Takk Forlaget

Ekstronerd designer
I dag var jeg hos trykkeriet som skal trykke boken min (Pappaperm) for å føle på ulike papirtyper til jeg fant den rette. Jeg brukte lang tid. Så på ulike hvithetstyper (ja, det er forskjell på naturhvit og elfenben), luktet på trykksverte, falset både en og to retninger, sjekket bulk og lot utallige sider papir få kos. Kontakten min på trykkeriet, Aage, måtte sågar heises opp flerfoldige meter med truck for å hente ned et bestrøket, men likevel matt i finishen, papir på 130 gram. Jeg endte ikke opp med det papiret, men hvordan kunne jeg vite det da? Jeg føler meg alltid som Charlie i sjokoladefabrikken når jeg får være i trykkelokaler å se, lukte, føle (og noen ganger smake). 

Strekkode i regningen
Etter mye frem og tilbake med dette papiret, så landet jeg på et papir jeg føler meg komfortabel med. Det skal jo være digg å bla i boka, ikke bare moro å lese eller å se etter eastereggs i illustrasjonene. Etter å ha funnet ut blokktykkelsen på boken med akkurat det papiret og akkurat så mange sider så penset samtalen inn på omslaget. Omslaget skal selvsagt være hardt og laminert med en matt laminering så den blir slitesterk men ikke glossy. Aage lurte på om jeg hadde ISBN-nummer på boka, og det hadde jeg selvsagt ikke. Men, hey, jeg må jo ha strekkode på boka. Butikkene rundt om kring må jo kunne scanne boka.

Løsningsorientert
For å få ISBN-nummer måtte jeg ha et forlag. Så, da brettet jeg opp ermene og lagde et forlag. Og hva var vel mer naturlig, med tanke på prosessen denne boken har hatt fram til nå, enn å kalle forlaget for Takk Forlaget? Jeg og en kompis hadde allerede fablet om å starte et forlag,  så nå når jeg måtte, hoppet jeg like greit i det. 

“Takk Forlaget er et forlag som gir ut ting som er laget. Vi takker for det som er laget. De som har laget det som er laget, takker forlaget.”

— Forlagssjefen

Forlagsframtiden
Det er mye spennende planer i forlaget, men foreløpig er det fullt fokus på den første utgivelsen. Bli med på eventet her (kjøper du billett får du med boka). Jeg gleder meg til å gi ut boka. Både som forlegger og forfatter og pappa.

Å Kickstarte en bok

På tide å brette opp ermene
Mange av dere husker sikkert min lille snarvisitt til helvete. Vel, jeg gadd jo selvsagt ikke å være der lenge. Men, boken som jeg trodde skulle bli gitt ut nå til høsten ble liggende nederst, underst, bakerst mye annet. Jeg glemte den med vilje. Måtte finne på noe annet. Men, etter drøye tre måneder kjente jeg at boka hadde fått ligge lenge nok. Det var på tide å gjøre noe med den. 

“For dette prosjektet skal ut. Det fortjener både jeg og dere. Promise. ”

— Meg, 16. mars 2016

Kickstart
Midt på natta den 13. juni i år bestemte jeg meg for at, pokker heller, jeg gir ut boka sjøl. Så, etter å ha fått prisoverslag på hva det ville koste meg å trykke et opplag på 500 bøker, lagde jeg en Kickstarter der jeg spurte om akkurat nok penger til å trykke opp de nevnte 500. Jeg tegnet selvsagt en liten film til det hele:

Tre dager
Jeg ba om 25 000,-. Med den summen kunne jeg trykke opp en soft cover bok på litt over 80 sider. Det tok kun tre dager før den summen kom inn. Så etter å ha brukt måneder på å styre og herje med forlag og alskens administrativt kaos, så tok det tre dager med ekte engasjement fra de som faktisk vil ha boka. Tre. Det er helt utrolig godt. Det betyr at det selvsagt blir bok. 

30 dager
En Kickstarter står i 30 dager. I dag går den ut. Eller den gikk akkurat ut. Og det som er enda kulere enn at det tok tre dager for boka å bli en realitet, er at den nå er finansiert hele 225%! Det betyr at jeg kan legge lista på trykksaken litt høyere. Det blir hardcover i stedet for soft, og det blir litt flere sider. Jeg ba om 25 000,- og fikk inn 56 260,-. 225%!

I tillegg til å selge i overkant av 70 bøker (nesten 1/5 av opplaget) så har jeg solgt 5 av originalene. En person har også kjøpt seg inn i boka, slik at jeg tegner han inn i en av situasjonene. Og en person har kjøpt en hel side, der jeg skal "tegne en omfattende illustrasjon av deg og ditt virke.". Dette gjør boka mer dynamisk og levende. 76 stk får navnet sitt i en takkeliste i boka også. Det skulle bare mangle. 

Så, hva skjer nå?
Vel, jeg sitter å lager originaler av skissene, fargelegger og skriver om tekstene. Tegner inn de som skal tegnes inn. Justerer det som skal justeres og planlegger et heidundrende bokslipp i starten av november (i god tid før farsdag og jul...). Dessuten lurer jeg på om jeg skal klinke til å øke opplaget til 1000 bøker når vi først er i grooven. 

Hva synes du? Skriv gjerne en kommentar i kommentarfeltet. Har du kjøpt boka? Vil du kjøpe den? Skal jeg lage liste? Gruer du deg til boka kommer? Har du en far? Skal du i pappaperm? Ja, du skjønner. Feed me back. 

Anyhow. TUSEN TAKK til alle dere som har hjulpet meg med prosjektet. Det være seg kjøpt bok, delt link, sett film osv osv. Det er tusenvis av dere. Takk! 

En stor klem

Naiv. Super.
En klem er så enkelt, men også så vanskelig. Det er lett å klemme de man er glad i, de man er enig med, de som speiler en selv. De som ikke har det samme tankesettet eller legning eller bakgrunn eller hvadetmåttevære er vanskeligere å klemme. Her må jeg skyte inn at en klem her kan godt være en metafor. Jeg synes vi må klemme mer. Omfavne annerledeshet. Holde rundt og bare være litt. Verden blir nok bedre da. Naivt, helt sikkert, men det er godt å være naiv innimellom.

Disse tankene var utgangspunktet da jeg tok kontakt med Koteng for å spørre om å få lov til å male på bygget de eier. De hadde sett hva jeg hadde gjort på Lade skole og på Te&Tøy, så jeg fikk lov til å herje på veggene. Jeg hadde lyst til å male en stor klem. En skikkelig stor klem. Så jeg stakk bort til min faste leverandør av utstyr til kunstlaging, Østerlies, og tømte de for noen spraybokser.

Before..

See this Instagram photo by @kreativoli * 45 likes

Dokumentasjonsdosere
Deretter stakk jeg til Nardo Video og Betong AS, også kjent som atelieret til Harald og meg selv, og begynte å male. Jeg spontanringte min kjære fotosøster som heldigvis hadde tid til å dokumentere det hele. Hun tok med seg sin partner in crime, Sindre som også dokumenterte. Nedenfor legger jeg en dunge bilder fotografene Gerhardsen & Karlsen har tatt av prosessen. Enjoy.

Jeg digger å lage slike veggmalerier. Gjerne der jeg kan leke med perspektiv og herje med naivitet. Det kommer nok mer sånn etterhvert, men inntil da får dere nyte denne. 

Takk til: Amanda og Sindre som orker å holde ut med meg når jeg jobber konsentrert og med skylapper. Sissel og Koteng for å la meg få besudle veggene deres (håper dere ble fornøyd). Albert for å alltid ha det jeg trenger i butikken (kjøp inn mer spray). Alle folkene på sosiale og usosiale medier som har gitt meg gode ord. Og sist og mest; Caroline for at du inspirerer meg og lar meg få utfolde meg på denne måten i tide og utide. Du er <3

Hvor mange mennesker kan en liten kopp kaffe varme?

Opprinnelig publisert (i en litt kortere utgave) i Adresseavisen 27.05.2016

Det er mandag. En sånn skikkelig mandag-mandag. En klisje-mandag av den blå typen. Utvannet grålig-blå og pløsete. Du er sur, eller kanskje ikke sur, men sånn skikkelig utilpass og grumsete. Du er langt i fra uthvilt og dagen starter med at du tråkker på en leverposteibrød. Du bytter sokker, de nye sokkene er hullete men det glemmer du fort da du selvsagt har stein i skoa. Du slår hodet i garasjeporten, setter fast haka i klipsen på sykkelhjelmfestet og det er lite luft i dekkene på sykkelvogna men du finner ikke pumpa. Veien til barnehagen har dessuten i løpet av natten blitt en slags lokal variant av Mount Everest. Vel fremme i barnehagen legger, den ellers svært så sprudlende, arvingen seg ned som en slags sjøstjerne i bru og på en Tony Harnell aktig måte nekter han å kle av seg støvlene fordi han vil nemlig hoppe i søledammen som jo er rett utenfor porten. Det skjønner du godt, du kunne ha tenkt deg å plaske rundt i søledammen sammen junior resten av dagen du også. Men det går jo ikke, du er voksen, har deadlines og du er visstnok tjue minutt bak skjema (klokken ligger igjen på nattbordet). Du stresser videre. Mens resten av landet Instagrammer filtrert finvær viser Trondheim seg fram fra sin beste side og bløtlegger byen på sin sursjarmerende måte. Svett som en fribryter tropper du opp på jobb og rekker akkurat dagens første møte. Etter møtet setter du deg ned for å jobbe. Du stanger i arbeidsoppgavene, mailene hoper seg opp og du kommer ingen vei. 

Det var en sånn mandag jeg hadde. Mer eller mindre. Klokken var ikke en gang rukket å blitt ti, og jeg hadde avskrevet dagen. Men, jeg tok meg selv i nakken og skjønte at løsningen måtte være å gå ut, lufte hodet, restarte maskineriet og bruke det ellevte stempelet på kaffekortet mitt til å få fingrene i en drikk som kunne minne om et varmt smil. Været utenfor var fortsatt surt så jeg gikk med hurtige skritt og lutet nakke for å komme meg til kaffebaren hurtigst mulig, uten å møte kjente. Vel inne bestilte jeg drikken jeg ønsket og merket at jeg begynte å virke. Jeg kunne ane et slags lys i tunellen. Med litt brattere nakke gikk jeg dagen i møte. Nå hadde jeg en kopp med søt/sterk kaffe i hånden og jeg var klar for hva som helst. Til og med kjentfolk. 

Før jeg fortsetter vil jeg bare si at jeg har et litt ambivalent forhold til hverdagshelter. Jeg synes det er helt fabelaktig at folk bryr seg, men enkelte blir av og til litt vel ivrige i tjenesten. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har en i overkant ivrig og notorisk blodhundaktig hverdagshelt til far. La oss bruke litt tid på min far; En svært så likandes kar som stort sett er glad i alt og alle og sprer om seg med glede og herlig fjas. Han har også en godt utviklet rettferdighetssans og er ikke redd for å gripe inn i hvilken som helst situasjon. Uten tanke på konsekvenser. En handlingens mann. En hverdagshelt. Han har løpt etter, og fanget, butikktyver som både var tjue år yngre og femti kilo lettere enn han selv. Han har funnet syklister i veikanten med åpne brudd og kjørt de til sykehus (og besøkt de noen dager etterpå). Han har løftet en kjeltring brølende opp etter nakkehårene da han stjal fra en kasse på Rema der min far (og en pinlig berørt fjorten år gammel meg) tilfeldigvis sto i kø for å handle is og avis. Jeg kunne ha fortsatt lenge, listen med hans bragder slutter aldri. Men, nå var det ikke han dette skulle handle om. Det skulle handle om det å bry seg. Om hverdagshelter. Det som er det beste med hverdagshelter, uavhengig av hvordan de utspiller sin rolle, er at de ser andre.  Som min far. Han kjørte ikke forbi gutten i veikanten, han lot ikke tyven få slippe unna med spekepølsa (eller hva det var), han så og brydde seg. 

Tilbake til mandagsmårra blues. For da jeg kom traskende litt lettere til sinns nedover Nordregate ser jeg en skjortekledd herremann stå å prate med en heller sliten type som satt på en av benkene og ikke hadde det helt greit. Mannen med skjorten (som jeg i ettertid skjønte jobber på Krogh Optikk) gav benkmannen noe så enkelt som en liten kopp kaffe. I forbifarten hører jeg også fyren fra brillebutikken si "Her har du litt kaffe, så får du våkna litt" til den slitne kameraten på benken. Han tar i mot kaffen og de småprater litt til før brillemannen går inn i butikken sin igjen. Den kaffekoppen varmet mer enn kameraten på benken for å si det sånn. Det jeg var vitne til var medmenneskelighet. En liten kopp med medmenneskelighet. Jeg ble spontant kjempeglad, enda jeg ikke hadde noe med situasjonen å gjøre. Alt jeg gjorde var å løfte hodet nok i en blå hverdag til å se denne uselviske handlingen. Jeg måtte dele denne varmen med noen. Det logiske var å dele opplevelsen på Facebook.

Jeg ble så glad for hva jeg hadde sett at jeg glemte å drikke min egen kaffe der jeg satt forfattet en status. I skrivende stund har kaffekoppen mannen fra brillebutikken gav til mannen på benken varmet flere hundre på Facebook, så jeg bestemte meg for at flere skulle få kjenne varmen. Adresseavisen når ut til langt flere enn jeg klarer selv, nå er jeg er spent på hvor mange kaffekoppen varmer igjennom avisen. Del artikkelen med alle du kjenner, vips så har kanskje den ene koppen med kaffe varmet hele Trondheim. Tenk det.

PS: Måtte hverdagshelter aldri slutte å bry seg, og måtte flere av oss løfte blikket og se. Se de rundt oss, og dele varmen. Det skal nemlig ikke så mye til. Hverken for den ene eller den andre. 

PPS: Denne teksten dediseres forresten til han fyren som jobber på brillebutikken øverst i Nordre. Du inspirerer meg! Takk.

Kunsten å ta avskjed

Bussinnfall
For under to uker siden sitter jeg på bussen og ser ut ruta. Lar tankene fare. Blikket mitt havner etterhvert på Lade skole. Skolen skal rives og bydelen skal få en splitter ny skole i 2018. Jeg er så heldig at jeg skal få lov til å være en av kunstnerne som utsmykker skolen med kunst. Du kan lese mer om hvordan jeg reagerte på å få tildelt den oppgaven fra Trondheim kommune her, dette innlegget handler om noe annet nemlig. Dette innlegget handler om å stole på egne idéer og visjoner, og hvordan å ikke forkaste et innfall. Jeg satt der på buss nummer tre og så den stengte skolen og plutselig slo det meg: Har noen noen gang laget avskjedskunst på et bygg som skal rives? Hadde det ikke vært innmari gøy å malt en figur eller to som tok farvel med skolen og dens elever igjennom 60 år? De to spørsmålene satte seg fast under lua mi, og vokste seg større og større.

Ikke la gode idéer dø ut i skuffen
Før bussen hadde nådd mitt stoppested hadde jeg hoppet i det og sendt innfallet videre til skolens rektor, Bente Moholt. Det værste som kunne skje var jo at hun sa nei, men hun ga gass og meldte kommunen som igjen involverte entreprenørselskapet som formelt hadde tatt over byggmassen. Jeg ble satt i kontakt med den triveligste mannen jeg har møtt på lenge og vips snapp snute: Jeg skulle lage rivningsvennlig kunst for beboerne på Ladehalvøya. Eller, egentlig til alle som hadde gått på skolen i de siste seksti årene. Enn det! Det som kunne virke som et kokko innfall av en dagdrøm ble realitet ved hjelp av en sjukt kul rektor, en super kommuneperson og en herlig entreprenør. Jeg digger når folk blir med på leken. 

Effektiv tålmodighetsprøve
Jeg heiv meg rundt, stakk ned på Østerlies og handlet spraybokser, dro videre til Obs bygg for å handle utendørsmaling og ruller. Østerliesgjengen hevet ikke på et øyenbryn en gang når jeg kom for å handle, de er vant til mine spillopper, men malingskvinnen i skranken på Obs hadde et lettere sjokkert ansikt da jeg fortalte jeg skulle male utendørs. Hun måtte på lageret for å finne maling. Det er nemlig ikke sesong for slikt nå. Men, hun geleidet meg fjongt igjennom det hele og jeg handlet i bøtter og spann. Så måtte jeg sitte å vente på oppholdsvær. Sol sommer og snø, vi e i Trondheim sjø. 

Kunsten å ta avskjed
I dag klokken halv ni var jeg i gang. Min kjære onkel kom med industri-stigen sin slik at jeg kom meg opp i veggen. Det har vært en supertrivelig dag. Folk kom med kaffe til meg, slekt og venner kom innom for å si hallo, fremmede syklet fnisende forbi og ropte "derre skulla du ha gjort før" og jeg fikk bistand når jeg trengte at folk holdt stigen da jeg sto 7-8 meter opp i veggen og malte. Heldigvis kunne min fotosøster ta turen innom for å dokumentere meg herje, så nedenfor ser du et utplukk fra fotograf Amanda Gerhardsen dokumentering av prosessen. 

 

Sosial minieksplosjon
Jeg postet bildet på Instagram og Facebook når jeg var ferdig. I skrivende stund har jeg nådd over 22000 folk med motivet, og det tikker stadig inn pushmeldinger. Jeg må si jeg er litt satt ut. Hundrevis med interaksjoner og goodvibes. Tusen takk for alle gode ord. Om du legger bilde av veggen ut på dine sosiale flater så gjerne tagg det med @Kreativoli og/eller #Gerhardsenpåveggen

OPPDATERING:
Hellige Hamster! Både NRK og Adresseavisen har skrevet saker om kunstverket. Supergøy!

OPPDATERING 2:
Woh! Nå har jeg jaggu slått av en prat med NRK p3 om veggen og kunsten og det å falle ned fra stiger. Lytt om du vil. 

Kommenter gjerne under her hva du synes om det hele. Og spre det glade budkskap. For snart rives veggen. Og da erre historie. :)

Tegnepauser i hverdagen

Morgenstress
Jeg er en røver på å ase meg opp på morgenen. Jeg er i utgangspunktet en trivelig type, men jeg er på mitt dårligste på morgenen. (Nå skal det sies at morgenen min starter mellom halv fem og halv seks. Det synes jeg er formildende.) Uansett, jeg har en tendens til å se på en hver oppgave som odiger. Det være seg å kle på minstemann (1,5 år), fylle en kopp til randen med bekmørk kaffe, kle på meg sokker eller pusse tennene. Hodet er fylt med alle dagens gjøremål, og prøver intenst å strukturere kampanjer, illustrasjoner, idé-møter, statusoppdateringer og alskens reklamebyråaktige aktiviteter. De er det mange av. Det blir trangt under lua.

Matpakketegningene tar brodden
Jeg mater og kler på unger og fikser og herjer litt på autopilot. Det er først når jeg tegner matpakketegningene til ungene jeg begynner å våkne til. Det kickstarter hjernen. Litt spontan kreativitet og tegnelek. Da kommer jeg til meg selv. Da roer kaoset i hodet seg. 

Av og til er det ikke nok
Matpakketegningene holder som regel hodekaoset på avstand til jeg får satt meg ved pulten på jobb og begynt å produsere. Men det er de dagene hvor mailboksen er fullere enn Jokke og Valentinerne, oppgavene står i kø og jeg blir rådvill. Da bremser jeg. Stopper opp. Legger alt til side i fem minutter, tar opp Moleskinen og tegner. Hva som helst. Tilfeldige saker som ramler ned på papiret og samtidig lager ro inni der tømmerhuggerne og idéklekkerne mine deler hybel.

Her er noen eksempler på slike livsviktige tegnepauser:
 

Min løsning er altså å gjøre blanke ark ublanke. Hva gjør du når du trenger en pause? (ikke si røyker)

Analoge selfies

Helt siden jeg hadde kunsthistorie med den fantastiske Edel Gran (ja, ekte navn på faktisk lærer) på vk1 for ca 1000 år siden, har jeg sett sikkert en milliard selvportretter. Kunstnere, tegneseriemakere, illustratører, fotografer og alskens selfies-snekkere rundt om. Alt fra Picasso sine (både de naturalistiske han tegnet i skissebøkene sine som ung og de kokko kubistiske herlighetene), Dali sine surialistiske merksnodigheter, Munch sine utallige og tidvis sykelige portretter, Fiske sine kantete tegninger, Kvernland sin nydelige strek, Van Gogh sine kjappe penselstrøk, Frida Kalho sine stoiske og fargerike selvportrett og Rembrandt og Christopher Nielsen og Gullvåg og Bleken og og og ja..listen slutter aldri.

Jeg har alltid syntes at det har vært noe ekstra fint med selvportretter. Man sitter der å ser på seg selv. Forbi seg selv. Inn i seg selv og skal formidle det man ser så ærlig som mulig. Det er noe mer enn forfengelighet. Det er en studie av alt fra personlighet, humør, frage, tekstur, lys, skygge, retning og alskens. Dessuten er modellen tålmodig også. Jeg har aldri turt å tegne meg selv så mye. Ikke sånn ordentlig. Har prøvd litt her og der men det ender alltid opp som en tegneseriefigur. Nå har jeg imidlertid lagt alle hemninger og selvsensur til side og tegner et selvportrett hver dag (mer som en gang i uka eller sjeldnere, men det høres ikke så fjongt ut som hashtag) og legger det ut på Instagram under hashtaggen #enståleomdagen.

Reglene er enkle: tegn en tegning og legg ut. Ikke to eller tre. Ikke bruk viskelæret. Ikke bruk lang tid. Kun tegn det du ser og publiser straks. Det er herlig inspirerende, det er god trening både for blikk og penn og det er moro å se hvor ulik/lik bildene blir. Om du har lyst kan du sjekke det ut. Jeg setter i allefall pris på om du gidder. 

Legger ved en tilfeldig utvalgt dunge av #enståleomdagen. Vil du se alle, så klikk her

Gleden med å foredra

I går kveld var jeg på Høyskolen Kristiania (i Trondheim) og foredro om hvordan jeg har snublet meg målrettet, men mer eller mindre bevisst inn i bransjen. Jeg snakket til en flokk halvtrøtte studenter som allerede hadde vært igjennom en lang dag med input. Det som er så gøy med å få et slikt publikum er at de egentlig er motiverte til å høre på hva du har å melde, så de er så lette å snu. Og da snur de voldsomt. Så på en håndfull slides gikk de fra å være lunkne og trøtte til å sprudle og stråle i sin interaksjon med meg. Det er noe av det gøyeste jeg vet. Det å foredra til en litt broket forsamling, som i starten ser mer i taket og snapchatskjermen (jeg snappet bittelitt fra høyskolen i går, se Kreativoli på Snap) sin som på meg og hva jeg ønsker å formidle, men som etter hvert sitter ytterst på stolen og nikker og ler på de rette plassene. Det gir så mye. Da er det gøy å dele. Den symbiosen mellom foredragsholder og publikum er så fin. Vi lever i en boble. Vi kommer i flyt. Ingenting kan slå oss. 

Nå er jo studenter av faget jeg jobber med et takknemlig publikum i utgangspunktet. Et såkalt "easy target" vil kritiske røster kanskje si. Det er kanskje sant, men den boblefølelsen har jeg hatt med fylkeskommuner, kunstutvalg, kommunikasjonsforeninger, renovatører og teaterfolk også. Både på dårlig engelsk og syngende trøndersk i inn og utland. 

Dessuten var det en kar som kom bort til meg etter foredraget og sa at han at han aldri hadde tegnet. Men at han ble så inspirert og motivert av mine 164 (!) slides, at han bestemte seg for å lage kunst. Koste hva det koste ville.

"Det er sånn alle foredrag burde ha vært. Så engasjert og inspirert vil jeg bli hver gang"
 

Avsluttet han. Jeg ble målløs og glemte å takke han for en svært så oppløftende og inspirerende kommentar. Han husket å fortelle meg at han het Trym, så Trym; takk for at du tok deg tid til å gi meg your two cents. (Og ja, jeg husker navnet ditt. Ref. samtalen ;) )

Så gleden ved å foredra var stor i går, da de engasjerte studentene stilte spørsmål, deltok med ansiktet sitt, energien sin og lovordene de draperte meg med etterpå, men Trym tok kaka. Takk. 

En ekstra takk også til ivrig fotograf Steffen Johansen, som knipset bilder under og etter foredraget. (Bonustakk til Christine Calvert som minnet meg på at jeg måtte ha Twitternick på hver slide. Før hadde jeg det bare på første og siste slide. Rart egentlig. Logisk med hver slide. :) )

Åtte smakebiter fra foredraget "Veien fra hit           til hit":

Om du var på foredraget, så gjerne legg igjen en kommentar nedenfor her. Fortell meg hva du synes. Tolket jeg viben i rommet rett? Var støvlene mine til bry? Pratet jeg usammenhengende? Eller var alt One Love?

Denne teksten skulle egentlig handle om noe annet

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Adresseavisen 12.02.2016

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive om endringer. Som konsept har det nemlig fasinert meg en stund. Det at vi, både enkeltpersoner og som folk, stritter sånn i mot endringer. Vi vil ha det slik som det var. Vanens makt. Endringer er vondt. Godstolen er god. Jeg elsker endringer. Gode som vonde. Elsker er kanskje å ta i, men jeg liker dem. Veldig. Jeg synes nemlig komfortabelt er kjedelig. Og er det noe jeg ikke gjør, er det å kjede meg. Selv om det ettersigende er sunt å kjede seg (det lærte jeg av tante Sissel på slutten av åttitallet) så er det noe jeg ikke gjør. Jeg bruker dog kjedsomhet som drivkraft til å skape. Skape, leke, endre, forske, prøve, feile, prøve litt til, smake, føle, kjenne, tegne og hva som helst annet enn å sitte i godstolen, fise og vente på å bli underholdt. Holdning over underholdning (for å sitere noen parlamentariske rappere). 

Nå ser jeg at teksten min plutselig ble en tekst om kjedsomhet i stedet. Og det er jo fort slik i våre dager. Vi leser ikke hele saker. Vi makter tydeligvis ikke å skrive hele saker heller. Det holder lenge med 140 tegn, men du får mest interaksjon om du holder deg til 80 og husker på å ha med et personlig pronomen, ordet ”lyst” og gjerne et par spørsmålstegn. Ikke ser vi hele TV program. Og skulle man plutselig se hele, så er det ikke på lineær TV. Å nei, du. Da binger man og pløyer igjennom 10 episoder med House of Cards eller konspiratoriske dokumentarer om mordanklager fra virkeligheten. Vi zapper og sjonglerer flere skjermer samtidig. Snapper at vi spyr regnbuer og hashtagger #nofilter på våre gjennomfiltrede bilder. Inntrykkene kommer fra alle kanter. Også fra oss. Hele tiden. Det blir for mange. Til slutt nuller de hverandre ut, og vips vi kjeder oss igjen. 

Nå har mine barn begynt å kjede seg, vel han på ett og et halvt har ikke opplevd konseptet enda, men hun på sju har prøvd seg på en ”Æ kjeeeeede mææ”. Da drar jeg frem en pimpet versjon av tante Sissels åttitallsvisdom, en Sissel 2.0 so to speak, og forteller avkommet at ”når vi kjeder oss blir fantasien flinkere”. Det å kjede seg er egentlig bare at fantasien trener. Har gym. Jeg foretrekker nemlig en høydetrent fantasi som kunne ha vært en  dialektforvirret PT på et rikskringkastet helseprogram, framfor en som kunne ha jobbet deltid som navlelo.

Før jeg kjører meg helt fast i kjedsomhetsgryta vil jeg tilbake til dette med endring. Jeg leser aviser. Vel, jeg skummer aviser, blogger, sosiale plattformer, lineær TV og andre kanaler. Ofte sitter jeg igjen med en en litt matt tomhet og en besk bismak i munnen, som muligens kan være denne mystiske umamismaken jeg har hørt om. Uansett, mediene er stappfulle av både eder, galle og reflekterer et verdensbilde som er i overkant kjipt. Misforstå meg rett. Jeg vil lese alt dette. Det er viktig at det skrives om flyktningekriser, politiske fjøsnisser fra inn og utland, bussbillettpriser, enslige mindreårige asylsøkere, ikkedusjende elever, småbutikkene i midtbyen og andre saker som faller under fanen matt tomhet. 

Bare så det er sagt; jeg ønsker ikke at avisene skal fylles til randen med agurksmakende gladsaker altså. Men, det hadde vært godt med en liten oase av trivsel midt oppi denne ørkenen av nedtrykthet. En oase der man kan drikke friskt vann og trekke pusten før man bretter opp ermene, luter nakken og går med friskt mot ut i ørkenen igjen. 

Nå tenkte jeg at vi kunne lage en sånn oase. Her. Du og jeg sammen. Som en test. La oss sette den overnevnte fantasien i arbeid og se om vi ikke kan lage noen oaser der ute. Ta opp den smarteste telefonen du har, åpne din favoritt-app for sosialt mediebruk og send en gladnyhet til meg på @Kreativoli. Jeg samler opp alle gladsaker, og sørger for å få delt dem med omverdenen. Vips, så har vi forhåpentligvis laget en slags digital oase. For sikkerhets skyld kan du merke trivselsmeldingen din med #endrelitt.

Nå kan det hende at verdensbildet faktisk er akkurat sånn som mitt inntrykk fra mediene er, men det gjør bare dette lille endringsprosjektet viktigere enn først antatt.

Forventningsprester

Denne artikkelen sto på trykk i Adresseavisen 04.01.2016 (krever +abo)

De dytter frykten, forventningen, angsten og den selvutslettende vanen ned gjennom halsen på deg. 

En forventingsprest er en prest som får angsten til å gjøre baklengs salto. Uten tilløp. Jeg har selv aldri hoppet salto. Vel, ikke baklengs  i alle fall. Jeg hoppet en gang en slags salto, men det var under tvang og med tilløp, springbrett og tjukkas. Saltoen endte med kink i nakken og en skuffet gymlærer. Gymlærerskuffelsen gjorde mer vondt enn kinket. Enkelte gymlærere er nemlig utmerkede Forventingsprester. Ofte gjennomsyret av svettelukt og forventinger om at du, menigheten, skal oppfylle deres egen drøm om å bli best i en eller annen smal sportsgren. 

Forventningsprester er dyktige til å manipulere og får menigheten sin til å vende seg mot andre menigheter, eller til og med mot seg selv, for å ytre prestenes forbudskap. Slik får prestene menigheten selv til å posere som forventningsprester, og vips vi har en evig runddans dans dans oppå bordet, der alle legger seg ned, på gølvet. 

Forventingsprester maner opp til sjalusi, misunnelse, dårlig selvtillit og usikkerhet. Deres viktigste våpen og ess i ermet, er det som gjør at de til en hver tid sitter med overtaket, menighetens egen følelse for innbilte trusler. Menighetens egen paranoia. Evnen til å tro at en ikke strekker til. Dette fordi de over tid har bygd opp et mønster hos menigheten, som gjør at menigheten lystrer når prestene plystrer. Før i tiden så man på plystring som en måte å kommunisere med djevelen på. Nå plystrer prestene villig vekk. Jeg bare nevner det.

Forventningspresten forkynner fra "Frykten". Frykten er en forferdelig bok. Den inneholder så godt som alle lovene til Jante. Du skal ikke tro, og så videre. Men også hele passasjen om selvangivelsen, en detaljert beskrivelse av pinebenkens fordeler og andre pekefingervrikkende setninger kan leses i Frykten. Uansett hvilket av kapitlene i Frykten Forventingsprestene deklamerer fra, får man en spontan, ugrunnet og sykelig angst. Graden av angst varierer fra mottaker til mottaker, men angst og uro det blir det garantert. Det er din egen fantasi og viljestyrke som setter en stopper for hvor forferdelig Frykten kan være. Forresten, ikke alle forkynner fra den mørke delen av Frykten. Noen forkynner fra "jeg-vil-bare-alt-vel"-delen, den som er bakerst i boka. Der all forventning filtreres gjennom både hjertet og linjene før den snikes inn øregangene til menigheten. Denne forventningen er i utgangspunktet like trykkende som all annen forventning, men virker mer harmløs ved første øyekast. 

De fleste Forventningsprestene holder prekenene sine med pekefingeren høyt hevet, de rister den gjerne taktfast opp og ned mens de peker og preker forventningene sine mot det letteste offeret. De forventer mer enn man kan gi. Konsekvent. Slik oppnår de samvittighetsovertaket, som de ikke kan leve uten. De dytter frykten, forventningen, angsten og den selvutslettende vanen ned gjennom halsen på deg. Oss. Menigheten. 

Mørket og spøkelser er det første de truer med. Monstre under senga og lange skygger. Deretter kommer trumfkortene tett; Døden, krig, katastrofer og generell elendighet. Når man har fått et par år på skolebenken kommer de med oppfølgeren som vil sitte igjen i kroppen til man ligger seks fot under og grava bli skjendet av en eller annen mørk-kledd dobbelpedaltromme-entusiast; Sosial usikkerhet og frykten for ensomhet. De to sistnevnte fryktmidlene, sosial usikkerhet og frykten for ensomhet, er de som gnager deg i underbevisstheten til en hver tid. Vel, gnager og gnager, de gnager vel ikke konstant, men ligger på lur og sover med ett øye på gløtt, klar til hogg. 

Forventningspresten man ser i speilet, når man innimellom ser i den retningen, er og blir den kjipeste Forventningspresten av dem alle. Presten i speilet har en egen evne til å få menigheten til å tro at den ikke strekker til, og at alle andre menigheter er penere, flinkere, bedre, slankere, rikere og alle andre komparative adjektiv som finnes der ute, enn menigheten selv. Men det er også den Forventningspresten menigheten selv kan målbinde. Kanskje til og med begrave. Ved å tro på seg selv kan menigheten senke skuldrene og møte verden med bratt nakke og et selvsikkert og om man bruker rett type tannkrem, perlehvitt smil.