Bursdag på Face

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 26.03.2016

Gratulerer med dagen. Grattis. Hurra. Jippi. GMD. Grattis, klem! Grattis, kompis. Dancing_unicorn.gif Grattla gamle ørn. Grattus med dan. Tillykke! Feir med ”måte”. Huzzah! Hæla i tapeten! Grattis på etterskudd <3

Før, da telefonen hang fast i veggen, var det lurt å være hjemme til gitte tider når man fylte år. Slik at folk og fe kunne ringe for å synge og gratulere inn i røret. Gratulasjonene var forholdsvis få, men de var fylt til randen med varme og kjærlighet. Nå kommer gratulasjonene fra alle kanter. Haugevis. Hele bursdagen. Ikke alle er fylt med varme og kjærlighet men det synges fortsatt i telefonen og klemmer blir utdelt i logiske samlinger. Men, SnapChat, Twitter, Instagram og høvdingen av alle bursdager; Facebook har tatt den største biten av bursdagskaka. Det gratuleres så mye at det sliter ut smarttelefonens pushmeldingssystem. 

Det hele begynner 00:00 med de ivrigste (gjerne søsken eller mødre) og avrundes med noen etternølere rundt lunsj dagen etter bursdagen (gjerne tidligere lærere eller skolekamerater). Jeg elsker det. Jeg likte telefonene fra bestemødre og tanter på åttitallet også altså, men bursdag på face er noe helt eget. Grunnen er ikke all oppmerksomheten, den er gøy den misforstå meg rett, men bursdag på Face åpner opp en lekenhet i folk. Ola og Kari slipper seg løs. Søker opp gøyale animasjoner, gjør seg flid med dikt, folk deler filmer, lager tegninger på SnapChat som de skjermdumper og poster på veggen til bursdagsbarnet og leker med emojis. De bruker tid og energi på å glede. Det funker. Jeg som daglig jobber med kommunikasjon og sosiale medier synes dette er spennende. Både faglig og personlig. For det viser jo at om folk bryr seg nok så strekker de seg for å bidra. Og jo nærmere relasjon eller ønsket relasjon er jo mer omfattende og kreativ er gratulasjonen. 

Det er det som er så fint med bursdag. Folk slipper skuldrene ned litt, og leker seg med form, innhold, farge og fjas. Det settes pris på. Det trenger ikke en gang å være min bursdag. Det er moro å se hvordan folk legger seg i selene for å lage skøyskap til vennene sine. Kyniske røster skal ha det til at man blir blasert, men det klarer jeg ikke å tro på. For, selv om det kanskje ikke ligger like mye omtanke i hver eneste av de hundrevis av gratulasjoner innboksene renner over med, så er en tanke sendt. Et frø er sådd. Og selv om bursdagsbarnet ikke omfavner hver eneste lykkeønskning med like stor iver, så gjør mengden gratulasjoner inntrykk. Mange frø, blir fort til en eng av trivsel. Man blir tenkt på. Deler et øyeblikk i hverdagen. Det er noe fint med det. 

Jeg har en kompis (på ekte, det er ikke en sånn det-er-egentlig-meg-jeg-snakker-om-kompis) som bevisst ikke ønsker sine Facebookvenner til lykke med dagen. Han gjør dette for å bekrefte og/eller avkrefte en teori om at folk bare zombiegratulerer™ hverandre, som levende døde, på de sosiale mediene. Uten kjærleik eller at de egentlig mener noe med det. Eller, at de kun gratulerer andre for at andre skal gratulere en selv. Jeg skjønner hva han mener, men jeg er uenig i sluttningen. Selv om det går automatikk, rutine og kotyme i gratulasjonene, så teller det. Det varmer på ekte. Man blir sett. Man ser. 

Jeg gjør mitt ytterste for å takke alle som har giddet å gratulere. Det går fort automatikk i det også, men jeg gjør det fordi de har brukt noen minutter på meg og da fortjener de å få noen minutter tilbake. Det er det minste jeg kan gjøre. Fortsett å gratuler. Alt og alle. Selv om du synes det blir sjel-løst eller samlebåndaktig, så gjør det. Selv om du hastet avgårde en smiley på vei inn i et møte, så varmer den smileyen mottakeren. Og er du lur, så utbroderer du gratulasjonen en smule. Utbrodering fører til mer varme, og vips vi er tilbake til den tiden da telefonen hang på veggen. 

Før var bursdager en hjemmelaget muffins. Nå er den en fire etasjes gulerotkake med lekker pynt fra Dromedarbakeriet. Jeg liker begge, men den kaka varer lenger. Det betyr at flere kan smake, så; du må gratulere så inderlig vel den bursdag som ikke rammer deg selv. 

Hittil og litt til

Jeg er mye på sosiale medier. Jeg bor nesten der. Når jeg får fysisk besøk på kontoret og jeg tilfeldigvis ikke er der og den besøkende (gjerne min mor) spør hvor jeg er, så svarer mine kolleger nesten samstemt uten øving: 

"Han er på Facebook"

også ler de. Alle sammen. Det er egentlig fint det. Både det at de ler og at jeg bor på Facebook. Det er en stor del av jobben min. Både det å følge med på hva som skjer, hvordan ting utvikler seg og lage kampanjer og innhold til kunder. Jeg liker det. Det er noe ekstra gøy med å kommunisere med folk en til en. Se folk. Det være seg de gangene jeg figurerer som en merkevare eller som meg selv. 

Uansett, jeg startet denne bloggen for å følge et av de rådene jeg gir kunder og som jeg utbasunerer når jeg er rundt å holder foredrag om merkevarebygging i sosiale medier. Jeg sier ting som: "Det er lurt å bruke de sosiale flatene som forlengede armer." Eller:  "La hjemmesiden din være moderskipet og FacebookInstaTwitterSnap være tentaklene til alienet som styrer moderskipet" (Den siste der har jeg sagt, men jeg hadde akkurat sett Men in Black eller no. Sånn til mitt forsvar.). Poenget mitt er uansett alltid at det er smart å bruke SoMe som plassen du prater med folk og inviterer de med hjem. Til hjemmesiden din. Henger du opp et bilde på veggen hjemme så har du en smule mer kontroll over det enn om du henger det opp på veggen i et offentlig bygg. Dessuten vet du jo ikke når det eventuelt kommer en interiørarkitekt og omøblerer det bygget. Nei, jeg tok mitt eget råd og tok eierskap til min egne ting. 

Jeg har så mange prosjekter og så mange flater jeg deler ting i, at det er nesten merkelig at jeg ikke har hørt etter meg selv før. Men, nå hører jeg etter. Og etter å ha vært bloggende i en uke og en dag har jeg allerede hatt over tre tusen unike folk innom. Tretusenogettellerannet har vært her for å smake på kaffen, se litt på tapetet og noen har sågar slått av en prat. Det synes jeg er hinsides stilig. For meg en overvelmende mengde mennesker som har brydd seg om meg og mitt. Håper noen av dere har fått noe ut av det jeg har ytret. Jeg har i allefall kost meg.

Jeg kommer til å fortsette å publisere innhold på de ulke flatene, men det er her på nettsiden jeg kommer til å gi, de som gidder å følge med, dybde. Bak kulissene. Bak det ferdige produktet. Mer av det gode. Og teasere på hva som ligger i løypa fremover.

Jeg skal avslutte med å fortelle deg på hvilke sosiale flater du finner meg, og hva jeg poster der. Så er du velkommen til å følge om du vil. 

På SnapChat heter jeg Kreativoli og poster alt i fra "Ståles SnapKitchen™" til tegninger jeg tegner når jeg venter på bussen, og innblikk i skisseprosesser og annet snacks. Noen ganger også fra når jeg maler på atelieret.

På Instagram heter jeg Kreativoli og poster mye #Matpakketegninger, #Gerhardsenpåveggen, #EnStåleOmDagen og andre innblikk i jobber jeg gjør, utstillinger jeg har og alskens visuelle øyeblikk

På Twitter heter jeg Kreativoli, der poster jeg sporadisk smartness, klaging på busstilbud, RT ting jeg synes er gøy og prater drit med de som orker.

På Facebook har jeg en side som heter Fritiden Min™, der legger jeg ut disse blogginnleggene, bildealbum fra utstillinger, skisser, tegninger, tanker og LOL

På Vine heter jeg Kreativoli. Der er jeg nesten ikke lenger. Men, aldri si aldri.

På Periscope er jeg Kreativoli. Der livestreamer jeg svært sjeldent men det er innmari gøy. Skal vurdere å ta det opp igjen. 

Jepp. Der har du litt å velge i. 

Siste tease fra et kommende prosjekt:
 

Utfordringer i sosiale medier får følger

Utfordringnens herrer
Min kjære venn og svoger Frode og meg selv har utfordret hverandre i sosiale medier i tide og utide så lenge vi har hatt sosiale kanaler tilgjengelig. Det har ført til alt fra kunstutstillinger, kjøttspising, sykkelrelaterte greier, veggbygging og som dette innlegget handler om; tatoveringer.

Gnisten tennes
I det herrens år 2013 postet Frode et bilde på Twitter av at vår felles kompis Trommas tatoverte han. Det var jo logisk, da Trommas er en flink tatovør og bra fyr. Bildeteksten var noe i retningen av "Dette er den eneste fyren som får komme så nære meg" (fritt etter hukommelsen). Den tweeten fikk ikke stå ubesvart, så jeg parerte med noe som "Enn jeg da?". Frode spurte om jeg kunne å tatovere, jeg svarte som sant var: "Nei". Men fulgte på med: "Om jeg får tatovere deg, så får du tatovere meg." (Her må jeg legge til at Frode ikke kan å tegne. At all. Han kan mye annet tøft som å mekke bil, sykkel, småfly eller hva som helst. Han kan 3D-printe og bygge vegger. Han lager roboter og er en jævel på å lage taco. Men tegne, nei.). Frode beit på, og vips jeg måtte finne oss en mulighet til å tatovere hverandre.

Kyndig hjelp
Vi måtte jo gjøre dette ordentlig. Så, jeg ringte mine venner på Onkel Henrys Tattoo Shop, og hørte om ikke de kunne stille lokale, utstyr og kunnskap til rådighet en sen kveld i januar. De sa selvsagt ja, og tok et aldri så lite kurs med hvordan å tatovere. 

Løsningsorientert
Vi hadde noen utfordringer med dette lille stuntet;
1: Frode kan som nevnt ikke tegne
2: Frode måtte ha noe nautisk/sjø-relatert da han hadde en sleve in the making.
3: Vi skulle ha samme tattoo (BFFs foevva)  
4: Ingen av oss hadde tatovert noen før.
Men, det løste vi glatt. Se filmen nedenfor for hvordan vi løste det, og hva motivene ble.
 

Smerte og glede
Det må sies at det ble den gøyeste og mest smertefulle kvelden på evigheter. Frode grov nåla så langt ned i huden at jeg mistenker at min tattoo er gravert inn i beinbygningen min. Men det var verdt det. 

Konklusjon
Flytt det sosiale fra mediene og inn i IRL av og til. Det er supermoro og helt klart minneverdig. Dessuten om du starter en lek i SoMe, så blir ofte mange fler med. Enten ved å engasjere seg før, under eller etter stuntene som det ender opp i.  Kanskje det er på tide med en ny utfordring Frode? Lenge siden nå.

Denne teksten skulle egentlig handle om noe annet

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Adresseavisen 12.02.2016

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive om endringer. Som konsept har det nemlig fasinert meg en stund. Det at vi, både enkeltpersoner og som folk, stritter sånn i mot endringer. Vi vil ha det slik som det var. Vanens makt. Endringer er vondt. Godstolen er god. Jeg elsker endringer. Gode som vonde. Elsker er kanskje å ta i, men jeg liker dem. Veldig. Jeg synes nemlig komfortabelt er kjedelig. Og er det noe jeg ikke gjør, er det å kjede meg. Selv om det ettersigende er sunt å kjede seg (det lærte jeg av tante Sissel på slutten av åttitallet) så er det noe jeg ikke gjør. Jeg bruker dog kjedsomhet som drivkraft til å skape. Skape, leke, endre, forske, prøve, feile, prøve litt til, smake, føle, kjenne, tegne og hva som helst annet enn å sitte i godstolen, fise og vente på å bli underholdt. Holdning over underholdning (for å sitere noen parlamentariske rappere). 

Nå ser jeg at teksten min plutselig ble en tekst om kjedsomhet i stedet. Og det er jo fort slik i våre dager. Vi leser ikke hele saker. Vi makter tydeligvis ikke å skrive hele saker heller. Det holder lenge med 140 tegn, men du får mest interaksjon om du holder deg til 80 og husker på å ha med et personlig pronomen, ordet ”lyst” og gjerne et par spørsmålstegn. Ikke ser vi hele TV program. Og skulle man plutselig se hele, så er det ikke på lineær TV. Å nei, du. Da binger man og pløyer igjennom 10 episoder med House of Cards eller konspiratoriske dokumentarer om mordanklager fra virkeligheten. Vi zapper og sjonglerer flere skjermer samtidig. Snapper at vi spyr regnbuer og hashtagger #nofilter på våre gjennomfiltrede bilder. Inntrykkene kommer fra alle kanter. Også fra oss. Hele tiden. Det blir for mange. Til slutt nuller de hverandre ut, og vips vi kjeder oss igjen. 

Nå har mine barn begynt å kjede seg, vel han på ett og et halvt har ikke opplevd konseptet enda, men hun på sju har prøvd seg på en ”Æ kjeeeeede mææ”. Da drar jeg frem en pimpet versjon av tante Sissels åttitallsvisdom, en Sissel 2.0 so to speak, og forteller avkommet at ”når vi kjeder oss blir fantasien flinkere”. Det å kjede seg er egentlig bare at fantasien trener. Har gym. Jeg foretrekker nemlig en høydetrent fantasi som kunne ha vært en  dialektforvirret PT på et rikskringkastet helseprogram, framfor en som kunne ha jobbet deltid som navlelo.

Før jeg kjører meg helt fast i kjedsomhetsgryta vil jeg tilbake til dette med endring. Jeg leser aviser. Vel, jeg skummer aviser, blogger, sosiale plattformer, lineær TV og andre kanaler. Ofte sitter jeg igjen med en en litt matt tomhet og en besk bismak i munnen, som muligens kan være denne mystiske umamismaken jeg har hørt om. Uansett, mediene er stappfulle av både eder, galle og reflekterer et verdensbilde som er i overkant kjipt. Misforstå meg rett. Jeg vil lese alt dette. Det er viktig at det skrives om flyktningekriser, politiske fjøsnisser fra inn og utland, bussbillettpriser, enslige mindreårige asylsøkere, ikkedusjende elever, småbutikkene i midtbyen og andre saker som faller under fanen matt tomhet. 

Bare så det er sagt; jeg ønsker ikke at avisene skal fylles til randen med agurksmakende gladsaker altså. Men, det hadde vært godt med en liten oase av trivsel midt oppi denne ørkenen av nedtrykthet. En oase der man kan drikke friskt vann og trekke pusten før man bretter opp ermene, luter nakken og går med friskt mot ut i ørkenen igjen. 

Nå tenkte jeg at vi kunne lage en sånn oase. Her. Du og jeg sammen. Som en test. La oss sette den overnevnte fantasien i arbeid og se om vi ikke kan lage noen oaser der ute. Ta opp den smarteste telefonen du har, åpne din favoritt-app for sosialt mediebruk og send en gladnyhet til meg på @Kreativoli. Jeg samler opp alle gladsaker, og sørger for å få delt dem med omverdenen. Vips, så har vi forhåpentligvis laget en slags digital oase. For sikkerhets skyld kan du merke trivselsmeldingen din med #endrelitt.

Nå kan det hende at verdensbildet faktisk er akkurat sånn som mitt inntrykk fra mediene er, men det gjør bare dette lille endringsprosjektet viktigere enn først antatt.