 10 sekunder til å reagere hvis du bruker refleks, spankulerer du i høstmørke gater uten refleks, har sjåføren bare 2 sekunder til rådighet. To sekunder. Du rekker fanden tute meg ikke mye bremsing på to sekunder, samme hvor ninja du er. Jeg formelig hører lyden av Canada Goose mot panser. Grøss.

Klar for "Hva som helst?"

(Før jeg begynner: Fotoet av meg over her er knipset av Gerhardsen&Karlsen.)

Okei.

Lanseringsuken er her! En uke i litteraturens tegn. Det er nesten sånn at jeg skal bruke mer tid på Trondheim folkebibliotek enn i atelieret mitt. Men det må jeg tåle. Tåle Gerhardsen, si.

Som jeg sa i teaserteksten, tre ulike litteraturarrangement i uka her. To av dem mine, og ett er min venn Jørgen sitt. Jeg er så spent som jeg aldri før har vært. Men det er sikkert sunt, eller noe. 

1: Nå på torsdag skal jeg ha et foredrag om boken min "Pappaperm" på det nevnte bibliotek på et arrangement for fedre i pappaperm og deres englebarn. Jeg hadde et slikt foredrag på tilsvarende arrangement for en måned siden og det var veldig moro å prate til/med likesinnede og kravlende kids som ville spise macledningen. 

Jeg legger ved yndlingsbildet mitt fra "Pappaperm"... <3

2: På lørdag den 21. oktober klokken 12 lanserer jeg min andre bok "Hva som helst?" under Trondheim Litteraturfestival. Det var megastas at selveste litteraturfestivalen spurte om jeg ville lansere boka mi hos dem, så jeg måtte jo si ja til det!

Boken "Hva som helst?" er en barnebok som handler om kreativitet. Ikke på en faglig måte, men på en gøyal måte (i følge meg selv). Thea, bokens hovedkarakter, går på barneskolen, er veldig glad i å lage lister og har en far som er over gjennomsnittet opptatt av blyanter. Hun bestemmer seg for å lage en liste over alt som får plass inni en blyant. Kan liksom hva som helst få plass inni den lille blyanten? Vi følger Thea på sin vei gjennom et idéklekkende landskap der hun oppdager mye rart. Hun ender opp med å tømme blyanten for innhold og bestemmer seg for å arrangere en kunstutstilling for å vise fram resultatet av hva hun fant i blyanten.

Hun har til og med laget et facebookevent slik at alle som vil kan komme å delta på utstillingen.  På utstillingen selger hun kunst for å få inn penger nok til å kjøpe maling. Malingen vil hun bruke til å sette farge på de grå fasadene hun ser rundt seg i byen. (Personlig håper jeg hun selger litt kunst, fordi jeg har allerede sponset henne med maling slik at hun fikk malt en vegg.) 

Lanseringen (og Theas utstilling) foregår i barneavdelingen på Trondheim Folkebibliotek og jeg fikk akkurat bekreftet at selveste Marianne Meløy skal lese høyt fra boken samtidig som jeg livetegner litt. Det trur jeg blir særdeles kos. Det vil også bli salg av boken og skissebokpakken på stedet og jeg signerer (og tegner) selvsagt i boken om det skulle være ønskelig.

"Skissebokpakke"? tenker du. Ja, jeg har nemlig laget en skissebokpakke. For jeg tenker at ungene ikke bare skal få input, men også skal kunne klemme på litt output. SÅ jeg har laget en skissebok, en blyant og et viskelær slik at kidsa kan tegne og finne ut hva det er plass til i deres blyanter. :) Jeg håper selvsagt at folk sender meg de tegningene ungene lager, så jeg også får se hva som finnes i blyantene der ute. 

Jeg gleder meg masse til lanseringen av boken, og håper så inderlig det kommer masse masse masse mennesker.

112 sider med lek, fanteri, strek og farger. Du kommer til å like den. Lover. 

3: Det tredje bokarrangementet i uka her er et aldri så lite bokbad med Joddski. Jørgen slipper boka "Full sirkel" som handler om hans reise til USA der han har oppsøkt 21 av sine barndomshelter. Aka boka handler om hiphopens inntog i Norge, via disse 21 møtene. Joddski reiste til LA, New York, Philadelphia og San Fransisco-området, og traff folk som ga ut banebrytende utgivelser i hiphopens første par tiår, frem til 1996. Fra Kurtis Blow til Kool G Rap til Funkdoobiest og Lost Boyz, alt med Ørnes, Bodø og Oslos rapmiljø som bakteppe. Jeg gleder meg til å bade med Jørgen, selv om han er som et leksikon å regne hva hiphop gjelder. Jeg er glad i hiphop jeg altså, men Jørgen er "Han Far", så jeg må spille A-gamet mitt. 
 

Meget fornøyelig lesing. 

Jeg har også begynt å booke signeringer av "Hva som helst?" på ymse bokhandelplasser. Så det blir en hektisk høst. Apropos hektisk høst. Den 24. november deltar jeg på indieforfatterseminar på Litteraturhuset i Trondheim. Det kan fort bli moro det også. Det er litt dritlenge til, så men jeg kommer nok til å prate om Takk Forlaget og bøkene mine på en eller annen måte. 

Jeg har forresten begynt å samle på #HvasomhelstReaksjoner. Altså hva folk sier om boka mi. Så har du en mening legg det ut på en sosial kanal så jeg finner den, så fikser jeg en sånn fænsi reaksjonsgreie til deg også:

Dessuten går det rykter om at jeg blir å høre på NRK Trøndelag nå på fredag, så ta skru på radio om du har lyst å høre min fløyelsmyke stemme på morgenkvisten. 

Phu. 

Det var alt for denne gang. Klem, Ståle!

Et møte med veggen

For over et år siden tok Trondheim Kommune kontakt med meg for å lande en workshop for ungdommene på ungdomsklubben Kattemkjeller´n i Trondheim. Grunnet både det ene og det andre så ble det jaggu ikke noe workshop før nå i helga. 

Maler fanden på veggen.

I utgangspunktet skulle det være 10 ungdommer på workshop. Resultatet av helgen skulle bli et nymalt inngangsparti for klubben som kidsa og jeg skulle fargelegge. Det kom ikke 10 kids. Det kom 1. I alle fall til å begynne med. Så etter å ha snakket litt for  ̶k̶i̶d̶s̶a̶ kiden om hvordan jeg tenker når jeg lager vegger og stedspesifikk kunst, så satt vi oss ned og jobbet litt med motividé. 

Vi tenkte at det var en god idé å prøve å fylle veggen med aktivitetene de gjør på klubben. Så vi ramset opp en mengde med saker. Bordtennis, Fifa, Disco, Mat, Sjakk og alskens. 

En av ungdommene lærer seg om innfyllingsteknikker. 

Vi lagde bakgrunnen av alle de ordene vi kom opp med under idéfasen, også lot vi figurene få herje med akkurat det kidsa i klubben også gjør. Vi jobbet ganske så intenst fra 11-17 på lørdag, og i femtiden dukket det faktisk opp et par politibetjenter som ville se mine identifikasjonspapirer. De lurte på hva vi dreiv med. Logisk nok kanskje, der vi sto med spraybokser og skreiv ord på veggene. Jeg forklarte som sant var at jeg hadde workshop med ungdommen og at vi skulle på kunstnerisk vis forsøke å få innholdet i klubbhverdagen ut på fasaden. Jeg kunne også fortelle at det hele var et oppdrag fra Trondheim kommune og at jeg også skulle stå der med malingsboksene hele søndag. Etter en hyggelig samtale ønsket politifolkene oss lykke til videre og vi vinket de farvel med et smil. Etterpå tok jeg meg i å lure på om de hadde stoppet og lurt på hva vi gjorde om vi hadde stått der med malingspensler. Er det sprayboksene som gjør at folk roper og hytter med neven (noe som også skjedde) eller er det det visuelle uttryksmåten? De fleste som stopper er positive altså (også politiet) men, jeg gjorde meg noen tanker. Er det automatisk hærverk når det er spraybokser involvert? 

Jeg tok ansvar for de høyeste områdene. 

Disclaimer til alle dere som alltid har på dere HMShattene, jeg glemte igjen masken min på atelieret, men lover at jeg holdt pusten. :) Kidsa hadde masker som kommunen hadde fikset. :) 

Mat og TV-spill om hverandre.

Det at maten er god på kjeller'n fikk jeg selv erfare. De som jobber der må være hobbykokker hele gjengen. Megadigg mat. Den som hadde vært ung igjen. Skulle ha brukt ungdomsklubben hele tiden jeg altså, om ikke annet for den gode maten. Kidsa har det godt. Bra det!

Inngangspartiet besto av flere merkverdige vegger, så vi måtte trikse litt for å få tatt i bruk alle. Men jeg synes vi løste det fint jeg. 

Pingpongorama

Hu dama her spiller bordtennis og sjakk samtidig. I tillegg skriver hun Kattem med pingpongarma si. 

Musikk måtte selvsagt være med. 

To av sidene på inngangspartiet. Under vinduet helt til høyre er inngangsdøra. Håndtaket er ca på høyde med øret til han som spiller biljard.

Inngangspartiet fra den andre siden. Spillkonsoll-ledningen går inn inngangsdøren.

Ekstraliv!

På innsiden av inngangsdøren møter man et ekstraliv. For det er liksom det Kattem kjeller'n er, et ekstra liv som gir deg ekstraliv. Bonus i hverdagen. Venner og trivsel. 

Det har vært en utrolig fin helg og jeg må få takke for tilliten. Dessuten var det megastas å leke med Hoan, Mohammed og Abdulahi som var med på å gjøre veggen til en ekte kjeller'n-vegg.

High five, Ståle

Utsmykning for Senab Eikeland Trondheim

Senab Eikeland tok kontakt med meg for noen måneder siden for at de ville jeg skulle "lage det råeste showrommet i Trondheim" i forbindelse mae at de skulle åpne en avdeling i barteby. Det var jo selvsagt en utfordring jeg ikke kunne si nei takk til. 

Senab Eikeland er landets største og ledende aktør innenfor møbler og interiørløsninger til kontor, skole, barnehage, helse, offshore og offentlige miljøet. Senab Eikeland åpner altså i dag, 5. oktober, på Borkeplassen i Trondheim sentrum. 

Før min besudling.

Utfordringen i dette lokalet var at veggen jeg skulle herje på var ikke bare megalang, men også hadde fem kontorkuber med glassdører på seg. Jeg måtte altså prøve å inkludere disse dørene i veggen på en eller annen måte. I tillegg måtte jeg lage noe på dørene slik at ikke de ansatte og kundene gikk rett på døra. Det var en heftig nøtt, men jeg er som et ekort å regne. Så jeg satt meg ned med iPaden og Applepencilen min og tegnet ut tanker og skisser. 

Jeg er jo glad i å gjøre stedspesifikk kunst. Jeg liker det godt, det å måtte forholde meg til de rammene stedet gir. Det er ekstra stas de gangene jeg klarer å bruke rommet/veggen/whatever på en uventet måte. Som jeg foreksempel gjorde i gratisbutikken Te&Tøy i Ila for et år (eller noe) siden.

Hos Senab Eikeland hadde jeg lyst til å både skjule og gjøre dørene til hovedpersonene. Så etter mye om og men landet jeg på en idé jeg likte godt. Jeg ville lage like mange figurer som det var dører. Jeg ønsket at de skulle holde i dørene/kontorkubene på en innbydende måte, slik at kunder og ansatte skulle ønske seg velkommen. I tillegg tenkte jeg at når dørene til kontorkubene var åpne så skulle det være som om veggen inviterte folk inn og lukket opp sin hjertedør. Var dørene lukket, var det ikke noe hjerterom der. 

Idéskissen jeg presenterte.

Hjertene til figurene skulle klistres på glassdørene og være interaktive ut i fra om kontorkubene/møterom/lager var opptatt eller ikke. Senab Eikeland elsket idéen og det var bare å sette i gang. 

Jeg tok ca ingen bilder av prosessen (jeg finner i allefall ingen i lagringshjernen til mobilen min) så derfor har jeg hyra inn helproffe fotografer til å dokumentere resultatet. Så her er veggen gjennom Gerhardsen & Karlsen sin linse:

Innerst i lokalet finner du gjengen min.

Dør lukket, hjerte sprukket.

Åpen hjertedør <3

Rene linjer og stripemenn.

Veggen bak figurene er bygget opp av ord som definerer både Senab Eikeland og arbeidshverdagen de draperer seg med. 

Veldig kult å se mitt organiske kaos i de stramme rene omgivelsene.

<3

Detalj

Mer detaljer.

Jeg har også krydret noen vegger andre steder i lokalet. 

Panoramaview

Jeg runder av med et crazy perspektivkokko bilde av hele veggen. Om du vil se veggen med egne øyne, ta turen innom Senab Eikeland på Borkeplassen i Trondheim. Og, som alltid, fortell meg hva du synes. :) 

Kunsten å kommunisere

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av et megahyggelig par fra Frøya. De holdt på å rehabilitere et hus fra 1960 og hadde i den forbindelse satt opp en støyskjerm på den delen av eiendommen som var mot veien. Det var akkurat denne støyskjermen ønsket de at jeg skulle sette liv til. Både på den ene og den andre siden. 

De ville altså ha noe på begge sidene av støyskjermen. Utfordringen ble da å lage en helhet ut av det. Ikke bare male masse random, men lage en historie. Noe som kommuniserte. Tidligere har det vært en kunstdebatt i Trondheim, hvor jeg også har deltatt. Jeg digger å gå i gallerier og museer og bli fylt med visuell- og annen visdom. Jeg synes flest mulig skal få nyte godt av kunst. Selv når gallerier og museer ikke er åpne. Det finnes masse av god kunst å nyte i de sosiale kanalene men det er ekstra kult å lage kunst som popper opp der folk ferdes. Det er det veggene jeg lager er med på å gjøre. Få kunst ut til folket. Fjellet til Mohammed so to speak.

Med den nevnte kunstdebatten i minnet og selve formen på gjerdet og det at Andy Warhol hadde bursdag ca da jeg klekket ut motivet, gjorde at jeg ville lage "Kunsten å kommunisere". Gjerdets form inviterer til lek. Altså boksen går, gjemsel, hva som helst. Etter å ha researchet hvordan det så ut der jeg skulle male fikk jeg minner fra da jeg var liten. Da vi lekte hviskeleken, kappet land, lagde kommunikasjonsverktøy av suppebokser og sparket direkten. Det var denne suppeboksen som ble fellesnevneren. 

I gamle dager lagde vi telefoner av suppebokser og hyssing sånn at vi kunne snakke med hverandre. Andy Warhol malte suppebokser. Hviskeleken er en morsom lek der alt jo er avhengig av kommunikasjon. Så, jeg ville lage fem figurer som brukte suppeboksene til Andy for å formidle et budskap fra første- til sistemann i rekken. Av og til når man kommuniserer oppstår det knuter på tråden, disse knutene bokstaverte jeg ut ved å skrive ned definisjonen av kunst og andre kunstrelaterte faguttrykk oppå hverandre. 

Jeg synes det ble en leken og finfin piece. Og håper Frøyafolk nyter verket. Heldigvis hadde jeg med meg min dyktige fotosøster fra Gerhardsen & Karlsen, til å dokumentere arbeidet. Så slipper du liksom å bare forestille deg hvordan det ser ut. Dessuten synes jeg det er så interessant å se arbeidsprosessene til andre, at jeg legger ut mine sånn i tilfelle noen andre også liker å se prosess og ikke bare resultat. Jepp. 

Som alltid, fortell meg gjerne hva du synes om det hele.  

Begynnelsen

Brukte mye farge. Treet var tørst.

Er det rart jeg elsker jobben min? For et kontor!

Drive by Frøya-style

Etter å ha malt hvitt og peachish i timesvis far det digg å herje litt med rødt. 

Warhol-referansene popper opp. 

Detaljene på gutta på innsiden av gjerdet begynner å lande. 

Tenk når gresset kommer og komplimentærkontrasten virkelig får utfolde seg <3

Observatøren og kompisen rapporterer til gutta på utsiden av gjerdet.

Nå ble jeg jaggu akkurat ringt opp av en journalist fra Frøya. Vi hadde en lang og hyggelig samtale om verket på gjerdet. Spent på om det kommer noe finfint på trykk på øya der ute i havgapet om ikke lenge. 

Yttersiden må kjeles med den også.

Maler meg inn i et hjørne..

Jeg hører hva du sier...

Lang samtale, si. 

Kunstig kommunikasjonsfloke

Ferdig. 

Det var supergøy å leke på Frøya. Jeg spiste noen digge kamskjell når jeg først var der ute også. Det bør du også gjøre, når du stikker dit på din neste tur. 

UPDATE. Hitra-Frøya har skrevet sak om veggen <3

<3

Sånn tenker jeg når jeg har sendt boka mi til trykk

Her sitter jeg. Nervøs fra hæl til fingertupp. Trøstespiser instant havregrøt og tyller i meg pulverkaffe av værste sort. Ute suser verden forbi. Jeg enser den ikke. Sitter og dobbelsjekker, trippelsjekker og frippelsjekker alt. Heter det egentlig frippelsjekker? Jeg har akkurat sendt boka mi til trykk. Det er derfor ikke noe poeng å hverken dobbel-, trippel- eller frippelsjekke. Boka er ute av min kontroll. Nå er det opp til trykkere, bokbindere og uttansingsmaskiner. Sa jeg at jeg er nervøs? 

Barneboka. Den jeg kickstartet tidligere i år. Nå har jeg laget den helt ferdig. Jeg er superfornøyd. Stolt som bare det og ivrig etter å vise den fram. Jeg har laget en barnebok jeg vil lese selv. En bok det er gøy å lese med barna sine. Jeg fikk inn litt over 40 000,- fra ca 100 fine spleiselagmennesker på Kickstarter. Så, jeg tenkte det var logisk at også jeg spyttet i tilsvarende sum. Derfor har jeg landet på å øke sideantallet til 112 sider, trykke opp 1500 bøker og stanse ut saker og ting på coveret. Det ble altså en dyrere trykksak enn planlagt. Men når jeg først lager bok, så lager jeg bok.

Målet mitt med boka er at den skal være en fest fra start til slutt, men den skal også starte samtaler mellom barna og de voksne som leser. Så jeg har jobbet mye med språket, slik at både store og små kan få kost seg med nye ord og vendinger. Jeg har lagt inn eastereggs til både store og små og sniker inn kreativmetodelæring uten at du merker det. 

Som sagt, jeg er veldig veldig stolt over resultatet, og jeg må innrømme at måten boken slutter på og måten den skal lanseres på er så kul at jeg nesten sprekker av iver for å inkludere dere i det. Men jeg må drøye litt til. 

Nå er "Hva er det eeeegentlig plass til inni en blyant? Hva som helst?", som boka heter, i trykkerihender og jeg må ta av meg forfatter/illustratørhatten og begynne å selge inn boka til bokhandlere rundt om i det ganske land. På med forlagshatten. 

Jeg har, som mange av dere vet laget litt tilleggssnacks til boka. Boka handler jo om en kreativ reise og blyantinnhold, så jeg synes det er logisk å lage en tilhørende skissebok, en blyant med "Hva som helst" presset inn i treverket og et viskelær med påskriften "utenom dette". Disse tre tingene sammen boka utgjør helheten. 

Boka kommer til å koste 299,- i butikk
Skissebokpakke med blyant og viskelær kommer til å koste 99,-

Akkurat nå (i en begrenset periode) kan du forhåndskjøpe bok + skissebokpakke til kun 299,- i nettbutikken min. En liten highfive fra meg til deg. 

Jeg er superspent på hvordan folk der ute tar imot boka. Men akkurat nå gleder jeg meg til 21. oktober. Da lanseres boka med både brask og bram. Skal fortelle mer om det siden. Lover. Sett av datoen. Blir gøy!

Jeg kommer gjerne og signerer boka, eller leser fra den eller ja. Allerede neste uke skal jeg bli med Trondheim Fylkeskommune sin bokbuss til en skole på Lundamo for å prate om boka. Det blir megaspennende å snakke offentlig om boka for første gang.  

Thea (hovedfiguren i boka) er også spent på hva du synes om boka. 

Klem, Ståle
 

Elle melle deg fortelle

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 14.08.2017

Vi sto på rekke langsribbeveggen. Iført gymsokker sto vi der og ventet spent. Hvilket tall fikk vi?

Vi prøvde hver gang å regne oss til hvor vi burde stå i rekka for å få samme tall som kompisene. Noen regnet alltid feil og prøvde å snikbytte plass med sidekameraten. 1–2–3–4, 1–2–3–4, 1–2–3–4.

Gymlæreren gikk langs rekka og delte ut tall og farget tøybånd vi skulle ha over skulderen som et slags bandolær. 1–2–3–4.

Det var ulidelig spennende, men til slutt fant vi ut hvem vi var på lag med. Hvor fornøyde vi ble med gruppen var alltid avhengig av den aktuelle aktiviteten vi skulle igjennom. Turnjentene var supre å komme på gruppe med om vi skulle hoppe bukk, rocke ring eller ta salto på tjukkas. Fotballgutta var godt å komme på lag med når vi skulle, vel, spille fotball (ikke det at vi fikk være borti ballen, men vi tapte i alle fall ikke). Sånn var det.

Stereotypt og null kontroll på utfallet, med mindre man bedrev valgjuks (byttet tøybånd eller flyttet plass i rekken). Konklusjon: Ryddig, men kjipt. Null valgfrihet.

Vi var enda mer nervøse når læreren hadde valgt ut to personer til å plukke folk fra rekken til sitt eget lag. Da hadde det ikke noe å si hvor du sto i rekka rent fysisk. Det som hadde noe å si da var hvor god du var i den sporten som skulle bedrives og/eller hvordan du klarte deg sosialt utenfor gymsalen.

Jeg har aldri vært en sportsjockey, men har noen sosiale antenner som har reddet meg mer enn en gang. De hjalp meg også i utvelgelsesprosessene i gymmen. Selv om jeg var dårlig i innebandy (fordi jeg ikke gadd å løpe alt jeg maktet etter ballen, men heller fungerte som en spillende Arne Scheie), ble jeg ikke valgt sist. For det ville man unngå.

Er du sist blir du liksom ikke valgt. Du blir tildelt. Konklusjon: Mye ansvar på spinkle skuldre, fritt og kjipt for alle som ikke velger.

Elle melle deg fortelle ... Skipet gikk og sank. Om du tilfeldigvis ikke hadde kapital nok til å bli med i båten. Kapital var i denne sammenhengen klinkekuler. Båten: Kulingene på skolen.

Jeg har aldri hatt så mye kapital som den dagen jeg kastet en bærepose med klinkekuler ut i skolegården. Kongen på haugen. Det var huuuuuge. Mitt kongeskip er lastet med, for å si det sånn. Men, man kan og bør ikke kjøpe seg stemmer. Jeg ble sittende igjen med null klinkekuler, og vips forlot skipet min klinkekulehavn.

Konklusjon: Elling er heller ikke tilfeldig, man kan kjøpe seg både snipp, snapp og snute. Men du er likevel ute.

Valgår. De står på rekke i avisspaltene. Lar seg avbilde i sympatiske former. Synger i lørdagsunderholdningen, spiser vafler laget med norsk kultur(melk), skyter ulv, skyter ikke ulv, sanker stemmer med vittig latter, roper om kristendom, dusjing, angiveri og norske verdier (oljepriser). De allierer seg og stolleken er i gang.

Befolkningen prøver å henge med i alle svingene. Det er ikke lett. Avtaler på bakrom, klima meg hit og dit, inkludering av alt og alle, skattelette, fattigdom, kulturpolitikk, eldre-tsunamier og oppvekstvilkår.

Hvem bør egentlig sitte ved kongens bord når musikken stopper?

De er nervøse, men viser det ikke. Lik og del. De vil jo bli valgt, ikke tildelt en plass i kulda i ullgenser utenfor sperregrenser. De vil inn i varmen. Bli med båten, være på lag med turnjentene (hvis det er salto i dag), ha rett farge på tøybåndet.

Ikke rart politikerne arrangerer fesjå og viser seg fram i fete typer. De vil gjøre det lettere for Kari, Ali og Ola å velge dem. Men de roper så høyt at vi velgere lett drukner i lydbølgene.

Jeg har badering, er svømmedyktig og vet hva jeg står for. Drukner ikke. Da er det jo bare å legge stemmeseddelen med flest likhetstrekk med mine synspunkt ned i den nydelige stemmeurnen når den tid kommer.

Walk in a park, si. Nei. Det er vanskelig. Men velge skal jeg. Selvsagt skal jeg det. Det skal du også. Ta din del av ansvaret. For det holder, som alltid, ikke bare med en like eller to, du må stå for noe også.

Snipp, snapp, snute du-er-ute!

Megaoverveldet

Jeg er, i mangel av et bedre ord, megaoverveldet over tilbakemeldingene på kunsten min fra både vilt fremmede og kjente og kjære de siste månedene. 2017 har vært bratt, og jeg har hatt jetmotor. Tre separatutstillinger, tre gruppeutstillinger, en dunge vegger i både inn og utland og mange gøye direkteoppdrag (for eksempel dette). I tillegg til alle illustrasjonsoppdrag og filmer og artikler og bildekor og alskens. Tilbakemeldingene har eskalert i både ordelag og hyppighet. Spesielt nå etter utstillingen min på Kunst & kaos på Røros. Det at den solgte ut på en uke er for meg ubegripelig, men det er enda mer stas alle som har tatt seg tid til å fortelle meg hva de synes om utstillingen og bildene og og og.

Tilbakemeldingene jeg får er viktigere enn man skulle tro. Jeg tar de til meg, alle som en. Det være seg om de er fulle av kjærlighet eller fylt til randen med hat. Jeg tar det jeg får og peiser på videre. 

Det er innmari godt at det jeg lager treffer så mange. Mange fler enn jeg noen gang hadde håpet på å treffe. Det gjør meg glad, stolt og veldig, veldig ydmyk.

Jeg maler det jeg vil male. Uttrykker og kommuniserer ut det jeg mener. Men jeg merker at for hvert nye maleri (eller vegg) jeg starter på, krever det litt mer av meg. Jeg legger mer og mer igjen i bildene. Det er godt. Maleriene utvikler seg i takt med meg. Jeg kjenner mer og mer på forventningspress (om det er innbilt eller reelt aner jeg ikke, men likefullt så er det der.) Prosessen fra blankt lerret til ferdig maleri blir tyngre for hvert strøk. Men tyngre er ikke kjipt. Det er bra. Jeg elsker prosessen. Selv de gangene jeg hater bildene mine elsker jeg det. Det er dette jeg lever for. Det er dette jeg lever av. 

Så det at folk setter pris på det jeg lager, og i tillegg forteller meg sine tanker, setter jeg så utrolig stor pris på. Etter å ha jobbet alene med verkene i måneder, så er det godt å høre hva andre ser, kjenner, føler i møte med bildene mine. Ofte oppdager de ting jeg ikke hadde tenkt på, som igjen gir bildene en ny dimensjon for meg igjen. 

Som for eksempel dette bildet jeg fikk tilsendt her om dagen: 

En bit av veggen "Mere fart" jeg har malt på Bakklandet i Trondheim.

Avsenderen kunne fortelle meg at sønnen hans alltid peker på skoen og sier at det er et helikopter. Det er så kult det. Pjokken på to-tre år ser kunsten på sin måte. Og når kunstanmelderen i Adresseavisen ser samme veggmaleri ser han referanser til Rokokkomalerier, som jeg selv ikke så før han påpekte det. Både pjokken og anmelderen har gitt verket nye dimensjoner for meg.

Dette var bare et eksempel. Det har kommet så utrolig mange. Jeg tar de til meg. Alle som en. Takk for at dere bryr dere. På ekte! 

En annen ting som har fått øyenbrynene mine til å heve seg i overraskelse og glede er alle forespørslene om når og hvor min neste utstilling er. Jeg har vært litt vag og avventende med å fortelle det, men jeg føler jeg skylder dere som har etterspurt infoen å ramse opp planene. 

I går postet skandinavias eneste kunst-vlogg nyheten om at jeg kommer til Bergen: 

Det gleder jeg meg max til! Men jeg tenkte jeg kunne ramse opp resten også (listen er ikke sååå lang altså, men så har dere kontroll liksom).

Jeg begynner med en bonus: i oktober i år lanserer jeg barneboken "Hva er det eeeeegentlig plass til inni en blyant? Hva som helst?", mer detaljer rundt dette kommer senere. Blir gøy!

Så, listen:

FEBRUAR 2018: Separatutstilling på GALLERI GEO, Bergen. 
NOVEMBER 2018: Separatutstilling på GALLERI SG, Trondheim.
SEPTEMBER 2019: Separatutstilling på GALLERI KRANE, Tromsø.

Jeg er også i samtale med andre spennende gallerier, så plutselig blir listen utvidet (både geografisk og i antall).

Jeg har dog lovt Tromsøgalleriet nye malerier i høst, så de av dere som bor i nord kan se fram til nyheter om ikke lenge :) 

Starten på noe nytt.

Jeg takker igjen for alle tilbakemeldinger og forespørsler. Gleder meg til å stille ut i de aktuelle byene. Vil du at jeg skal herje i din by? Tips ditt favorittgalleri om meg da vel ;) 

High five og klem, Ståle

Flammer

I går, 25. juli, hadde jeg vernissage på Røros. Nærmere bestemt på galleriet Kunst og Kaos. De av dere som følger med i timen, har jo fått med dere at jeg har malt en vegg på Røros for kort tid siden. Det var det samme galleriet som fikk i stand det prosjektet. Fineste gjengen! Jeg har gledet meg lenge til å stille ut verker inne i galleriet også. (ikke "baaare" ute på en svær vegg lissm (sies med litt sånn ironisk røst))

I går var det altså min tur. Og for en tur! Galleriet ble fylt til randen med folk, dikt, god mat og stemning og jaggu satte de ikke omsetningsrekord på kunst også. En superduper kveld på alle måter. 
 

Plakaten.

Jeg innrømmer lett at jeg var spent på om det skulle komme noen på utstillingen. Altså noen andre enn de jeg selv er i familie med som hadde kjørt langt for å støtte opp en stakkar (hjerte).  Jeg visste at ca 300 folk var på et Elden-arrangement samt at det jo er midt i fellesferien og i fellesferien bruker folk å ha ferie. Andre plasser enn hjemme. Men trur du ikke det dukket opp en 70-80 stykker da? Helt kokko. Og ikke bare dukket de opp, de smilte, koste seg, spiste, gråt, lo og handlet. Ulike lokalpressemennesker var det også å se blant publikum. Samt noen kjente og kjære jeg ikke hadde sett på fem år eller noe. Innmari stas. En kveld jeg kommer til å leve lenge på. Leeeenge. 

Min venninne (og superflinkis-skuespiller) Evy Kaaseth Røsten åpnet utstillingen med en nydelig tale som ble avrundet med en framføring av André Bjerkes dikt "Syndefall". Et magisk startskudd på en herlig kveld. Ellen og Sigrid (galleristene) holdt også en fin tale og hadde trikset fram no smooth mat fra Røros Delikatesser. Maten var laget i tråd med Flamme-temaet. Lokalmat med en sterk liten brodd. Digg!

Pressemenneskene lagde to fine saker om åpningen. Arbeidets rett sin sak kan du lese her, og Rørosnytt sin superfine sak finner du her. 

Men, nå er det nok prat. Nå er det på tide med litt bilder! (som jeg har maaaaassevis av takket være min dyktige fotosøster. Sjekk ut hennes firma Gerhardsen & Karlsen.)

Flamme-silketrykkene med kulltegninger på veggen.

Jeg valgte å ramme inn hele utstillingen med å tegne med kull direkte på veggen. Titlene på verkene og små illustrasjoner og skriverier var å finne i hele lokalet. Det var et konseptuelt punktum til det hele. 

Titler på tre bilder som sammen blir en liten statement.

"Brenn det" og "Varme hender"

De to verkene over her var de som møtte publikum i det de tråkket over dørstokken inn til galleriet. "Brenn det" er en installasjon der publikum kan delta. Jeg inviterer besøkende til å rive av en bit av plakaten som henger bak grillen, skrive ned (med kull) noe de vil glemme, knøvle lappen og legge den i grillen. På siste utstillingsdag så brennes alle vonde minner og/eller hemmeligheter. Vips. Quick fix.

"Varme hender" er det fysisk største verket i utstillingen og er allerede solgt. (hurra)

Sigrid og Ellen. Umulig å ikke bli glad i de galleristene der. 

Evy midt i "Syndefallet". 

Bare en bit,
og Eva var ild.
“Adam, kom hit!”
og Adam kom til,
og Adam gjør som hans Eva vil.

Jeg ble liksom bare stående så se på at det strømmet på folk. Herlig!

Mmmmmmmmaaaaat <3

Min bror. Min Mor. Min datter. Meg. En dame. 

folk <3

"Veien II" og "Veien III" ble vist offentlig første gang på Kunst og Kaos.

Her kan du lese mer om silketrykkene over her og hva de har med Åge Aleksandersen å gjøre. OOOooooooog her kan du kjøpe de... ;) 

"Lengsel". Solgt.

Prosess på glassdøren.

Jeg er alltid glad i å vise prosess. I denne utstillingen har jeg tatt med filmene fra silketrykkprosessen til trykkene i utstillingene. De ga, som en bonus, også en kul visuell effekt. 

"Først", "Men så" og "Ikke". Solgt.

"Et minne om varme"

Fokuserte folk.

Et hjerte i mengden <3

"Hjem"

"Gnist". Solgt.

"Tenker på deg". Solgt.

Looking

"Alene men ikke ensom"

Blomsterbarn

Alltid moro å se reaksjonene til folk som leser bøkene mine. :) 

Intervjuorama

Goooood stemning!

Bøker, pins og gestikulering.

<3 og <3

Det som er så kult med utstillinger er alle folkene du møter. Digger det. 

På hugget

Litt fornøyd med at verkslisten er på sjekkern.

Sigrid pakker kunst til folket <3 

Jeg koste meg masse og håper denne saken og bildene gir deg litt av samme trivselsfeeling jeg har i hjertet nå. Tusen takk til alle som kom, og tusen takk til alle som har engasjert seg på nett. Dere er kule!

Klem, Ståle.

Feriesuffløsen og pappaklovnen

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 18. juli 2017

«Jeg er for sliten nå vennen. Jeg orker ikke å teste ut de nye trylletriksene. Ikke nå.»

Dette sier jeg til datteren min på åtte der jeg ligger som en slags vaskeklut i sofaen med ansikts-maling i hele fjeset, halsen, skjegget, hodet og hendene (det med malingen kommer jeg tilbake til). I tillegg til å bygge verdens høyeste tårn med cirka alle bøkene fra bokhyllen, kjøre tog på teakbordet, snikspise sjokolade, finne opp nye retter med det vi finner i kjøleskapet, legge puslespill og kabal, har vi testet ut trylletriks i hele dag.Vi har en plan om å låne en av lillebrors ubrukte bleier for å finne den absorberende massen som er i bleiene (noe vi har plukket opp fra Newton eller noe slikt) til et triks som involverer en god del vann (Spoiler alert til alle besteforeldre i vår omkrets).

Jeg fortsetter: «Jeg må nemlig skrive en artikkel til avisen i kveld.»

Hun svarer litt skeptisk: «Hvorfor det?»

Jeg parerer: «Fordi jeg må levere den i morgen. Jeg har deadline.» Hun: «Hva er deadline?»

Jeg: «Deadline er....»

Jeg forklarer hva deadline er og bryter rekken med hvorfor-derfor-tennis med å spørre henne: «Hva synes du jeg skal skrive om da?» Hun spør meg om jeg kan skrive om hva som helst. Jeg svarer at det kan jeg. Sånn cirka.

Hun tenker seg om i et brøkdel av et sekund før hun sier med en åpenbaring i stemmen: «Da synes jeg at du skal skrive om det vi leste i avisen om noen badeleker som ikke tålte vann.» Det passer bra å skrive om på sommeren mener hun.

Jeg sier meg enig og ber henne finne fram Macen min. Hun er hjelpsom og hjelper sin stakkar pappapklovn som softer på sofaen etter enda en dag med innevær i ferien. Jeg skriver hva suffløsen og jeg mener om badeleker som ikke tåler vann. 250 tegn. Vi bør ha i underkant av 4000 tegn for å få en fullverdig artikkel.

Vi ser litt skuffet på hverandre. «Dette ble litt tynt», sier jeg. Hun er enig. 250 er ikke en gang halvparten. «Kan du kanskje ha med bilder?», spør hun løsningsorientert og spent mens hun prøver å telle tegnene på tekstbehandlingsdokumentet på maskinen raskere enn prog-rammet selv klarer det.Bilder tar jo mer plass enn tekst. Jeg blir stolt over den lille innersvingtanken hennes. Forklarer henne dog at slike inner-svinger ikke funker i denne sammenhengen. Vi sparer svingen til siden. Apropos spare til siden, litt tidligere i teksten skrev jeg at jeg hadde ansiktet fullt av maling. Sånn er det.

Ungene malte meg i dag. Det er noe jeg anbefaler alle der ute. Sett av en god halvtime til å la ungene male ansiktet ditt. En herlig syssel i trøndersommerværet. Litt ulovlig, mest gøy. Nesten like gøy som å la de klippe deg, men det er en annen historie.

Nå sitter jeg her med blomst i panna, hodeskalle i tinningen, banan på håndleddet og sol på månen og føler meg aldeles beautiful. Er du litt «Monsen» kan du vaske av deg klovneriet i sommerregnet etter ungene har lagt seg, i stedet for i dusjen slik som feige meg foretrekker.

Det er herlig befriende og veldig digg å tenke på at ferien ikke trenger å fylles med bare rekordvarme på charterturer, fornøyelsesparker, ballbinger, myggstikk, klorvann og solkrem. Feriebassenget kan nemlig fylles med hva som helst det. Hva som helst. Det være seg ansiktsmaling, kulinarisk kiwikalas, boktårnbygging, boktårnriving eller artikkelskriving. Ja, til og med artikkelskriving.

Enn det. Det handler, som alltid, ikke om hva vi gjør sammen, det handler om å være sammen. Leke sammen. Kjede oss sammen. Finne på noe sammen. Herje og fjase. Bonde og utvikle. Så, nyt ferien, uavhengig av hva du skal gjøre. Hva er uviktig, det er hvem som teller.

Men, du, om du nå sitter der og lurer på hva vi egentlig synes om badeleker som ikke tåler vann, kan du lese vår artikkel i sin helhet her: Det er helt pling i bollen at badeleker ikke tåler vann. Det ligger jo liksom i ordet da.. BADE...LEKER... de er til å leke med mens man bader. Altså, man må ha vann for å bade. Så til alle produsenter av badeleker der ute, sørg for at de tåler vann.

3 vegger på 3 dager i Sverige

Gjengen i Wallery Gallery (som jeg lekte med tidligere i år) inviterte meg ned til Stockholm igjen for å male live på gatefestivalen Stockholm Street Festival. Det var stas. Fra 30. juni til 2. juli skulle jeg male vegg sammen en håndfull andre dyktige streetartflinkiser: Tristan Eaton (USA), Ludwig Lewinsky (SE), Amara Por Dios (SE), Iron (SE), Nano (SE).  

Det var ordentlig opplegg. Egen dressing room og greier. Ikke at jeg brukte det, men come on, det er kult da. 

<3

Jeg dro ned til søta bror for å male én vegg. Jeg hadde skisset ut en skisse på min kjære iPad, men jeg hadde snublet litt i formatet og trodde veggene var liggende. De var stående. Så jeg skisset ut en ny stående variant av samme idé. Jeg har tenkt en del på hvor viktig kroppskontakt er. Sånn på et generelt nivå. litt tabloid kan jeg si at barn som ikke får klemmer som små blir til presidenter som wrestler mot tvkanal-logoer på Twitter.. 

Vi mennesker er avhengig av kroppskontakt. Hormonet Oksytocin skaper bånd mellom mor og barn under fødselen, fremkaller følelser av tilfredshet, reduserer angst og gir følelser av ro og trygghet. I følge en av de tusen artiklene jeg leste om hormonet så er "Oksytocin veldig viktig for sosial interaksjon. Ved berøring av alle slag går oksytocin-nivået i blodet opp. Både den som berører og den som blir berørt skiller ut oksytocin, det er også en sammenheng mellom oksytocin-nivå og hvor mye man stoler på folk". Så jeg ville lage en vegg som handlet om akkurat dette. Dessuten synes jeg jeg var smart ved å lage et hjerte av to fingertupper som møtes. 

Forkastet skisse. Feil format, rett idé.

En kjapp skisse på samme idé. 

Amara og jeg var de første til å begynne. 

Jeg skisset opp figurene før jeg begynte å fylle bakgrunnen med Oksytocin-relaterte ord og sayings.

Slowly getting there.

Gøy å male med publikum. Folk tok bilder foran veggen hele tiden.  Noen var ekstra ivrige og ville late som om det var de som malte. <3

Etter fllere timer med blåtoner var det godt å klaske på litt hud og striper.

FERDIG! 

Jeg har den leie uvanen av å være effektiv og ble ferdig med veggen jeg skulle lage på tre dager på bare én dag. Da fant jeg det logisk å lage en ny vegg hver dag. Slik at festivalpublikummet kunne få noe nytt å se på hver dag. Dessuten er det kjedelig å hvile på laubærene.

Lewinski in progress, min (ferdig) og Amara in progress.

Tristan kjørte turistopplegget enda lenger enn meg. Han malte sin piece iført hjelm.

Apropos Tristan! For en gjennomhyggelig og superdyktig type. Fargeblind som dagen er lang, men lagde en trailer så fargerik og crazy at alt annet bleknet i forhold. 

STORT TACK ...till alla som kom och besökte @sthlmstreetfest i helgen! ❤️ Det blev minst sagt en blåsig start där vi fick byta ut ballongen mot en trailer av säkerhetsskäl. Men det gick ju bra ändå! Se här bara på det färdiga resultatet, mäktigt och grymt bra jobbat av @tristaneaton 💥👊🏽💥. Tack @magiccitystockholm, stort tack @sthlmstreetfest för att vi fick vara en del av festivalen! Och stort tack @hlstore som såg till att all våra gatukonstnärer (@ironartworks @lewinsky_who @staalegerhardsen @amarapordios @forortssafari ) hade färg, även till prova på-väggen som blev en stooor hit! Helt galet vilken efterfrågan det var då burkarna gick som smör i solsken. ☀️Nu laddar vi inför nästa livemålning där vi om en vecka får besök av en annan världsstjärna. Kolla länken i profilen så får du veta mer 👉🏽 @wallerygallery . Vi ses! . Mer info/kontakt: Ida@wallery.se ___________________________________________________________ #stockholmstreetfestival2017 #stockholmstreetfest #magiccitystockholm #hlstore #tristaneaton #stålegerhardsen #ironartworks #amarapordios #förortssafari #ludviglewinsky #wallerygallery #nashvillewallsproject #wallery #gallery #utställning #vernissage #urbanart #wallerygallery #comission #murals #streetart #contemporaryart #stök #tavla #affordableart #konst #streetart #streetartstockholm #artweek #streetartoftheday #graffiti #graffitiart

A post shared by Wallery (@wallerygallery) on Jul 3, 2017 at 11:08am PDT

Hvor var jeg? Ah. jo. Vegg to. Vel, det hadde seg sånn at det var Pride overalt i Norge den lørdagen jeg var i Stockholm. Og da var det naturlig for meg å lage en Priderelatert vegg. Love er Love, og alle bør behandles likt alltid. Jeg tenkte at alle bør ta et tygg av stolthetseplet akkurat den dagen. Uansett legning. Så jeg skisset ut denne:

iPad + Apple Pencil

Linet opp, klar for pride.

Underveis.

Vegg to, all done. 

Lewinsky fortsatt i prosess med sin (magiske) Trumpvegg, noen turister leker foran min vegg, og Amaras vegg er all done.

Dag tre. Søndag. En dag for å få litt påfyll før jeg malte en ny vegg. SÅ jeg turistiserte rundt i Stockholm og brukte et par timer på Moderna Museet. OMG så sjukt mye fett de har der. Spesielt utstillingen som er der akkurat nå med Marie-Louise Ekman. Bildene hennes og den verdenen hun opererer i var helt fantastiske. FANTASTISKE! Om du putter Christopher Nielsen, Pushwagner, Will Eisner, Harvey Pekar, Tone Birkeland og gjengen i Dongery oppi ei gryte og blander godt så kanskje du får noe som kan minne om det Ekman har kokt i hop. Herlig var det. 

Dette altså! Herlig!

Tre store stekeovner var logisk å fylle veggen med. På ekte. Logisk og kult. 

JA!

Et løst øre... Hu der Ekman hadde et løst øre. Ikke rart jeg relaterte til dama vøtt.

Jeg innrømmer lett at det føltes utrolig digg å se en slik naiv strek og rene flater som Ekman kjørte på med. Da min veggmaleristil skiller seg noe veldig fra scenen ellers. Det jeg lager er også naivt i formen men ikke innholdet. Betryggende og bekreftende å se denne utstillinga når de andre kjører på med gradients og skyggeleggingsskills fra en annen verden. Uansett, i tillegg til Ekmans magi var det kult å se en del klassikere også:

Jeg har nettopp lest ferdig en bok om Picasso, så det passet glimrende å se no snacks live. 

Jeg ble starstruck da jeg så det hang Kurt Schwitters originaler på veggene. 

Willhelm Tell maleriet til Salvador Dali hang der også. Bare sånn, "Ståle jeg er her jeg også, sånn btw". Jeg OMGiserte og ble 17 år igjen. Da jeg var 17 bodde jeg i en periode i Barcelona og malte. De to store innspirasjonekildene mine i den perioden var Salvador og Pablo...

Jackson Pollock koste seg på veggen han også.

Warhol, Lichtenstein, Slettemark og enda fler. 

Museet var absolutt awesome. Jeg kunne ha vært der i enda to timer, men det var på tide å gå tilbake til festivalen for å fargelegge siste vegg. 

Den siste veggen ville jeg kalle "I Love You Too". Og da ble dette motivet logisk:

<3

Forbipasserende mente det var brutalt å male over nymalte vegger. Jeg er til en viss grad enig. Men det er også befriende. 

Vegg 3, all done.

Det var supergøy å herje ei helg i Stockholm. Ente opp med å male fire vegger på ei uke. Tre i Sverige og én på Røros. Herlig hektisk og utrolig givende. Gleder meg til veggene som kommer.

Jeg spurte mine følgere på Facebook hvilken av de tre veggene fra Stockholm de likte best, da jeg fikk lyst til å lage en slags statistikk over hva som fenget der ute. 150 stk svarte, og jeg har snekret sammen mitt første søylediagram siden videregående:

Eple er digg

Folk var på et generelt nivå veldig positive til alle tre veggene, men det var nok "Piece of Pride" som gikk av med seieren. Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg liker best. De har alle sin greie liksom. Trur jeg avstår fra å velge. 

Om du har en favoritt, gjerne fortell meg hvilken og hvorfor. 

Her kan du lese mer hva andre kulinger synes om de ulike veggene.

Klem Ståle

En vegg av bekreftelse

Jeg liker å male. Jeg liker å male vegger. Det er derfor superkos at galleriet jeg skal ha utstilling på senere i sommer,  Kunst og kaos, klarte å skaffe en vegg til meg på Røros. Jeg spurte de nemlig om de ikke kunne finne en vegg jeg kunne herje på for noen måneder siden. De sa det kom til å bli vanskelig, da det strengt tatt var verdensarvbyen vi snakket om. Men, noen måneder senere hadde de ikke bare funnet en vegg, de hadde fått sponset maling, fremskaffet honorar, overnatting og sågar fått kommunen til å lage et vaskeekte vedtak på at nevnte vegg skulle males av meg. Jeg er overveldet over hvor samarbeidsvillige og kule alle folka i prosessen har vært. 

Les mer om prosessen Kunst og kaos var igjennom for å lande vegg til meg her. 

Veggen ved kundeparkeringen til Sparebank 1 slik den så ut i mars, før jeg har herjet på den...

Midt i prosessen trengte galleriet en konseptskisse for å vise kommune, bank og skole (bygget brukes av skolen på Røros). Jeg satt akkurat da på flytoget på vei til Oslo for å møte et annet galleri om noe gøy som skal skje litt lenger fram i tid. Heldigvis hadde jeg alt tenkt ut en idé om tema så jeg kunne enkelt skissere ut tankene mine. 

Jeg er så glad jeg har iPad og Apple pencil. Det gjør det så lett å skissere.

Dagens ungdom retter opprøret innover i følge min venn (og flinkispsykiater) Anne Kristine Bergem. Det er et himla stort press. De skal være best i alt. Skole, vennegjeng, sport, fritid osv. Idéen med veggen er å lage en figur som former sitt eget selvbilde. Han skulle selv være ansvarlig for hvem han er. I tillegg synes jeg Janteloven til Aksel Sandemose er kjip, og i min dyptgående søken rundt temaet selvbilde, selvaksept, selvtillit og generell selvoppfatning snublet jeg over et dikt som tok tak i nettopp dette. Diktet heter "Du er enestående" og omtales gjerne som anti-Janteloven. Diktet er skrevet av psykolog Erling Førland. 

DU ER ENESTÅENDE

Du er enestående.
Du er mer verd enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe du kan være stolt av.
Du har store ubrukte ressurser.
Du duger til noe.
Du kan godta andre.
Du har evne til å forstå og lære av andre.
Det er noen som er glad i deg.

Om du leser hele diktet så kjenner jeg det blir litt for mye bekreftelse. Men jeg liker måten han tenker på og selv om masse ubegrunnet ros gir et ubalansert selvbilde kjente jeg at akkurat dette diktet skulle utgjøre bakgrunnen på veggen min. 

Men jeg ville ikke at det skulle være in your face aktig oppmuntring. Ikke sånn overcoachete. Men jeg ville lage en massiv vegg av gode ord som grodde sammen. Det er så mye drit og kjipe ting i mediebildet, så mange nettroll, så mye galle at jeg synes det er godt å lage vegger som kan fungere som oaser av trivsel og smilehull i hverdagene til de som ser de. 

Med meg på turen hadde jeg min kjære fotografsøster. Hun filmet hele turen og om alt klaffet kommer det en slags roadmovie fra hele opptrinnet etterhvert. Amanda (som søsteren min heter) jobber som fotograf i firmaet (sitt) Gerhardsen & Karlsen. Du bør på ekte sjekke de ut, hun og Sindre (kollegaen) er veldig flinke og snille. Snille flinkiser må man samle på. Nedenfor kan du se Amandas bilder fra min veggherjingsdag i Bergstaden 

Jeg begynte med å tegne opp figuren slik at jeg fikk plassert han der han skulle være.

Når jeg lager så store vegger er det viktig å hele tiden se veggen fra avstand. 

Grunning er boring, men viktig. (og litt fint)

Diktet påføres lagvis og ton-i-ton slik at det til slutt blir en massiv vegg og ikke enkeltstående utsagn.

Kunst & kaos sykkelen ventet tålmodig på mitt arbeid.

Dagen før jeg malte arbeidet jeg 20 av 24 mulige timer, så jeg var en smule kokt under hele maleprosessen (som tok 6 timer).

Veggen begynner å fylles opp. Jeg ble svett av alt arbeidet og tok av meg lua. Det skulle vise seg å være en stor tabbe. Jeg ser ut som en tomat i dag. #Solbrent

Journalister fra to ulike aviser og gallerist Sigrid følger med så jeg ikke gjør noen skrivefeil.

Utover dagen så dukket det opp så mange journalister fra så mange ulike instanser at det nesten føltes ut som en pressekonferanse i en periode. De lokale mediene Nea Radio, Rørosnytt, Arbeidets Rett og Fjell-Ljom hadde representaner innom i løpet av dagen, samt at NRK kom for å dokumentere det hele. Linker til de ulike sakene finner du nederst i denne saken. Moro og uvant mye oppmerksomhet under arbeidet. (Som regel bruker pressen å hive seg på etter jeg har malt ferdig).

Intervjupause i malinga

Men så snart intervjuene var ferdige, var det rett opp i stigen igjen.

Et velplassert hjerte.

NRK filmet deler av prosessen og slo av en liten prat. Jeg håper ikke dette blikket jeg gir journalist Jøte Toftaker ble med på reportasjen. 

Zzzz

Da bakgrunnen var ferdig, og figuren grunnet måtte jeg ta en pust i bakken. Jeg sovnet på asfalten. Lå der visstnok og snorket i 15 minutter før jeg igjen var klar for å herje.

Det var herlig å male med rødt etter å ha lekt med blått hele dagen.

Kunst & kaos damene dokumenterte under hele seansen og la ut ting underveis. Det var uvant men moro. Jeg er jo selv vant til å fore de sosiale flatene med slikt, men denne gangen kunne jeg bare fokusere på kunsten. 

NRK kom tilbake til veggen i det øyeblikket jeg sluttførte. Det var gøy. Så fikk de liksom med seg punktumet. 

Imaginær vasking i løse luften.

En siste sjekk fra skikkelig langt unna.

Ferdig vegg. Ferdig kunstner. Fine gallerister. 

Som en bonus malte jeg på noen parkerings P'er også. hehe.

Jeg må runde av med å si tusen takk til Kunst & kaos for fabelaktig tilrettelegging og oppvarting. Og takk til alle de fabelaktige menneskene på Røros som har støttet prosjektet og til publikum som gjorde at innboksen min i de sosiale kanalene sprengtes i går.

Her kan du lese mer om veggen, se film og /eller høre intervjuer (jeg oppdaterer når det kommer mer):

NRK
Nea Radio
Rørosnytt 1
Rørosnytt 2
NRK Dagsrevyen (!!) 

EDIT: -------> To aviser til <----- 

EDIT 2: SplitCity Magazine er på ballen.
 

Klem og high five, Ståle

Tilfeldige Trondheim

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 16.06.17

Det å snøballe seg igjennom Trondheim begynner bli så gøy at det minner om å gjøre det samme i hvilken som helst Europeisk storby.

Torsdag 17:41 Jeg hadde akkurat holdt et foredrag på et arrangement i Frimurerlogen. Foredraget handlet om det å gi ut bøker på eget forlag, og hvordan å gjøre nerdete ting som papirutvelgelse spennende for publikum.

Foredraget synes jeg selv gikk bra (om det er lov til å si), så jeg fant ut at jeg fortjente en premie. Jeg spaserte derfor fornøyd ned til Sellanraa for å unne meg selv en premiekaffe for a job well done.

Vel fremme på Sellanraa møtte jeg tilfeldigvis noen venner. Det var bra. Kaffe smaker alltid litt bedre i selskap med fint folk. En ensom premiekaffe ble automagisk til et premiekaffeslaberas. Snøballen begynte å rulle.

Midt i praten ser jeg at Kunsthall Trondheim begynner å rigge til vernissasje. Det viste seg nemlig at utstillingen jeg hadde tenkt å dra på dagen etter, hadde åpning om fem minutter. Hah! Snakk om flaks.

Jeg hadde tatt feil av datoene! Heldigvis. Hadde jeg ikke unt meg den premiekaffen (som ble til slabberas) hadde jeg gått glipp av utstillingsåpningen.

Jeg drakk opp kaffen min og beveget meg sakte i en annen retning, nemlig til Kunsthallen. Der fikk jeg se herlig kunst i to etasjer. Jeg ble på ekte glad av ca. alt. Jeg siterer min spontane reaksjon lagt ut på Facebook: «Dette likte jeg altså. Taktilt. Sart. Stort. Lite. Fint. Stygt. Ekte. Ærlig. Rått. Digg.»

Utstillingen viste nemlig prosess (jeg er veldig glad i en gjennomsiktig prosess), mye godt håndverk og smarte løsninger som involverte overheadmaskiner og alskens.

Jeg koste meg veldig. Og når jeg i tillegg møtte enda flere kjente som igjen skapte spontane samtaler om kunsten, teknikken, valgene og andre ting, tenkte jeg at dette ble jaggu en bra dag.

Men snøballen var ikke ferdig med å rulle. Det viste seg at Trøndelag Senter for Samtidskunst også hadde utstillingsåpning samme kveld, med verker av Erlend Grytbakk Wold.

Også denne utstillingen hadde jeg planlagt å se en annen dag, men hei, jeg var på en bølge av kultur så jeg gikk selvsagt dit etter å ha tatt innover meg alt det kule på Kunsthallen.

Turen ned til Fjordgata tok jeg selvsagt ikke alene, å nei, nå var snøballen i så god groove at jeg rullet nedover sammen med flere. På veien ble vi litt turister i egen by. Så på arkitektur og pratet om andre utstillinger vi just hadde sett i og rundt Trondheim. Da vi kom fram til bestemmelsesstedet var det stappfullt med folk. Og selvsagt masse herlig kunst. Strukturert kaos på gulvet og sarte malerier på veggene. Nye samtaler, med nye folk, om nye ting.

Hadde jeg ikke syklet på en sky hjem igjen hadde jeg kunnet stukket innom Livids førpremiere på filmen om hvordan de har en transparent produksjonslinje, eller jeg kunne ha sjekket ut Gruppe 5-utstillingen på TKM (igjen), eller tatt turen innom Sorgenfriutstillinga på Biblioteket, eller eller eller..

Poenget er at jeg startet med en kaffe og fikk så mye kunst og kultur med på kjøpet at jeg ble mer enn tilfreds. Med tanke på kunstdebatten som har vært i byen vår de siste månedene synes jeg Kunst- og Kultur-Trondheim leverer meget godt. Det er så mange utstillinger og arrangement at en stakkar ikke rekker over alle. Og dét er jo en sabla bra ting. Byen har så mye bra som skjer for både sinn og sjel at jeg må velge. Øverste hylle. Til og med på barnehagavslutningen til avkommet i går var det et fabelaktig band som trollbandt både de med og uten bleie. Kvalitet og kvantitet over hele fjøla.

Det å gå planløst fra arrangement til arrangement var toppen av frihet. Hadde jeg ikke unt meg den premiekaffen hadde jeg ikke fått nyte god kunst, hatt inspirerende samtaler om alt fra Trude Marsteins forfatterskap til kobbertrykkteknikker, bryggeutstillinger, gatekunst, arkitektur, lys og smaken av melon når den er perfekt.

Av og til er det inspirerende å følge strømmen. Unn deg selv en premiekaffe og se hvor snøballen tar deg.

Nymalt rallybil for veldedighet

Team Wonderlust består av tre jenter, Anne Marte, Britina og Guro, som skal kjøre Mongol Rally for veldedighet. De skal kjøre til Mongolia og samtidig samle inn penger til regnskogen og Flyktningehjelpen. Så da de lurte på om jeg ville male på bilen de skulle bruke, sa jeg selvsagt ja.

Jeg håper og tror du kan støtte prosjektet deres med en slant eller tre.  Jentene skal bruke de to neste månedene på å kjøre til Mongolia. Ruta er noe ala dette:  Norge – Sverige – Danmark – Tyskland – Nederland – Frankrike – England – Frankrike – Tyskland – Tsjekkia – Slovakia – Ungarn – Romania – Bulgaria – Tyrkia – Georgia – Armenia – Iran – Turkmenistan – Usbekistan – Tajikistan – Kirgistan – Kasakhstan – Russland – Mongolia – Russland …. altså omtrentlig 16 000 kilometer. Med en sliten Skoda. Men som jentene selv sier: "Null stress". Jeg for min del synes det er sjukt å tenke på. Det er en heftig dedikasjon da. Å bruke to måneder på å kjøre en mer eller mindre falleferdig bil i et kokko rally for å samle inn penger til veldedige formål. Jeg bøyer meg i støvet. 

Jeg takket selvsagt ja til å male bilen. Det var jo det minste jeg kunne gjøre. En fresh bil kan jo kanskje bidra til å øke pengestøtten til prosjektet. Har du husket å støtte de? I dag tok jeg med meg en dunge spraybokser og kjørte bilen ned til Ladekaia for å jobbe i nydelige omgivelser og lande en digg lunsj etter endt arbeid. 

Før jeg herjer med fargene mine.

Anne Marte fra Team Wanderlust hadde på forhånd tapet vinduer og alskens på bilen slik at jeg kunne komme til "dekket bord" og bare male i vei. Fotoflinkisene Gerhardsen & Karlsen var med for å dokumentere det hele. 

Den spede begynnelse.

Bakgrunnen i motivet in progress.

Idéen min var at jeg skulle lage en regnskog-jungel basert på tagging og kaos. Så en urban jungel. I denne urbane jungelen skulle tre figurer ha det skøy. I tillegg tenkte jeg at det er kult å kjøre cabriole (skrives det sånn?) i alt slags vær, så jeg malte en himmel på deler av bilen. 

Lag på lag på lag på lag.

En jungel av typografi, blader, strå og farger.

Det begynner å dra seg til.

En siste sjekk før figurene skal til dyst.

Figurtid

Burde hatt knebeskyttere.

Holder man hender blir man sterkere.

Det er en figur som chiller i jungelen på hver side av bilen, de holder hender og har det riktig så digg. På panseret er tredjemann og har skiltholdeansvar.

Ferdig bil med fornøyd fører inni.

Gladlaks på panseret.

Chill på rally

Det var veldig moro å male på bil. Spesielt gøy når det er til et så bra prosjekt som dette. Om du enda ikke har støtta jentene, gjør det nå. 

Klem, Ståle

Bestillingsverk for Åge Aleksandersen

Lang post, men verdt det. Lover.. 

Okei. Det skjer mye moro for tiden. Mye. Jeg herjer og leker på de flatene jeg kommer over. Alt fra artikkelskriving for Adresseavisen (for eksempel), veggmaleri for Pirbadet, bokskriving, gruppeutstilling, animasjonsfilm for Helse Midt-Norge, Livetegning av TV-sendinger, illustrasjoner for Redd Barna, kunstworkshop for UKM, illustrasjon for Det Norske Teatret og jobbing opp i mot separatutstilling på Røros i sommer. Samt flere ting jeg ikke kan snakke om enda. Det koker. Veldig. Masse.

Midt oppi denne kokingen tikker det inn en melding på Facebook: 

!!!!

Hva gir du meg?? Høvdingen av musikknorge vil prate med meg. Meg! Noen dager senere fikk jeg besøk i atelieret. Jeg ble selvsagt litt starstruck når en av Norges fremste musikere/tekstforfattere/kunstnere trer nyskjerrig inn i lokalene mine, men som alle andre jeg ser opp til var Åge nedpå, interessert og trivelig. De flinke er som oftest det. Det var en veldig hyggelig seanse. Vi pratet om alt fra Trondheim til utsikten fra der jeg jobber (jeg ser studioet hans fra atelieret mitt, og han atelieret mitt fra studioet sitt) og veggen jeg lagde på bakklandet i fjor. Men mest om kunst, og da spesielt Åge og Blekens nydelige samarbeid rundt Snøharpan. 

Uansett. Det Åge ønsket var at jeg skulle lage noe visuelt på turnetraileren hans. Han skal på turne i sommer og ønsket en trailer som var kul/fin/tøff/Stålete osv. Jeg fikk helt frie tøyler. Traileren er 11 meter lang og 2,40 høy. Om jeg ville male direkte på den eller whatever, det var helt og holdent opp til meg. 

Jeg tenkte at trailerdekor er gøy men midlertidig. Jeg ønsket å lage noe varig. Noe Åge kunne ha forever. for ever, ever. forever ever. Ja. Du skjønner. Så, det jeg foreslo var å lage et maleri på 4 x 1 meter som vi kunne avfotografere hos en superproff fotograf, og sende det til trykk hos bildekorfolka. Holder liksom ikke med mobilkamera og fænsi filter da altså.

Det synes Åge var lurt. Så, jeg stakk innom Albert for å kjøpe store linlerret jeg kunne sette farge på.

Tanken min var å bruke Åges egne sanger, melodier og tekster til å bygge opp bildet. Jeg fikk settlista (hvilke låter han og Sambandet skulle spille på turneen) og brukte den som utgangspunkt i verket mitt. 

BLÆH (den spede begynnelse)

På det overstående tidspunktet i motivskapingen får jeg alltid noia. Jeg hater det og tenker at jeg kommer til å dø. Men jeg har lært meg å stå i det. Ikke bli lurt av de indre (eller ytre) stemmer som mener det jeg lager er søppel. Tvilen kommer aldri tiltalte til gode når det gjelder prosessen i å lage et bilde. Nei, her er jeg beinhard og tro mot egne idéer.

Nå begynner det å ta form

Og godt er det, for jo mer jeg knar deigen jo bedre blir den. Dårlig selvtillit vaskes bort, og tryggheten trer inn. Da er det godt å male. Jeg har malt dag og natt og ca hver ledige time jeg har funnet. Blitt skikkelig kompis med bildet. Det er alltid det beste. Når jeg selv blir så glad i bildene jeg maler at det gjør vondt å gi de fra seg. 

Det nærmer seg ferdig. Siste tørking før ferdigstilling.

Hele veien mailet jeg prosessen til Åge, slik at han hang med i svingene. Det var like ulidelig spennende å vente på svar etter å ha sendt mail med hvor jeg lå i løypa. Men, det var like fabelaktig å se tilbakemeldingene hver gang. Det var som bensin på bålet. Da bildet var ferdig var også galleristen min Sissel, fra Galleri SG, på besøk for å hente andre bilder som skulle henge på Scandic Nidelven. Hun syntes også godt om verket og det var ekstra-bonus-digg. En faglig tommel opp liksom. 

Ferdig. Mangler kun signeringen.

Detalj 1

Detalj 2

Detalj 3

Detalj 4

Detalj 5

Da bildet hadde fått tørke ferdig stakk jeg til den alltid leende Jarle for å få lyssatt og avfotografert det på best mulig måte. For selv om verket jo er fire hele meter bredt skulle det jo bli over dobbelt så stort på traileren. 

Fokusert Jarle (ute av fokus) rigger lys i studioet sitt (som er så og si vegg i vegg med atelieret mitt)

Åge hadde en overraskelse til meg da han kom i atelieret for å se verket med sine egne øyne her om dagen. Han digga maleriet så mye at han ikke bare skal plastre det på traileren sin, å nei du, han lager hele sceneteppet (backdropen) med deler av maleriet. Det blir så fint det. 6 x 12 meter. Jeg må jo ta turen til konserten han skal ha med TSO i sommer for å se det hele live. 

Eira (min datter) hadde skolefri og fungerte utmerket som fotograf da vi skulle forevige overleveringen av verket. 

Verket heter "Veien" og maleriet (originalen) er Åge sitt. Men, vi tenkte at det hadde jo vært litt kult at flere enn Åge kunne henge deler av veien på veggen sin. Derfor har jeg laget grafikk i et begrenset opplag. Jeg har laget 2 ulike 5 fargers silketrykk du kan kjøpe og henge på din egen vegg. Disse trykkene får du kjøpt gjennom nettbutikken min, samt på Galleri SG, Galleri Krane, Galleri Fineart og Kunst & Kaos. Det finnes kun 100 trykk av hver og her er det snakk om førstekvinne/mann/hund til mølla. 

Jeg tenkte å ta dere med på grafikkprosessen. Det er en omstendig prosess. Jeg har valgt å lage "Veien" i en silketrykkvariant.

Fargeseparert film klar for overføring til silkeduk.

Åges original er bygget opp av to ulike lerret, derfor har jeg laget trykkvarianten på samme måte. To ulike silketrykk som til sammen utgjør hele motivet. Trykkene heter "Veien II" og "Veien III". Trykkene lagde jeg ved å skille ut svartfargen fra maleriet og deretter male de fire andre fargene for hånd.

Her maler jeg i sort det som skal bli blått i trykket. Jeg malte en film per farge per motiv. 

De ulike fargene klare til overføring på silkeduk.

Når alle fargene var malt på hver sitt transparente ark var det klart for å gjennomlyse arkene og overføre motivet på silkeduker. 

Nyvasket silkeduk klar for trykking.

Flinke Per Stene fra PS Serigrafi hjalp meg i trykkeprosessen. Nyblandet farge helles stødig på duken.

Brukte mye tid og energi på å blande rett farge. fem ulike fargetoner som skulle stå godt til hverandre. I tillegg dannes nye fargetoner ut i fra hvortransparent fargene er og hvilken rekkefølge de legges på det syrefrie bomullspapiret. 

Fargeutprøving

"Veien II" klar for kutting.

Ferdige silketrykk. Øverst: "Veien III" og "Veien II" nederst.

Vil du kjøpe et eller to trykk? Vel, her kan du kjøpe "Veien II" og her finner du "Veien III".

Jeg hadde satt utrolig stor pris på å høre hva du synes om bildene. Både maleriet og silketrykkene. Ooooog om du liker å følge med på hva jeg herjer med, samt har lyst på gode tilbud, og tips om alt fra utstillinger til hvilken musikk jeg synes du bør høre på så meld deg opp på NYHETSBREVET MITT. <3

High five, Ståle!

Og nå:Været

Opprinnelig publisert i Adresseavisen.

Noen ganger er Facebook fylt med mer vær enn været selv klarer å stille opp med. Dette gjelder spesielt først i mai. Noen er i harnisk, andre i ekstase.

Deretter snur vi bordet og ekstase byttes ut med harnisk og omvendt. Mai har kommet både skjønn og mild, men også hvit og kald.

Været altså. Det er liksom det overskyggende temaet. Selvsagt er det mange andre ting på folks agenda; kunst, korps, teatersjefstillinger, nedlegging av kreative skoler, campusplanlegging, hvilket politisk parti musikere melder overgang til og fra, samt fotballresultater, byutvikling og heldigvis åndsverkloven.

Men tyngden i de sosiale kanalene ligger helt klart på været. Været. Været. Været. Bilder av været #Nowtrending.

Først var det vennene dine i Midt-Norge som var ute og hyttet med neven og forbannet snøværet. Også i mai da. Come on, liksom.

Værgudene har virkelig ikke skjønt noe som helst. Det skal være vår nå. Vi vil rydde i hagen og sette ut hageavfallet til innsamling. Da kan det ikke være frost i bakken.

Vet du hvor vanskelig det er å fjerne en rot når det er tele i bakken eller? Ikke det? Vel, gubben og gamla låg og drog for å si det sånn. Lumbago.

Nei, dette holder ikke. Makan. Jeg melder flytting til hvor som helst; «like», «sint-emoji».

Da vi trøndere hadde frest fra oss kom det (heldigvis) snøbilder fra Østlandet i bøttevis.De formelig dalte lett og fint ned på facebookruten min.

Disse bildene parerte vi lett med bilder av solskinn og utepils. Nå koser vi oss.

Maiværet. Vi bruker mye energi på det. Men, det er kanskje ikke så himla rart. 17. mai er jo alltid finest når heliumballongene svever til friheten opp mot skyfri himmel. Godt å kunne å se etter sine kjære i barnetoget, uten å ha et par paraplyer i øyet.

Med godværet kommer dessuten trampolinelatteren som danner en prøvende sniksymfoni sammen ivrig småfugl og grådige måker. Lett akkompagnert av en lav, men jevn dur av gressklippende roboter på annenhver hageflekk.

Naboer titter ut fra vinterdvalen og gatene fylles med folk igjen. Selvsagt higer vi etter godt vær. Det fører så mye fint med seg. Vi rydder vekk vinteren. Vi koster gatene, vasker bilene, beiser terrassene, pusser bunadsølvet og finjusterer sykkelparken.

Det er ikke bare hus, hjem og hage som stelles og fikses til 17. mai, å nei du, vi stusses, vaskes og gjøres klar vi også. Alt og alle skal være på sitt beste.

Vi skal feire grunnlovsdagen med vannkjemmet hår og hyppige hurra. Da bør det ikke snø. Da skal det ikke snø. Is er greit, men bare den som kommer med tilhørende pinne (eller kjeks) og kanskje bittelitt sjokolade.

17. mai er, for mange, den dagen i året du får spise så mye is du vil. Det liker jeg. Det er liksom det ypperste tegn på frihet. Ikke til forkleinelse til tidligere helter og heltedåder altså.

Det er bare noe fint med det at den største bekymringen i livet akkurat denne dagen er om du klarer å spise mer enn de 12 isene du trykte i deg i fjor på samme tid.

Vi har det godt her på berget. Så godt at vi bruker i overkant mye tid på å bekymre oss over at været skal være som vi har tenkt at det skal være. Så godt at vi kan spise så mye is vi vil på grunnlovsdagen vår. Så godt at vi faktisk hverken klarer eller rekker å spise så mye is vi vil. Vi må aldri glemme at vi er heldige som har det sånn. Bekymre oss for vær og is-inntak.

Nei, spis is med god samvittighet og husk det er is nok til alle. Også gjestene.

Det at du kan spise så mye du vil, betyr nemlig ikke at du ikke trenger å dele. Tvert imot. Alle skal få!

Jeg hørte en kar på Verdens Rikeste Land på NRK P3 si at han skulle holde seg inne på 17. mai for å slippe å se alle de andre flaggene enn det norske som vaiet i gledesrus.

Han radiofyren burde heller stikke ut og dele en is eller 12 med noen med et annet flagg. Når vi får gjester, har vi nemlig helt klart mer enn nok til dem også.Både nasjonaldag, vær og is.

Filmtriks for Helse Midt-Norge

Helse Midt-Norge ringte meg tidligere i vår og lurte på om jeg ikke kunne lage årsrapportfilmen deres. De hadde lyst til at mine illustrasjoner skulle herje på skjermen sammen med Stig Slørdahl (som er Helse Midt-Norge sin daglige leder). Stig skulle legge frem årsrapporten, og jeg skulle illustrere det han sa. Jeg har vokst opp med Roger Rabbit og Space Jam, så jeg takket selvsagt ja. 

Eneste utfordring var at jeg ikke hadde laget slikt før. Derfor måtte jeg ha kyndig hjelp. Jeg gikk de tjuefire metrene det er fra atelieret mitt og bort til OLO for å prate med mine venner, flinkis animatør Daniel Dahn og filmfriskusene Hallvard og Simen fra Hyggelaget. Sammen skulle vi levere en utypisk årsrapport. 

Fordelingen var enkel. Hyggelaget skulle filme, Daniel (Twode) skulle animere og jeg skulle illustrere. Manuset fikk vi fra kunden, og jobbet sammet ut et storyboard ut i fra det. Vi filmet Stig prate på location i Stjørdal med fiktive figurer i rommet. Så dette var ikke bare en ryddig levering av manus fra Stig, han spilte på lag med medspillere som ikke var i rommet. Skikkelig Hollywood-opplegg der altså. (Håper Oscarkomiteen får med seg det)

Hyggelaget og jeg dro til Stjørdal for å fange Stig på film. Som du kanskje ser i denne bakomfilmen fra opptaksdagen, er ikke filmbransjen så himla glamorøs av seg. Vi lagde en hjemmesnekra dolly ved hjelp av en pinnestol en lunsjvogn (eller noe) og meg som motor. 

En svært moro dag på sett. Vi hadde det gøy i ettertid også, og Daniel og jeg lekte fram en herlig animert verden. Vi er superfornøyd med resultatet og filmen ble lagt ut på www for ca en uke siden og allerede har over 60000 sett filmen.  Nå er det din tur til å se den. Gjerne fortell meg hva du synes. 

På tampen her må jeg nesten takke Helse Midt-Norge for tilliten. Det var virkelig gøy å lage denne filmen.