Kunst på Lade skole prosessblogg pt.2

Scary movie 2
Nå sitter jeg her å (eller og, driter litt i rettskrivning akkurat nå. Det bobler av skapertrang i hodet og da er det ikke plass til den jævla og/å-regelen) prøver å dra ned alle tankene mine. Konkretisere uten å ødelegge idéen. Dessuten, som jeg har blogget om tidligere, er brukerinvolvering i kunsten viktig i dette oppdraget. Jeg klemmer på og involverer alle. Selv om det jeg skriver om nå, eller viser fram i dag, absolutt ikke trenger å bli resultatet. Det er sjukt skummelt å dele disse tankene så tidlig i prosessen, men samtidig litt godt at det da manifesterer seg og blir til noe konkret (i form av dette blogginnlegget). Dessuten leser jeg Martin Kellerman sin bok "En serietegners dagbok" for tiden, og den er i bunn og grunn en printet versjon av bloggen hans fra 2006 til 2007. Der utleverer han i bøtter og spann og forteller om prosjekter det blir noe av, og de som ryker. Veldig gøyal og inspirerende, så jeg henger dette blogginnlegget på den åpnekort-knaggen han kjørte på da og håper på det beste.

Keynote for life
Jeg elsker Keynote. Jeg har jo holdt en hel bråte med foredrag, presentasjoner, workshops og annet snacks opp igjennom åra, og har bare blitt mer og mer glad i Keynote. Jeg bruker programmet til å strukturere det som spinner rundt under capsen min. Slenger inn alt, stokker om, rydder, skriver, trikser og fikser. Ikke noe fancy, men det er innmari godt å bygge opp en presentasjon der du tar med folk igjennom tankeprosessen du har vært igjennom. Vise hva so har gjort at du har tatt de valgene du har gjort og så videre. De fleste Keynotene jeg lager blir på flere hundre slides, jeg har nå kommet til slide 1.. Det er laaaaangt igjen til Royal Albert Hall.

Utenfor komforsonen
Jeg liker å gjøre ting jeg ikke har gjort før. Har jeg gjort ting før, så liker jeg å gjøre de på en ny måte. Alltid utvikle. La ting leve i takt med meg, mitt og omgivelsene. Så, veldig tidlig i idéfasen fant jeg ut at jeg ville jobbe skulpturelt på dette kunst i offentlig rom oppdraget. Jeg har fortsatt planer om å bruke humor, banalitet og visuell appell for å skape aha-opplevelser som gjør at brukeren kan finne på å undre seg litt. Men nå i tre dimensjoner. Så, de av dere som har fulgt med på min Instagram og/eller Fritidsbook har sikkert sett deler av mine skulpturelle tester og krumspring. Jeg har sågar vært i fjæra for å føle litt på balanse.

Æ forandre / Æ for andre
En av elevene på Lade skole har kommet opp med skolens mantra: Æ forandre / Æ for andre. Slagordet var et resulatatet av en slagordkonkurranse blant Trondheims elever i 2012. Oppgaven var å fremheve hva det vil si å være skoleelev i Trondheim. Det var en elev ved Lade skole som kom opp med vinnerforslaget; Æ forandre / Æ for andre. Lade skole bruker dette slagordet aktivt i sin hverdag, og jeg synes det er naturlig å bruke dette som et utgangspunkt når jeg jobber idé. 

Persepsjon
Samtidig som det er gøy å spinne videre på dette slagordet så vil jeg leke med persepsjon. For vår tolkning av situasjoner er viktig for hva vi oppfatter. Hva ser vi? Hva tolker vi? Hva blir da historien vi tar med oss videre? Dette synes jeg er uhyre spennende. Jeg har jobbet mye med persepsjon tidligere, men da mer i en bokstavlig form. Altså, verket har endret seg ut i fra hvor du står fysisk å ser det. Et nyere eksempel på dette er jo veggene jeg lagde for Te & Tøy. Men jeg har også lekt med slikt på soverommet mitt, samt i andre settinger i mitt virke. Men idéen jeg nå har er på et annet plan. Det er mer hva du tolker ut av verket som er viktig og ikke hvor du fysisk befinner deg når du ser det. 

Les meg som en åpen skissebok
Selv om jeg har lagt ut deler av skisseboka her, så er det jo ikke sikkert de skissene sier dere så mye, men de sier meg mye og det teller mest. Jeg har også jobbet med en idéskisse til en skulptur. Det er faktisk 18 år siden jeg lagde noe skulturelt sist, men jeg synes det gikk svært så godt. Så jeg kjenner at feelingen i det hele fortsatt er rett. Jeg må bare lande materiale og kostnader og alskens før jeg bestemmer meg 100% for å gå for skulptur. Idéen fungerer godt i to dimensjoner også, så det hele står ikke og faller på det. Det er bare jeg som virkelig har lyst til å få det til. Jeg har snakket med 3D-animatører, produktdesignere og andre kunstnere som kan dette med tre dimensjoner. Jeg har fått super mange gode tips, råd og vink, men uansett hvordan jeg snudde og vendte på det så måtte jeg lage figuren min selv. Fysisk. Få det taktile i mellom hendene. Jeg har forresten laget meg et Pinterest board der jeg har samlet inspirasjon. Alt i fra materiell, til teknikker og optisk moro. Følg med der om du vil. Nedenfor ser du bilder fra min første skulptur på 18 år.

Mye men ikke alt
Ja, jeg vet at jeg ikke har fortalt om selve idéen. Jeg har "bare" snakket om utførelse. Det får dere tåle. Jeg mener det ligger tjukt med info mellom både linjene og kerningen så om du er ivrig nok, får du nok tilfredstilt din indre Nils. 

Striper & Papirfly

Skogsrop får svar
Etter at jeg la ut denne posten på Facebook så fikk jeg dungevis med gøyale og relevante forespørsler om å gjøre slikt. En av meldingene jeg fikk var fra Siri og gjengen i Strandveien på Svartlamon i Trondheim. Jeg, ba om å få tilsendt bilder av vegger og tak og etter en liten runde rundt det administrative bordet landet vi på en herlig enighet, og jeg heiv meg ut i det. 

Utålmodighetskrem
Det tok ikke mange dagene fra praten til jeg sto nede på Østerlies for å plukke farger. De hadde desverre ikke inn de fargene jeg hadde tenkt på. En eller annen fjott hadde alt kjøpt opp det de hadde av de valørene (fjotten er meg. red. anm.). Det var egentlig sabla bra, for da ble jeg liksom tvunget til å leke med andre kombinasjoner. Så, kjære Albert og gjengen, selv om jeg svor og sutret så er jeg svært happy med at det faktisk var tomt den aktuelle dagen. 

Idéutvikling
Jeg hadde egentlig to andre idéer til hva jeg skulle gjøre med portrommet, men begge involverte å gjøre om postkassene til et belte på én fyr. Når jeg kom til Strandveien 25b og fikk se proposjoner på både vegger og postkasser og plassering og alskens, så skjønte jeg at jeg måtte legge om planene (hvis ikke hadde fyrene blitt utilsiktet vannskapt). Jeg sto derfor der i portrommet og pønsket og plottet og skjønte plutselig at postkassene selvsagt måtte spille en større rolle enn bare som et belte. Hva forbinder jeg med postkasser? Vel, regninger. Så, jeg valgte å lage en flokk lekne karer som lagde papirfly av alle regningene som kommer inn i portrommet (men, kjære kreditorer, jeg tar ikke på meg noe ansvar om regningene som blir sendt til den adressen ikke blir betalt altså).

Forme kropp med striper
Det var spesielt gøy å se formen på kroppene bli til ved hjelp av stripene. Jeg har jo sett det før, men de kroppene har vært både stor, større og størst, så virkningen var ikke like in my face. Jeg var heldigvis lur nok til å huske hvor flink min kjære bror (og moromann på Instagram) bruker å leke med timelaps da jeg holdt på i spraytåka, så:

Scruffy
Jeg har en scruffy stil på veggmaleriene mine. Egentlig på det meste jeg gjør. Jeg liker at det lever litt, at det ikke er for rent. Så når linjene mine blir for fine går jeg over og "skitner de til". Selv om det er aldri så tilfredsstillende å lage en jevn og tight outline i en move, så må jeg alltid slarke det til litt etterpå. Det vises ekstra godt når figurene mine blir så "små". Rart t det ligger så mye arbeid bak å gjøre noe skittent.

Hint til forbipasserende
Jeg laget også et lite hint til alle de som ikke bor i akkurat den blokka der dette portrommet ligger. De av dere som tusler forbi Ramp i Strandveien og ser en stripete arm med papirfly i hånden kan stikke hodet inn i portrommet og nyte galskapen jeg har lagt igjen på veggene. Velbekomme.

"Usett" – en historie om å selge skinnet før bjørnen er skutt.

Bjørneskinn
Som regel er det å selge skinnet før bjørnen er skutt en slags negativ greie. Men i uken her oppdaget jeg hvor positivt det kan være. Jeg postet på Fritiden Min følgende idé: 

“Nå til helgen skal jeg silketrykke 24 ex a4 trykk i to farger med mine egne to hender. Motiv og farger er foreløpig hemmelig, men jeg forhåndselger de for 1250,- pr trykk til de som kjøper et trykk usett nå. (Når de blir offentlig vil de koste 2000,- pr stk) Ta kontakt før helga om du er gira på å kjøpe kunst usett.”

— Ståle "Lurt innfall" Gerhardsen

"Usett" utslogt usett
Til min store overraskelse begynte bestillingene å rulle inn. Daglig kom det inn, og nå når jeg skriver dette, før noe som helst av trykket har blitt vist til en eneste person er ALLE trykkene solgt. Alle. Jeg må til og med skuffe noen som ikke rakk å være med på leken. Jeg kunne altså ha solgt flere. Det er så hjertevarmende og magisk at jeg ikke veit hvilken fot jeg skal stå på, så jeg velger å sitte. Nå (litt lenger ned i saken her) offentliggjør jeg trykket, og håper så inderlig at de som har kjøpt det blir like glad i det som jeg har rukket å blitt. 

Grafill 💙
Grunnen til at jeg skulle silketrykke i dag var at Grafill arrangerte en dag i silketrykkens navn på Lademoen kunstnerverksteder. Det var alldeles super kos. Godt selskap og flinke folk å leke med. Inspirerende og gøy var det. Nedenfor legger jeg også ut bilder av hele trykkeprosessen. 

TROMMEVIRVEL.............:

Phu
Der var det. Endelig. Katta ut av sekken og jeg er naken for deres dom. Selv er jeg i overkant fornøyd med trykket og hadde egentlig håpet på å ha det på veggen selv, men, ja.. utslogt. 24 ulike varianter av samme motiv. Alle unike i sin sammensetning.

TUSEN TAKK til alle dere som har vært modige og kjøpt "Usett" usett. Håper dere ble fornøyd med kjøpet. Tusen takk også til alle dere som prøvde men ikke rakk å kjøpe "Usett", hverken usett eller sett. Neste gang kanskje..  :) Tusen takk til Trond Aslak Øvrum og Lise Blomseth som hjalp til både med trykking og med å dokumentere prosessen. Håper jeg var til hjelp i deres herlige silketrykkprosesser også. Takk til Louis Everard for kyndig faghjelp og takk til Grafill som gjorde det hele mulig. 

Gjerne legg igjen en kommentar. Om hva du synes om bildet, eller prosessen eller opplegget generlet. Kos å høre.

EDIT: Adresseavisen skreiv jaggu en fin sak om dette stuntet :) 

En stor klem

Naiv. Super.
En klem er så enkelt, men også så vanskelig. Det er lett å klemme de man er glad i, de man er enig med, de som speiler en selv. De som ikke har det samme tankesettet eller legning eller bakgrunn eller hvadetmåttevære er vanskeligere å klemme. Her må jeg skyte inn at en klem her kan godt være en metafor. Jeg synes vi må klemme mer. Omfavne annerledeshet. Holde rundt og bare være litt. Verden blir nok bedre da. Naivt, helt sikkert, men det er godt å være naiv innimellom.

Disse tankene var utgangspunktet da jeg tok kontakt med Koteng for å spørre om å få lov til å male på bygget de eier. De hadde sett hva jeg hadde gjort på Lade skole og på Te&Tøy, så jeg fikk lov til å herje på veggene. Jeg hadde lyst til å male en stor klem. En skikkelig stor klem. Så jeg stakk bort til min faste leverandør av utstyr til kunstlaging, Østerlies, og tømte de for noen spraybokser.

Before..

See this Instagram photo by @kreativoli * 45 likes

Dokumentasjonsdosere
Deretter stakk jeg til Nardo Video og Betong AS, også kjent som atelieret til Harald og meg selv, og begynte å male. Jeg spontanringte min kjære fotosøster som heldigvis hadde tid til å dokumentere det hele. Hun tok med seg sin partner in crime, Sindre som også dokumenterte. Nedenfor legger jeg en dunge bilder fotografene Gerhardsen & Karlsen har tatt av prosessen. Enjoy.

Jeg digger å lage slike veggmalerier. Gjerne der jeg kan leke med perspektiv og herje med naivitet. Det kommer nok mer sånn etterhvert, men inntil da får dere nyte denne. 

Takk til: Amanda og Sindre som orker å holde ut med meg når jeg jobber konsentrert og med skylapper. Sissel og Koteng for å la meg få besudle veggene deres (håper dere ble fornøyd). Albert for å alltid ha det jeg trenger i butikken (kjøp inn mer spray). Alle folkene på sosiale og usosiale medier som har gitt meg gode ord. Og sist og mest; Caroline for at du inspirerer meg og lar meg få utfolde meg på denne måten i tide og utide. Du er <3

Kunst på Lade skole prosessblogg pt.1

Åpen prosess
Jeg har allerede skisset masse, tenkt og skrevet og virkelig jobbet. Men jeg har foreløpig valgt å forkaste alle idéer. Vel, de kuleste henger med enda en stund, men jeg tillater meg å jobbe i andre retninger bare for å teste. Jeg skal levere skisser og budsjett i august, så jeg har jo litt tid, men jeg kjenner jeg har behov for å lande idéen snarlig. Jeg har tenkt å legge ut om prosessen her på siden så jeg selv kan henge med i svingene mine og slik at skole, elever, kommune og Lade-beboere også kan holde følge (om de vil). Det er i overkant uvant og være så åpen i prosessen. Men jeg har valgt å gjøre det sånn. Dette er min måte å inkludere brukerne av kunsten i prosessen. Både brukere og andre er hjertlig velkommen til å kommentere i kommentarfeltet under her om det skulle være noe meninger ute å gå. 

To dager input
Jeg ble et eneste stort jubelbrøl da jeg tidligere i år fikk en telefon fra Trondheim kommune. Et par måneder etter brølingen hadde gått over var det et to dager langt oppstartsmøte i forbindelse med kunst på nye Lade skole. Dagene var fylt til randen med masse spennende input. MASSE. Info fra arkitekt, landskapsarkitekt, gartner, prest, skoleelever, rektor, musikere, lokalkjente, kulturelle skolesekker, kunstkonsulenter og byantikvar ble blandtet nydelig sammen gjennom vandringer på Lade, i botaniske hager, kirker, skolegårder og parker. Det hele ble skylt ned med vafler, tapas, laksewraps, verdens største gulerotkake og bøttevis med kaffe.

Når alle møttes på Ringve museum for gjennomgang av det hele, skulle vi selvsagt presenentere oss i plenum. Kunstnere kom fra fjern og nær, både inn og utland, og presenterte seg og sitt virke. Jeg ble selvsagt mer og mer imponert over hva denne samlingen mennesker hadde laget opp igjennom. Alt fra Operaen i Bjørvika, til tunellkunst i Asia, svevende tyngdekraftbasert kunst og og og. Jeg løste min presentering av selvet på følgende måte:

Trygghetsveske
Nå har jeg jo smykket ut både det ene og det andre og herjet ganske mye både innenfor kunst, illustrasjon og design, men dette er det første offentlige kunstoppdraget. Ydmykheten og ærefrykten lå tjukt uten på min bleke vinterhud og jeg var helt klart litt smånervøs da jeg trasket de fire minuttene fra min bopel og til Ringve museum der vi skulle møtes. Heldigvis hadde jeg med meg en tote bag med et trykk fra en annen Lade-kunstner og hans danske partner in crime, nemlig Ingar Dragset (Elmgreen&Dragset). Jeg er superfan av Ingars arbeid, så det hjalp å ha med seg denne tote baggen (samme hvor barnslig det høres ut).

Det er dessuten ekstra moro at en av arkitektene bak nye Lade skole er Lars Bølviken. Lars er Ladegutt og vi to går waaaay back, men det er en annen historie (som inkluderer platespillere og raptekster). 

Signalbygg og lokalkunnskap
Det var som nevnt sabla gøy å få oppleve nabolaget sitt med guide. Og gøy å høre historien til signalbygg og kirke. Presten på Lade er jo sagnomsust for å være fabelaktig (funfact, han og jeg har vært med i en musikkvideo sammen. Der begge rappet!), og han gjorde absolutt ikke skam på sitt rykte. Masse god historie om kunsten i kirka. Til og med hundrevis av år gammel graffiti. Det likte jeg. 

Om igjen?
Etter å ha sett og hørt mye fint om signalbyggene på Lade gikk turen til skoletomten. Det jeg synes er kulest med den nye skolen er hvordan arkitekt og landskapsarkitekt har klart å implementerer og utnytte Grønnlia på en helt fabelaktig måte. Det er så clever å fint at jeg vurderer å gå om sjuende klasse bare for å ta del i det fine. Elevene på skolen kan glede seg til 2018.

Vi fikk dessuten omvisning av tidenes triveligste og kunnskapsrike gartner på Ringve botaniske hage. Hans kunnskap smittet så mye at jeg nesten fikk grønne fingre.  

Inspirerende elever legger lista
Elevene på Lade skole hadde virkelig lagt seg i selene for å vise oss hva de ønsket at vi skulle lage for dem. De danset, skreiv haiku, trommet, tegnet og gav masse av seg selv. De inspirerte meg noe veldig. Jeg hadde en liten stand i dramasalen på skolen der ungene kunne komme å bidra med ord og tanker. Det formelig kokte rundt meg og barna bidro med masse gode og herlig kokko innspill.

Det beste med disse to dagene var allsidigheten. Vi fikk liksom drikke kunnskap rett fra alle kildene. Jeg gleder meg til å jobbe mer med dette prosjektet. Lista ligger skyhøyt og jeg skal hoppe over. Noe innmari. Lover.

Beklager rotete og lang blogg, men sånn ble det denne gangen. Du tåler det.

Interaktiv veggkunst

Her om dagen fikk jeg denne meldingen på Facebook-chatten:
"Hei! Jeg og en gjeng andre er i ferd med å etablere en gratisbutikk for flyktninger. Vi har tatt over lokalet, som ligger på Ila, og har begynt å planlegge innredning. I tillegg til klær og utstyr, skal vi ha en sittegruppe og en lekekrok for barn. I den forbindelse lurer vi på om du kunne tenke deg å hjelpe oss med utsmykning av en vegg."

Selvsagt ville jeg det. Jeg måtte bare finne tid først, og tid fant jeg i dag. Så i dag har jeg formgitt én fyr fordelt på fire vegger.

Idéen
Tanken med å lage èn fyr (som med første øyekast ser ut som tre ulike fyrer) på fire vegger er todelt. Jeg hadde lyst til å bruke så mye av lokalet som mulig, slik at det fikk en helhet, og jeg hadde lyst til at veggmaleriet skulle forandre seg ut i fra hvor du var i butikken. Butikken, som heter Te&Tøy, hadde et fint men veldig sjelløst lokale. 

Lokalet må jo være stappfullt med sjel, for som en av grunnleggerne sier på Facebook: "Vi skal drive gratisbutikken Te&Tøy med tilhørende lager, som skal ha fokus på inkludering og integrering. Butikklokalene vil også ha en kaffekrok hvor vi byr på te, kaffe og imøtekommenhet. Målgruppen for butikken og lageret vil være asylsøkere, flyktninger og vanskeligstilte familier. Vi har vært så heldige at vi har fått låne butikklokaler av Coop i Ilsvika og lagerlokale av Trondheim Kommune på Gamle Breidablikk Skole. 
Ved å åpne en gratisbutikk, vil vi gjøre arbeidet veldig mye enklere for de som vil gi, de som skal dele ut og ikke minst de som skal motta. Det er en stor forskjell på å selv kunne plukke ut klær man trenger selv, og prøve om det passer, i forhold til å få utlevert en pose med ting som er plukket ut av andre. Vi ønsker å styrke menneskers følelse av medbestemmelse, i en situasjon som for mange flyktninger preges av stor usikkerhet og liten mulighet til å kunne påvirke sin egen hverdag."

Prosessen
Jeg satt i lokalet og bare så, følte, kjente, prøvde å se for meg og skisse fram litt ulike løsninger. Etter en stund skjønte jeg at jeg ikke bare skulle bruke flere vegger til veggkunsten, men det var viktig å få til en historie, samt at uttrykket skulle se ulikt ut avhengig av om du gikk forbi ute på gaten, eller om du sto på ulike plasser inne i lokalet.
 

Løsningen
Jeg landet på at når du kommer inn ser du en stor fyr som hvisker noe i øret på en kar du ikke ser hvem er. Hviskefyren er i mitt hode en smule sjenert, men høflig.

Du kommer altså inn i lokalet og lurer på hva denne mannen hvisker til den andre. Du går videre innover i lokalet, hilser på betjeningen, titter på klær og blir litt mer husvarm. Jo mer husvarm bu blir, jo mer husvarm blir mannen på veggen. Halvveis inn i lokalet får den andre mannen ansikt, og du ser at han utfører et aldri så lite "hei" med armen etter ordre fra hviske-mannen. Du er med andre ord ønsket velkommen. 

Går du helt til hjørnet innerst i lokalet, har du på en måte vært i hele hjemmet til mannen på veggen. Derfor er han nå blitt så fortrolig med ditt besøk at han viser seg fra sin sanne side. Ingen beskjedenhet igjen, kun trivsel og imøtekommende tegnspråk. Dere er blitt venner.

Som en bonus når du går derfra er det en litt tynnere variant som sier sitt "på gjennsyn hei".
 

Takk
Jeg synes hele opplegget ble riktig så finfint, og anbefaler alle en tur til Ila for å besøke Te&Tøy. Det er noe ekstra gøy med å prøve ut veggkunsten i førsteperson. Avsluttningsvis vil jeg Takke Maria Lund og hennes flokk for at de tok kontakt og ga meg muligheten til å bidra til å gjøre hverdagen til flyktninger i Trondheim og omegn bittelitt gøyere.

Om du legger igjen en kommentar nederst i saken her, der du forteller meg hva du synes, blir jeg forresten glad. 

Avkobling i atelieret

80 kvadrat fri utfoldelse
På sensommeren i fjor spurte min venn og kollega Harald om vi ikke skulle ordne oss et atelier sammen. Jeg tok en telefon til noen jeg har kjær som forvalter en god porsjon eiendom i byen og det viste seg at de hadde lokaler vi kunne leie og søle i. Det med søling var superviktig for oss, så vi signerte leiekontrakt og vips vi hadde 80 kvadrat med søleplass. Plassen måtte selvsagt ha et navn. Etter en overraskende lang idérunde havnet vi på det svært logiske navnet Nardo Video & Betong AS. 

Om vi brukte lang tid på navnet, så brukte vi enda lengre tid på logodesignet. Vi måtte jo ha den minst designede og mest mulig wordartete logoen ever. Slikt er vanskelig å lage når man lever av form. Men, vi fikk det til slutt til. Det ble så proft at når vi laget Facebooksiden fikk vi begge massevis av spørsmål om vi hadde sluttet i Tibe T og startet opp for oss selv. Og når vi først startet for oss selv, hvorfor skulle vi drive med video og betong? Vi avkreftet alle rykter. For selv om det står "AS" på Facebook, er det ikke nødvendigvis et ekte firma. :) Det er enkelt og greit bare vårt fristed. Vårt studio. Vårt atelier. (Ja, forresten, atelieret ligger på Lade i Trondheim. Ikke på Nardo. Men det skjønte du kanskje.)
 

Flyt
I dag var jeg på Nardo Video & Betong AS i noen timer. Jeg trenger ikke mer. En liten oase av tidsvakuum. Jeg mister litt tid og sted og går i ett med bildene jeg maler. Om det er fordi jeg bruker mye spray og blir rusa/løsemiddelskadet av det eller om jeg havner i en slags skapende transe vet jeg ikke, men jeg liker det. 

Schizofren stil
Som regel når jeg maler så maler jeg flere bilder i samme slengen. Dette for at bildene skal rekke å tørke litt i mellom slagene, men også for at hjernen min skal bli vant til hvordan lerretet har forvandlet seg. For så å pønske ut den videre reisen til lerretet. Bildene jeg maler samtidig blir litt i slekt.  De får en slags samme vibe. Men de tre maleriene jeg herjet med i dag ble så ulike at det nesten er forvirrende. Jeg liker de, og de er alle wip (work in progress) men makan til ulikhet da. Moro uansett. Her er de tre røverne jeg har jobbet med i dag.

Hvilket av motivene appellerte mest til deg?

Kunsten å ta avskjed

Bussinnfall
For under to uker siden sitter jeg på bussen og ser ut ruta. Lar tankene fare. Blikket mitt havner etterhvert på Lade skole. Skolen skal rives og bydelen skal få en splitter ny skole i 2018. Jeg er så heldig at jeg skal få lov til å være en av kunstnerne som utsmykker skolen med kunst. Du kan lese mer om hvordan jeg reagerte på å få tildelt den oppgaven fra Trondheim kommune her, dette innlegget handler om noe annet nemlig. Dette innlegget handler om å stole på egne idéer og visjoner, og hvordan å ikke forkaste et innfall. Jeg satt der på buss nummer tre og så den stengte skolen og plutselig slo det meg: Har noen noen gang laget avskjedskunst på et bygg som skal rives? Hadde det ikke vært innmari gøy å malt en figur eller to som tok farvel med skolen og dens elever igjennom 60 år? De to spørsmålene satte seg fast under lua mi, og vokste seg større og større.

Ikke la gode idéer dø ut i skuffen
Før bussen hadde nådd mitt stoppested hadde jeg hoppet i det og sendt innfallet videre til skolens rektor, Bente Moholt. Det værste som kunne skje var jo at hun sa nei, men hun ga gass og meldte kommunen som igjen involverte entreprenørselskapet som formelt hadde tatt over byggmassen. Jeg ble satt i kontakt med den triveligste mannen jeg har møtt på lenge og vips snapp snute: Jeg skulle lage rivningsvennlig kunst for beboerne på Ladehalvøya. Eller, egentlig til alle som hadde gått på skolen i de siste seksti årene. Enn det! Det som kunne virke som et kokko innfall av en dagdrøm ble realitet ved hjelp av en sjukt kul rektor, en super kommuneperson og en herlig entreprenør. Jeg digger når folk blir med på leken. 

Effektiv tålmodighetsprøve
Jeg heiv meg rundt, stakk ned på Østerlies og handlet spraybokser, dro videre til Obs bygg for å handle utendørsmaling og ruller. Østerliesgjengen hevet ikke på et øyenbryn en gang når jeg kom for å handle, de er vant til mine spillopper, men malingskvinnen i skranken på Obs hadde et lettere sjokkert ansikt da jeg fortalte jeg skulle male utendørs. Hun måtte på lageret for å finne maling. Det er nemlig ikke sesong for slikt nå. Men, hun geleidet meg fjongt igjennom det hele og jeg handlet i bøtter og spann. Så måtte jeg sitte å vente på oppholdsvær. Sol sommer og snø, vi e i Trondheim sjø. 

Kunsten å ta avskjed
I dag klokken halv ni var jeg i gang. Min kjære onkel kom med industri-stigen sin slik at jeg kom meg opp i veggen. Det har vært en supertrivelig dag. Folk kom med kaffe til meg, slekt og venner kom innom for å si hallo, fremmede syklet fnisende forbi og ropte "derre skulla du ha gjort før" og jeg fikk bistand når jeg trengte at folk holdt stigen da jeg sto 7-8 meter opp i veggen og malte. Heldigvis kunne min fotosøster ta turen innom for å dokumentere meg herje, så nedenfor ser du et utplukk fra fotograf Amanda Gerhardsen dokumentering av prosessen. 

 

Sosial minieksplosjon
Jeg postet bildet på Instagram og Facebook når jeg var ferdig. I skrivende stund har jeg nådd over 22000 folk med motivet, og det tikker stadig inn pushmeldinger. Jeg må si jeg er litt satt ut. Hundrevis med interaksjoner og goodvibes. Tusen takk for alle gode ord. Om du legger bilde av veggen ut på dine sosiale flater så gjerne tagg det med @Kreativoli og/eller #Gerhardsenpåveggen

OPPDATERING:
Hellige Hamster! Både NRK og Adresseavisen har skrevet saker om kunstverket. Supergøy!

OPPDATERING 2:
Woh! Nå har jeg jaggu slått av en prat med NRK p3 om veggen og kunsten og det å falle ned fra stiger. Lytt om du vil. 

Kommenter gjerne under her hva du synes om det hele. Og spre det glade budkskap. For snart rives veggen. Og da erre historie. :)

Gleden med å foredra

I går kveld var jeg på Høyskolen Kristiania (i Trondheim) og foredro om hvordan jeg har snublet meg målrettet, men mer eller mindre bevisst inn i bransjen. Jeg snakket til en flokk halvtrøtte studenter som allerede hadde vært igjennom en lang dag med input. Det som er så gøy med å få et slikt publikum er at de egentlig er motiverte til å høre på hva du har å melde, så de er så lette å snu. Og da snur de voldsomt. Så på en håndfull slides gikk de fra å være lunkne og trøtte til å sprudle og stråle i sin interaksjon med meg. Det er noe av det gøyeste jeg vet. Det å foredra til en litt broket forsamling, som i starten ser mer i taket og snapchatskjermen (jeg snappet bittelitt fra høyskolen i går, se Kreativoli på Snap) sin som på meg og hva jeg ønsker å formidle, men som etter hvert sitter ytterst på stolen og nikker og ler på de rette plassene. Det gir så mye. Da er det gøy å dele. Den symbiosen mellom foredragsholder og publikum er så fin. Vi lever i en boble. Vi kommer i flyt. Ingenting kan slå oss. 

Nå er jo studenter av faget jeg jobber med et takknemlig publikum i utgangspunktet. Et såkalt "easy target" vil kritiske røster kanskje si. Det er kanskje sant, men den boblefølelsen har jeg hatt med fylkeskommuner, kunstutvalg, kommunikasjonsforeninger, renovatører og teaterfolk også. Både på dårlig engelsk og syngende trøndersk i inn og utland. 

Dessuten var det en kar som kom bort til meg etter foredraget og sa at han at han aldri hadde tegnet. Men at han ble så inspirert og motivert av mine 164 (!) slides, at han bestemte seg for å lage kunst. Koste hva det koste ville.

"Det er sånn alle foredrag burde ha vært. Så engasjert og inspirert vil jeg bli hver gang"
 

Avsluttet han. Jeg ble målløs og glemte å takke han for en svært så oppløftende og inspirerende kommentar. Han husket å fortelle meg at han het Trym, så Trym; takk for at du tok deg tid til å gi meg your two cents. (Og ja, jeg husker navnet ditt. Ref. samtalen ;) )

Så gleden ved å foredra var stor i går, da de engasjerte studentene stilte spørsmål, deltok med ansiktet sitt, energien sin og lovordene de draperte meg med etterpå, men Trym tok kaka. Takk. 

En ekstra takk også til ivrig fotograf Steffen Johansen, som knipset bilder under og etter foredraget. (Bonustakk til Christine Calvert som minnet meg på at jeg måtte ha Twitternick på hver slide. Før hadde jeg det bare på første og siste slide. Rart egentlig. Logisk med hver slide. :) )

Åtte smakebiter fra foredraget "Veien fra hit           til hit":

Om du var på foredraget, så gjerne legg igjen en kommentar nedenfor her. Fortell meg hva du synes. Tolket jeg viben i rommet rett? Var støvlene mine til bry? Pratet jeg usammenhengende? Eller var alt One Love?

Utsmykningsglede

En årelang drøm blir til virkelighet. Jeg har lenge håpet på, og i kulissene jobbet for å lande et kunstoppdrag av denne størrelsen. Men da jeg fikk en telefon i februar i år  fra Trondheim kommune om at de ønsket å tildele meg et utsmykningsoppdrag på Lade skole gikk jeg i svart. På en god måte. Jeg lar min reaksjon på Facebook tale for seg: 

Mitt gledesutbrudd på Facebook:

"OMG SUPERBREAKING KUNSTNEWS:
Jeg har blitt plukket ut til å være en av kunstnerne som skal utsmykke nye Lade Skole i Trondheim. Jeg har lenge drømt om å gjøre kunst i offentlige rom, men har ikke landet slikt før nå. Jeg er så syyyykt stolt og veldig ydmyk over oppgaven som står foran meg, at jeg ikke helt vet hvilket ben jeg skal stå på. Det som nesten er enda kulere er at jeg ble håndplukket. Altså DE (Trondheim Kommune <3 ) ringte MEG (meg) for et direkte kunstoppdrag. Jeg gleder meg til å være med på å forme hvordan akkurat denne skolen skal være. Lade skole har betydd mye for meg i oppveksten, da nesten hele familien min har gått der, og vil bety mye for meg i framtiden, da mine barn går/skal gå der. Beklager rotete og kaotisk status, men jeg er så himla gladstolt at jeg ikke har tid eller ork til å bry meg om setningsoppbygning. 

Jeg skal lage kunst i et offentlig kunstprosjekt og bli en del av nordens kanskje største kunstsamling, nemlig Trondheim Kommune sin. 

Tusen takk til alle dere som følger, synser, støtter og bryr dere om meg og min kunst. Uten dere, hadde ikke dette vært fasit. Takk!" 

Adresseavisen fikk med seg gledesutbruddet og lagde en liten notis:

I forbindelse med en artikkel om gamle Lade skole ville Adressavisen skrive en liten notis om at jeg er en av kunstnerne som skal utsmykke nye Lade skole. Det er jo stas, men jeg vil dementere to ting:

1: Det kan se ut som om jeg får fire millioner kroner alene. Dette er laaaaaangt i fra tilfelle. Jeg er en av 18 kunstnere i prosjektet. Og mitt prosjekt er en liten del av det store bildet. 

2: Jeg er myyyyye gladere enn det ser ut som jeg er på bildet. Både for kunstoppgaven jeg har fått tildelt og for at Adresseavisen vier meg spalteplass Uttrykksikonet heart

Jeg kommer til å skrive mer om dette oppdraget, og dokumentere prosessen grundig. Så stay tuned. 

foto: Line Berre & Faksimile Adresseavisen