Du er faktisk aldri helt alene

“Pandemiets paradoks: vi må isolere oss selv for å vise solidaritet. ”

— (Fritt oversatt etter hukommelsen av noe jeg leste en gang)

Det er full Covid-Disco over hele verden. I solidaritet isolerer folk seg, slik at vi sammen kan kvele Pandemien. Isolering trenger dog ikke bety at du er alene. Du er aldri helt alene. For når det er som mørkest dukker venner opp og tar vare på.

Slik var tanken også da jeg for to år siden lanserte silketrykket “Du er aldri helt alene”. Trykket ble utsolgt ganske så kjapt. Jeg tror (har ikke helt oversikt) at det er skåletomt for det trykket rundt om i galleriene som representerer meg også.

I forbindelse med jubileumsåret mitt har jeg laget en ny versjon av "Du er aldri helt alene”. Jeg skulle lansere det i sommer. Men siden folk rundt om, nå sitter alene i husene sine, lanserer jeg 2020-versjonen i dag.

Denne varianten er i et større opplag (100 ex) og i andre farger. Dog samme størrelse som det fra 2018.

Rødt + svart + fluoriserende maling er brukt. Jeg har brukt de samme filmene jeg brukte i 2018, men har herjet litt med dem. Så trykket avviker bittelitt fra den første varianten, sånn i tillegg til fargeendringene.

Denne gangen har jeg i tillegg brukt grovmasket silkeduk på den fluoriserende fargen slik at det kommer mer maling gjennom. Noe som igjen får det til å lyse enda sterkere i mørket. UV-stråler er best for å oppnå god selvlysendehet (eller hva det heter).

Uansett. Nok tekniske spesifikasjoniseringer.

“Du er aldri helt alene”

Trykket koster 3800,- men om du kjøper det til noen. Altså at du viser noen andre at de ikke er alene i denne isoleringstiden, da får du rabatt. Selvsagt! I en begrenset periode gir jeg 1000,- NOK i rabatt om du taster inn promokoden “NEVERALONE” Viktig også at du legger inn postadressen til noen andre. Slik at jeg sender trykket rett til dem du vil gi trykket til.

“Du er aldri helt alene” photoshoppet slik at det ser mest mulig likt ut hvordan det blotte øye opplever trykket i mørket etter det har blitt utsatt for UV-stråler.

Håper du trykker trykket til ditt og/eller andres bryst og handler. Tror dette er en fin måte å spre glede på. Pay it forward med kunst liksom. ❤️

——-> Trykk her eller her eller her eller her om du vil kjøpe trykket. <——-

Legger også ved et rævva mobilfoto av trykket tatt i halvmørket etter at det har vært utendørs i steiksol i 30 sekunder… Bare for å vise kvassheten i den fluoriserende malingen.

Og du, om du ikke vil eller kan kjøpe trykket, så hadde jeg satt utrolig pris på om du hadde delt dette blogginnlegget i din foretrukne sosiale kanal. Slik at flest mulig kan ta del i denne gledesspredningen.

——-> Trykk her eller her eller her eller her om du vil kjøpe trykket. <——-

Ståle

Utstillingsåpning og veggmaleri i Oppdal

29. februar. For en herlig dag. Bonusdagen. En dag ekstra å leke med. Et aldri så lite secret bonus level. Og jeg skulle få åpne separatutstilling. Love it!

Utstilling min het “Tematisk tittel”.

Og hadde følgende forklarende undertekst:

Med en så ullen utstillingstittel må du nesten ta deg tid til å lese underteksten (eller brødteksten, eller hva det heter). Tittelen er liksom ikke så umiddelbar. Den tar tid å forstå. Du skjønner ikka hva utstillingen handler om. I alle fall ikke sånn med en gang. Godt mulig du ikke skjønner det uansett, mendet er helt greit. Null stress. Det er nemlig ikke sikkert du gidder å lese alt en gang. Er du derimot en slik en som faktisk gidder, er det helt fabelaktig, men det er jo ikke sikkert du har tid. Det er synd. For tid er nok essensielt. Også i denne sammenhengen. Gidding og tid. To viktige ting å ha i bagasjen. Det er ikke alltid like lett å ta seg tid. Føles også litt kjipt. Å ta no liksom. Men, det å få noe derimot, det er fint det. Så det å få tid er bra. Få tid så man kan ha tid. Og har du tid, så kan du bruke den på hva du vil. Som foreksempel å lese denne teksten, danse, lete etter skrivefeil i denne teksten her, kle deg ut, spise gjærbakst eller(og gå på utstilling. Gjerne en utstilling jeg har laget. Foreksempel "Tematisk tittel". Det som er så fint, er at utstillingen "Tematisk tittel" åpner på Oppdal kulturhus 29. februar 2020. Bonusdagen 29. februar. Bonus! Du får tid. Glem 365, det er 366 som gjelder. Du har fått en hel dag ekstra! En 24-timers tidsmaskin. Det betyr at du, om ikke annet, kan bruke litt tid på å lese denne teksten. Konseptuelt ikke sant? Utstillingen begynte på en måte i det du startet å lese teksten. Teksten er en tidsreise i seg selv. Kall deg selv for Marty McFly om du vil. Nå er teksten snart slutt, men du har massetid igjen til å nyte bonusdagen. De ekstra timene du har fått er dine. Bare dine. Men du gjør lurt i å dele de med noen du er glad i. Lover. – Ståle”

Utstillingsåpningen med Oppdal Kunstlag på Oppdal kulturhus var veldig, veldig kos! Kake, blomster, trivsel og kos. Kos kos kos. Massevis av folk, enda flere smil og mange gode samtaler. Gerhardsen & fanget som alltid fine øyeblikk. Hun fanget stillheten før stormen, åpningsfjasinga mi og folkemengden. Som alltid hadde jeg laget utstillingskatalog. Den kan du bla i nå også om du vil. Jeg lanserte også de første 10 (av 40) jubileumstrykkene (som alle ble solgt på nullkommasvisj ❤️)

Før jeg legger ut alle de finfine bildene Gerhardsen & tok, må jeg også peise på med kjipheter. For, utstilling ble stengt etter kun halvparten av den planlagte perioden. Dette grunnet Lockdown av Kulturhuset som galleriet ligger i. Lockdown er logisk når Covid19 er ute på vift, men likefullt kjipt at flere gikk glipp av utstillinga IRL. Men helse før alt. Så støtter lukking av kulturhus, galleri og utstilling 100%.

Men ja, la oss heller se på trivselsbaserte bilder da dere:

Før åpning.

Før åpning

Før åpning

Før åpning.

Før åpning.

Før åpning.

Så. Kom folket.

Vel. Det var ca tusen bilder fra en fin åpning på Oppdal. Utrolig moro å se igjen. Good vibes!

Uka etter åpninga kom jeg tilbake for å male vegg i kulturhuset. Uken jeg var hjemme brukte jeg på å fylle år og å lansere en utsolgt “Usett VII”. Hurra!

Jeg hadde ikke med meg fotograf den andre gangen jeg kom til Oppdal. Men jeg hadde maling, maske og pågangsmot. Jeg malte en odiger vegg. Fylte den med førti personer som står i kø. En kulturkø. Køkultur. De skal oppleve kultur, eller levere kultur og står sammen i kø. Venter. I spenning og glede. Et ryddig samhold.

Jeg rakk akkurat å bli ferdig med veggern før huset ble stengt av (og ikke åpnet siden). Det ble det artikkel om.

Jeg legger ved litt mobilknips fra seansen, så håper jeg du tar turen innom kulturhuset og ser veggen når alt og alle er friske igjen.

Kjell Erik Killi Olsen har utsmykket fasaden. Jeg herjer inni bygget.

Avisoppslag midt i malinga. Trykksverta i avisa er like fersk som malinga på veggen.

Et lite nikk til Kjell Erik

Foto: Randi Grete Kalseth-Iversen

Umulig å få gode fotoz av hele veggen i ett. Så, ta turen innom når de går.

Det har vært utrolig stas å leke på/med/i Oppdal.

Jepp. 🤡❤️

Ståle

Jubileumsår = jubileumstrykk og utstillingsbonanza

I 2020 fyller jeg jaggu tute meg 40 år. Førti! FØ-RT-I-!

Jeg er langt fra en Bleken og/eller en Gullvåg, men når de gutta kan feire sine runddager (henholdsvis 90 og 60) med kunst i bøtter og spann over det ganske land, kan vel også jeg gjøre det?

Jeg velger i alle fall å gjøre det. Sånn uansett. La jubileumssår være jubileumssår og heller fokusere på å lage et jubileumsår for alle som vil ha det gøy med meg.

Jeg skal i løpet av året ha 4 separatutstillinger rundt om i landet. Først nå på Oppdal kulturhus med utstillingen “Tematisk tittel” i samarbeid med Oppdal kunstlag. Utstillingen åpner 29. februar klokken 13.00. Ta turen, om du vil feire en fjerdedels bursdag og/eller se dungevis med nye arbeider.

Jubileumsutstilling 1/4

Etter Oppdal kommer det tre andre byer på løpende bånd fordelt utover året. Mer om de siden.

Jeg har i forbindelse med egen halloi, laget et kjempestort jubileums-serigrafi. Det er konseptuelt nok trykket opp i et opplag på 40. Det er trykket med én farge, men samtlige trykk blir håndkolorert. Det vil si at alle trykkene blir unike. Samme grunnmotiv med ulik innpakning. 40 originaler. Jeg lanserer 10 og 10 håndkolorerte trykk på hver av de fire utstillingene. Det betyr at det vil bli lansert 10 stk nå på Oppdal. Neste 10 lanseres på neste utstilling i nest by. Jubileumstrykkene har også blitt preget med trivsel i det ene hjørnet.

Jubileumstrykket heter “Forever tålmodig, utålmodig” og måler 111 cm i høyden og 77 cm i bredden. Jeg har trykket en megasvart farge på syrefritt Somerset bomullspapir. Deretter har jeg malt, sprayet, tegnet og herjet på hver og en av trykkene.

Trykket, før håndkolorering.

Jeg viser ikke alle de 10 som slippes på “Tematisk tittel” den 29. februar nå, men et par-tre varianter må jeg jo kunne vise, bare sånn for å være litt gem. Som ungdommen sier. Eller sa.

4/40 “Forever tålmodig, utålmodig” Håndkolorert serigrafi

1/40 “Forever tålmodig, utålmodig” Håndkolorert serigrafi

6/40 “Forever tålmodig, utålmodig” Håndkolorert serigrafi

Jeg digger resultatet. Hvert trykk har fått et eget liv. Noen er sølete, noen grafiske andre kaotiske eller eksestensielle mens noen er rolige eller humoristiske. Alle er like. Alle er ulike. Herlig! Jeg gleder meg til å slippe trykkene løs på verden.

I tillegg til dette jubileumstrykket kommer jeg til å gjøre litt stunts, både i forbindelse med utstillingene mine, men også mtp kunstklubben min (som det fortsatt er mulig å bli med i) og sånn ellers. Så om du ikke har fulgt med tidligere, bør du henge med i svingene nå. For 2020 blir et år fylt til randen med koslig kaos.

Et forsøk på å oppsummere 2019

Nå er det en tradisjon. Jeg har oppsummert år tre ganger nå. Eller er det fire? husker ikke, men poenget er at det nå har blitt en tradisjon. En ting jeg gjør hvert år. Mest for meg selv, for å få litt oversikt over hva jeg egentlig har brukt tid på de siste 12 månedene, men også for deg, sånn at du kan få med deg kaoset i forenklet versjon. Ikke lett å henge med i alle svingene mine, så da kan det være lurt å i alle fall bli med på denne svingen. Da har du det meste dekket, tenker jeg.

Av erfaring blir disse postene lange. Så, sett av en dag eller tre til gjennomlesning… ;)

Men før vi begynner: bildet som fronter denne oppsummeringen krever en forklaring. Bildet (Amanda tok i atelieret mitt) illustrerer året som har gått på en fin måte. I alle fall for min del. Det har vært et heidundrende år med opp og nedturer i bøttevis. 2019 var året som testet meg på alle mulige måter. En nyttårsrakkett av et år som eksploderte i ansiktet mitt. En typisk in-your-face år. Jeg har lært enormt mye, vokst masse og kommet ut på andre siden sterkere og mer sulten enn noen gang. 🚀

JANUAR

2019 startet med at jeg svevde av glede etter rekordutstillingen min på Galleri SG. Etterdønningene fra “Mørkredd” lager fortsatt bølger. Er stolt over hva jeg fikk til med den utstillingen på flere måter enn jeg kan telle. Midt i all denne gleden ble det endelig offentlig at jeg var Olsokkunstner på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i 2019. Det å bli utnevnt til Olsokkunstner tok jeg (og tar jeg) som en stor ære. Den utnevnelsen varmet godt da jeg på slutten av Januar var Artist in Recidense på The Arctic Hideaway. Hellige hamsterhjul for en makalaus opplevelse det var. En uke i total stillhet. Uvant, givende, kjipt, trist, gøy, energigivende, inspirerende og digg to the bone. Den uken brukte jeg godt. Cirka alt jeg har gjort i 2019 ble farget av oppholdet på Fleinvær. Man rekker å planlegge og tenke ut mye på ei uke, om man havner i flytsonen. Noe jeg helt klart gjorde. I tillegg til alt det overstående ble det oppslag om “Pappaperm” i både Venezuela og Russland, mens jeg malte bordbein (til et ultralangt bord) som skulle matche veggene jeg malte på NTNU på tampen av 2018. En heftig start på året.

Olsokkunstneroppslag i diverse aviser.

Dyp konsentrasjon på Fleinvær. Her er jeg i gang med å lage grunnlaget til silketrykket “Ser ikke skogen for bare trær”

FEBRUAR

I årets korteste måned måtte jeg plutselig finne på noe lurt da galleriet jeg skulle ha separatutstilling på avlyste utstillingen grunnen sykdom. Jeg hadde malt og trykket og laget i flere måneder og sto plutselig uten visningssted. Selv om jeg ble tilbudt lokaler flere steder rundt om i landet, ville jeg heller gjøre noe helt nytt. Jeg var og er veldig takknemlig for de galleriene rundt om som stilte sin plass til rådighet, men det føltes feil å ha utstillingen i et annet galleri. Derfor satt jeg meg ned med mine venner i Skogen for å pønske ut hvordan det ville være å oppleve en utstilling på internett. Vi lagde rett og slett en egen nettside. På siden kunne man finne videoer av utstillingen, klikke seg gjennom bilder av maleriene og nyte easter eggs.

Det ble en snuoperasjon av dimensjoner. I tillegg til å male og herje, brukte bøttevis av tid på å pønske ut konseptet, illustrere og legge til rette for at flinkisene i Skogen kunne gjøre internettmagien sin enklest mulig. les mer om nedturen som ble skogstur her. Utstillingen gikk live på internett i mars, men majoriteten av arbeidsmengden lå i februar.

En smule gladsliten skogstrasker i sin internettutstilling “Turer i skog & mark”.

Jeg slapp også “Usett V” i februar. Egentlig hadde jeg tenkt å drøye det litt, men av likvitetsmessige årsaker viste det seg lurest å gjøre det akkurat da. Jeg blir like glad og overrasket hver gang, også denne gangen, for 50 silketrykk ble utsolgt før jeg lanserte de. Etterspørselen ble faktisk så stor at jeg bestemte meg for å øke opplaget neste gang jeg skulle leke Usettleken.

Det var også i februar jeg ferdigstilte mesteparten av “Ha en fin dag” med Blafre (selv om alt ble lansert i september) og malte mitt (til da) mest personlige maleri ever.

MARS

“Turer i skog & mark” gikk live. Det var kult. Masse respons, både hva besøk og salg og klikk og kos gjelder. Men det som kanskje var kulest i Mars, var at Clarion hotel Trondheim spurte om jeg ville male personalinngangen deres og om de kunne oppkalle en liten suite etter meg. Haha! For en drøm av en forespørsel! Ikke bare skulle jeg lage glede for de som jobber på hotellet, men gjester skulle kunne bo i "Ståle Gerhardsen” rommet. 🤯💛

Jeg lagde en heiagjeng som møter de ansatte. En velkomst til å bli glad av. Det var det jeg ville oppnå. At de som kom på jobb umiddelbart ble glade. Glede smitter og vips så blir personalinngangen også til glede for de som ikke ser den, gjennom at de ansatte er gladlakser.

Suiten gikk jeg all in på. Fikk demontert og bygget om sengen, byttet ut innredning, montert et par skulpturer og ordnet skyggekunst ved hjelp av morgensolen. Et utrolig givende prosjekt som jeg håper du sjekker ut. Evt kan du jo sjekke inn.. ring og bestill rommet mitt da vel. 🛏

Suite dreams!

APRIL

I april lanserte jeg kunstklubben min “Påhengsmotor”. Der 100 mennesker hvert år får (for en liten sum) et trykk, invitasjoner til events, se kunst før andre, og andre overraskelser. Trykket til kunstklubben slapp jeg i september, men jeg åpnet muligheten for å bli med i gjengen allerede i april. Klubben ble fulltegnet og det sto folk på venteliste for å bli med ved neste mulighet. (som er nå, sånn om du er keen).

I tillegg til å lansere klubb malte jeg det største maleriet jeg noen sinne har malt. Et tak på 1600 kvm. 14 timer gikk med og hele 80 liter maling måtte til. Jeg var kroppslig ødelagt i tre uker etterpå. Haha!

Jeg var også en tur på Bessaker for å ha workshop med de lokale ungdommene og male vegg. Jeg ble litt ivrig og malte åkeregg også.

Ellers gikk mye av tiden med på å jobbe med Hommelvik ungdomsskole utsmykningsprosjekt, “Ha en fin dag” prosjektet med Blafre og utstillingen min på Stiklestad. Jeg lekte også bittelitt med min venn Øystein:

Og teaset et prosjekt jeg fortsatt ikke har turt å slippe løs i verden, min diktsamling fra spamfilteret:

Drøy kost..

MAI

En berg og dal bane av en måned. Jeg malte masse bilder, lagde vegger både her og der og overalt, trykte litografier, skrev kontrakt med nytt galleri og gikk på en kjempesmell. Men før vi kommer til smellen, må vi se litt vegger og kreativtrisel:

Trondheim

Kristiansand

Mulig den mest avfotograferte veggen jeg har laget til dags dato.

I tillegg til å herje fram vegger, var jeg hos i verkstedet til Anders Fredriksen i Kristiansand for å lage litt litografier og etsninger. Det var utrolig givende og lærerikt. Det ga virkelig mersmak, og jeg kommer nok til å lage mer litografi etterhvert. Jeg signerte også kontrakt med det sagnomsuste Galleri Bi-Z i samme by. Landets største galleri utenom Ring 3. Ble i samme slengen invitert til å stille ut på en gruppeutstilling senere på året. Megaopptur! I samme tidsrom fant jeg ut at jeg regnskapsteknisk har drevet butikken min feil i tre år. Jeg skal ikke gå inn på tørre detaljer, men det jeg fant ut var at jeg kom til å tape bøttevis med penger. Jeg har ikke bøttevis med penger, så denne oppdagelsen lagde enormt kaos i mitt indre. Det var relativt kaotisk der inne fra før, med alle prosjekter jeg hadde i loopen. Nå måtte jeg dykke ned i absolutt alt jeg hadde foretatt meg de siste tre årene for å rydde opp i en liten snubling som ble gjort i oppstarten av det hele.

Det var helt forferdelig å stå i det. Det å vite at jeg kom til å tape masse penger, uten å vite hvor mye. Helt freakings forferdelig. Men, det var bare å stå han av, som de sier i nord. Rydde opp på en redelig og ordentlig måte. Ikke annet å gjøre. Har man snublet, så har man snublet. Jeg fikk god hjelp, men opprydningen tok tre-fire uker så store deler av mai og juni var jeg i limbo.

Konsentrert type

JUNI

Jeg merker at det er litt nakent å skrive om den der smellen fra mai/juni. Men, smeller er en del av det hele, og selv om smellen er aldri så stor (for det ble den), så kom jeg styrka ut av den. Det er lett å være gladlaks og kul mot andre når alt er bra Når alt er tipp topp tommel opp. Det er når man er nede og alt er kaos det virkelig kreves sin mann å være gladlaks og kul mot de rundt deg. I alle fall i mitt tilfelle. Heldigvis har jeg folk rundt meg som støtter, passer på og favner om meg og mitt så det gjorde det lettere å ta tyren ved hornene.

For det var det jeg gjorde. Jeg brettet opp ermene, og tok tak i problemet med alt jeg maktet av energi.Og, de som kjenner meg der ute vet at jeg har en god porsjon energi.

Men selv om dette kaoset pågikk i kulissene malte jeg vegger, malerier og herjet fram utsmyknginger og deltok på utstillinger over en lav sko.

En barnehage i Trondheim

Gratisbutikken Te&Tøy i Trondheim

Kristiansand (kudos til min venn Vlek som fikser vegger som bare det)

Utrolig moro å svippe ned til Kristiansand en gang til. Denne gangen for å delta på gruppeutstilling på Galleri Bi-Z med blant annet Andreas Englund, Martin Whatson, Dotdotdot, Ener Konings og og og og. Ble også en heidundrende fest. Moro!

Jeg malte også en vegg som jeg i ettertid ser kanskje var farget av alt som skjedde rundt meg, og som jeg synes står utrolig godt i ettertid. Jeg har alltid vært og var opptatt av at man må se de rundt seg. Skal så lite til for å spre glede. Se hverandre. Smil. Beste sort smitte!

🌧🌈☀️🍀

Jeg hadde også en workshop på Stiklestad med ungdom fra hele fylket, der vi sammen lagde en utendørs installasjon som ble avduket under olsokdagene på stiklestad.

JULI

Stiklestad! Olsok! Hovedfokuset i hele 2019 har endelig kommet. Selv ikke det grasale pengetapet legger en demper på følelsen utstillingen min “Våken” gir meg. Jeg kjenner fortsatt stolthet og glede over den utstillingen. Måten den var satt sammen på, bredden i det jeg viste, besøksrekorden, tilbakemeldingene og godt salg. Utstillingen trakk folk fra land og strand rundt. Det at folk kom langveis fra for å se hva jeg har laget var virkelig rørende. Det at jeg også fikk lovord fra kulturminsiter, museumsdirektør og styreleder for kulturrådet samt kulturpersonligheter som Else Kåss Furuseth og Jan Ove var også utrolig kos. Stiklestad kjøpte sågar inn hovedverket. Veldig veldig givende fra ende til annen. Fantastiske mennesker å jobbe med de finingene på Stiklestad altså. Minne for livet!

Ett av verkene fra utstillinga ble sågar foreviget i blekk på en fot.

Ah, ja, det glemte jeg nesten. Jeg malte en campingvogn på live tv. 30 minutter med Sommeråpent. Kaos og utmattende, men saaaaabla gøy!

AUGUST

I august lanserte jeg en t-shirt. Jeg monterte utsmyknngene mine på Hommelvik ungdomskole, malte ferdig tre bestillingsverk og samarbeidet mitt med Blafre, “Han en fin dag”, ble sluppet på designmesse i Oslo.

Moteløve

Monteringløver

Bestillingslove

SEPTEMBER

August var en “rolig” måned. Men, satan i gatan, september lekte ikke butikk! Hektiskeste måneden ever. Jeg lanserte “Usett VI”, og dobblet opplaget, som likevel ble utsolgt før det ble sluppet. Dette Usett-trykket er foreløpig det siste i rekken. Folk har alt begynt å etterlyse et nytt et. Vi får se når det eventuelt popper opp. Jeg slapp også Påhengsmotortrykket til kunstklubbfolka mine. Et av mine favoritt-trykk fra fjoråret. Jeg kjøpte så mye porto at banken stengte kortet mitt, da de trodde jeg vær en scamrobot som sniktømte kontoen for portopenger. Det var jeg ikke. Men skjønner at de stusset. Sendte ut over 200 trykk i september. I tillegg lagde jeg et trykk i et opplag på 100 til kunstklubben til Evry. Nå er jeg ikke all about the money, men det at disse tre prsjektene kom samtidig hjalp veldig på, mtp det tapet jeg just hadde lidd.

Jeg var også en del av Urban Nation museum of urban contemporary art sin Yasha Young kuraterte biennale i Berlin. Blafresamarbeidet “Ha en fin dag” ble endelig sluppet løs på verden og ble på få timer utsolgt. Jeg jobbet på spreng med utstillingen min “Overtrøtt” som skulle åpne i Tromsø i oktober. Haha. Pokker tute så hektisk. Men, jeg var fast bestemt på å jobbe til jeg så mannen med ljåen og hans venner. For jeg hadde et megatap å ta igjen. Og når det koker rundt meg, så trives jeg ekstra godt.

Gladsliten laks i Berlin

Detaljeorienteringsløp

<3 <3 <3

OKTOBER

Hommelvikutsmykningen ble offentlig! Jeg malte vegger i Tromsø, hadde utstilling på Krane. I tillegg malte jeg en minivegg i Trondheim og jobbet intenst med en utsmykning for Sticos. Utstillingen min på Krane ble en braksuksess. Jeg digger byen og folka i den, og da spesielt Kranene. Det at det blir så trykk på utstillingene min e der oppe gjør jo en luebefengt langbein rørt inn til hypofysen.

Nymalt barnehage i Tromsø

Trivsel i Tromsøsmug

Trondheimsbonus

NOVEMBER
November startet med en gladmelding. Etter mye arbeid i kulissene med tidligere nevnte administrative snubling, viser det seg at regnskapskontoret mitt var forsikret mot snubling av denne typen. Så jeg fikk faktisk igjen deler av summen på forsikringa. Det var en utrolig hyggelig nyhet etter å ha jobba bakenden av meg for å ta igjen det tapte. Endelig kunne jeg senke skuldrene igjen. Eller, ikke helt ned. Skuldrene mine er aldri helt nede. Men de kom seg til et akseptabelt nivå. Det var innmari godt å få bekreftet at det hele var en tabbe, og at ingen av de involverte viste bedre. Nå har vi lært. :) Det ble en kostbar lærepenge. Men Ikke så kostbar som først fryktet.

Gladmelding til side. November gikk med til å utsmykke Sticos, samt å lansere silketrykket “Gone Fishing” eksklusivt hos galleriet Onarts. Trykket finnes i 30 eksemplarer og fåes kun hos Onarts. Sticosutsmykningen har jeg utførlig skrevet om her.

Utsnitt av “Gone Fishing”

Sticosjubel

Sticosutfordring.

DESEMBER

Etter et langt og rimelig slitsomt år fant jeg ut at jeg ikke skulle gjøre noe i desember. Jeg skulle ta fri. Det ble ikke mye til sommerferie tidligere på året og ei heller andre fridager. Derfor bestemte jeg meg for å kun arrangere “God gul”, og deretter ta juleferie. “God gul” er et trivselsbasert arrangement der jeg holder åpent atelier. Alle som vil kan ta turen innom. Det var utrolig hyggelig at over 200 mennesker poppet innom atelieret mitt de få timene jeg hadde åpent. Så hyggelig, at “God gul” nok kommer til å bli en tradisjon. Les mer om kaoset her. Jeg arrangerte “God Gul” og tok deretter ferie. Vel.. helt til Lasse Brurok ringte…

2019 var et år for historiebøkene. Jeg har ledd, jeg har grått, jeg har herjet og jeg har kost meg glugg. Vil ikke ha endret på noe. Vel.. noe. men ja. hehe. Nå gleder jeg meg til å fortsette på 2020, for jeg har planagt myyyye gøy. Takk for at du gadd å lese gjennom hele hopprennet. Du er kul!

Utsmykning av kontorlokaler for Sticos

For et halvt år siden ble jeg kontaktet av Sticos. De skulle flytte lokaler, da de hadde vokst ut av lokalene de da hadde. De lurte på om jeg kunne utsmykke de nye lokalene deres. Selvsagt ville jeg det. Da nybygget var kommet så langt på vei at jeg kunne se det med egne øyne, tok jeg en befaring. Og etasjen Sticos skulle bo i var diger. Odiger. Jeg klarte nesten å gå meg bort mens jeg var der. Den gåsegbort følelsen var litt kul. Det å hele tiden være på en ny plass og oppdage noe nytt. Den følelsen hadde jeg lyst til å ta vare på.

Sticos tilbyr innovative verktøy, effektive kurs og solid rådgivning. De støtter kundene sine i de små og store valgene. Dette med å støtte kundene ville jeg ta tak i og dykke inn i. Jeg ønsket i tillegg å lage en leken utsmykning som både gjenspeilet bedriften men også inspirerte de som jobber der i hverdagen.

Jeg ville skape engasjement og glede som kunne smitte over på arbeid og kunder. I min research fant jeg mye snadder. Blant annet et sitat fra en organisasjonsforsker ved BI:

“Arbeidsgivere vil dra større nytte av å tilrettelegge for engasjement, utfordring og interesse heller enn tilfredshet. Jobbengasjement bidrar til arbeidsglede og bedre prestasjoner.”

— Karoline M. H. Kopperud

Jeg likte det jeg leste. Arbeidsglede = 💙Jeg ville gjøre mitt for å lage glede i arbeidshverdagen. Dessuten har Sticos holdt på i 30 år (minst) og stadig fornyet seg. Alltid vært frempå. I en evig utvikling. Aldri ferdig, mett eller utlært. Alltid i bevegelse. Dette ville jeg også ta med meg inn i kunsten.

Så. Da satt jeg igjen med stikkordene:

Støttende. Arbeidsglede. Bevegelse.

Sticos er som sagt frempå. Dette ønsket jeg å vise ved å også la utsmykningen være det. Jeg har ville være innovativ og se nye muligheter både i gjennomføringen, teknikkvalg, montering og uttrykk. Jeg ville bryte forventninger og montere kunsten utypisk. Ikke henge et bilde slik som man er vant til å se det henge som en del av interiøret, men faktisk henge det skeivt, eller stable flere oppå hverandre nede i et hjørne. Jeg ønsket også å legge til et metanivå ved å la kunsten montere kunsten. Ikke lande monteringen, men la den være “in progress”. Organisk. Alltid i bevegelse. Frempå.

På denne måten bryter jeg innarbeidede mønster og forventninger. Noe som får betrakteren til å måtte forholde seg til kunsten på en annen måte. Tenke nytt.

Jeg ville utfordre meg selv også. Derfor valgte jeg å gjøre noe jeg aldri har gjort før, jobbe med sjablonger. Det var en lang prosess der jeg prøvde og feilet en god del, før jeg landet en måte å gjøre det på. Det ente med at jeg malte 17 små figurer (som jeg i dette tilfellet har kalt støttespillere) rundt om i kontorlokalene. Figurene er mellom 10-20 cm lange og består av 6 lag sjablonger. Det var nervepirrende å skulle male de på vegg i de splitter nye lokalene, for om jeg gjorde noe feil, måtte hele veggen males om. Haha. Men heldigvis hadde jeg testet og testet og testet på både, papir, treplater, lerret og til og med veggene i atelieret mitt, før jeg gjorde det hos Sticos. Her er noen bilder fra testperioden:

Det var en LITEN del av prøvefeileklareteste kaoset mitt i atelieret. Da jeg følte jeg mestret sjablongleken på en sånn måte at jeg ble glad i smilehullene, var jeg klar for å gjøre det hos Sticos. Nedenfor kan du se idéskissen til hvordan jeg tenkte det kunne fungere i lokalene:

Små sjablong “støttespillere” som monterer grafikk. Jeg ville ha med både silketrykk, litografi og etsninger, slik at det ble et mangfold til og med der. Jeg plukket ut trykk fra katalogen min som passet til det jeg ønsket å formidle, fikk de rammet inn hos Ramm og tok med meg vateret mitt til Sticos. Monteringen av grafikken tok innmari lang tid. Både fordi jeg måtte finne den rette måten å sette de sammen på, men også fordi jeg ønsket at de skulle “stables” oppå hverandre. Men de skulle jo også henge på veggen, så her måtte jeg fram med milimeternøyaktighet, vster og en bøtte tålmodighetskrem. Veggene var av gips, så jeg hadde ikke akkurat noen mulighet til å borre feil i veggene. Heldigvis hadde jeg med meg min fotosøster (som også er en glimrende heiagjeng, assistent og trøstende skulder når man trenger det) slik at jeg både ikke dokumentert montering og sjablongisering, samt at jeg fikk psykisk støtte da jeg møtte gipsveggen.

Enn å ha en sånn fotograf med seg. Ei som tar bilde av frustrasjonen samtidig som hun trøstebackeheier og hjelper til. Ovenfor er et øyeblikks frustrasjon før gipsvegg skulle hulles klar for skeivhenging av trykk.

Da all grafikk var montert, kunne jeg begynne med malingen. Det jeg ikke hadde husket på da jeg kom på idéen om å male små figurer på lure plasser var at jeg måtte bli et slangemenneske for å klare å male figurene på veggen. Det gikk på sitt vis, men Amanda (fotosøster) fanget mye gøy de dagene vi holdt på.

Midt oppi all spraygymnastikken dukket en gammel kompis opp med filmkamera. Frode jobber i Vinn Vinn reklame som hadde i oppdrag å dokumentere hele flytteprosessen for Sticos. Da ble jeg plutselig filmet også. Utrolig hyggelig når gamle venner dukker opp sånn i all plutselighet.

Etter noen intense dager med millimetermåling og sjablongbonanza ble resultatet innmari bra. Synes jeg selv. Er utrolig stolt over hvordan det ble til slutt. Små drops av noen figurer som dukker opp i kontorlandskapet og skaper smilehull. I like.

Til slutt vil jeg anbefale alle som en en tur innom Sticos sine lokaler. Se om du finner alle sjablongfigurene… ;)

GOD GUL #1

Jeg har lenge tenkt på å ha en slags åpen dag i atelieret mitt. Der folk kunne komme å se hvordan jeg jobber. Lørdag 7. desember inviterte jeg derfor til “God Gul”. På “God Gul” plastret jeg ting jeg har laget på cirka alle veggene i den ene delen av atelieret, og lot verksteddelen stå åpen med halvferdige bilder i bøttevis.

På den måten fikk publikum se ting de har sett før, ting de aldri før har sett og ting jeg nesten ikke turde vise fram. Jeg ringte min fotosøster, for å få et foto jeg kunne snekre arrangementposter av og la den ut på www.

Før “God Gul” kjørte jeg en liten Gulekalender, bare sånn for å døyve ventetiden. Det var gøy og folk briljerte virkelig med sin kreativitet. På selva dagen viste jeg ting jeg laget for lenge siden, nylagde ting og jeg sniklanserte to silketrykk som aldri før har sett dagens lys. (De silketrykkene heter “Balanse” og “Gi slipp” og finnes nå også i nettsjappa mi (sånn om du skulle tenke at det hadde vært kos å ha dem hjemme). Alle som kom fikk et lodd hver. Jeg gikk tom for lodd da vi passerte 200 besøkende. Så de siste timene fikk dessverre noen lodd gitt. Hvilket loddnummer som vant finner du nederst i saken her. Sånn foruten kunsten, serverte jeg gul saft, sur kaffe, tørr kjeks, gult godteri og Solrik.

Det kom laaaangt fler folk enn jeg hadde turt å håpe på. Heldigvis fikk jeg hjelp av to søstre og en kone som, i tillegg til meg, var ikledd “God Gul”-genser, så de besøkende hadde noen å spørre om ting. Fotostudioet til den ene søsteren min gjorde vi om til kino for barn, så det var virkelig en koselig dag for folk i alle aldre.

Her er en knippe bilder av det hele. Både før, under og etter folk hadde vært der. De fleste bildene er det fotosøster Gerhardsen & som har tatt. De andre er ymse mobilknips fra rundtomkring.

Det var ultrakos fra ende til annen. Fra 11-12 kom de av påhengsmotorene som hadde tid på lukket visning, og fra 12 og utover kokte det med folk. Megastas!

Jeg ble reint utmattet av glede og endte dagen med en siesta på gulvet:

Vinner av loddtrekningen ser du under her. Vinneren kan sende meg en mail med bilde av seg selv med motparten, så skal vi fikse en silketrykkpremie.

Takk for en fabelaktig Gul. Gleder meg til neste gang.

Utsmykning av Hommelvik ungdomsskole - del 2

I tillegg til “Prosessen” som er i elevdelen av Hommelvik ungdomsskole, ble jeg spurt om jeg også kunne utsmykke administrasjonsfløyen av skolen. Det ville jeg jo selvsagt.

Idéen som rett og slett har fått navnet “Puslespill” er at de ansatte i skolen sammen legger til rette for og former fremtiden til elevene.

Bakgrunnen består av gråtoner, der uferdige elementer av elever svever vektløst omkring sammen deler av Hommelviks historie, hverdag, lek, lærebøker, kunnskap, og arkitektoniske gjenstander. Så er det opp til lærere og resten av staben å plukke ned biter fra den grå massen og sette de sammen til fullverdige mennesker med kunnskap, egenart og pågangsmot.

Administrasjonsfolkene er i blått, elevene de bygger er ikledd røde klær. (Et lite nikk til “Prosessen” der, de som maler og skaper er røde, men det som lages er blått.)

Slik så konseptskissen ut:

Etter litt rådslaging med kunstkonsulent og skole landet vi på en litt mindre makaber variant. Det var et poeng å lage noe som i tillegg til å lyse opp hverdagen til de ansatte, ga lys til korridoren og skjermet de som satt på kontorene og møterommene. Frostet folie på vinduene i den 18 meter lange korridoren.

Montering av det hele sammen gutta fra Expoline.

Ekstra moro at figurene tilfeldigvis havnet på kontorer der de ansatte og figuren lignet på hverandre. Herlig tilfeldighet.

Prosessbilder med mobilen blir litt for kjipt. Men, fortvil ei, Gerhardsen & har heldigvis knipset bilder av resultatet. Bare se her:

Jeg var veldig bevisst på at jeg ville ha lekenhet inn i administrasjonsdelen av skolen også. Med et håp om at det skal smitte over på de ansatte og dermed bli en del av formen elevene formes i. Mer lekenhet til folket!

Utsmykning av Hommelvik ungdomsskole

Her forleden var det endelig offisiell åpning av utsmykningen på Hommelvik ungdomsskole. Jeg fikk oppdraget 20 november i fjor, og har egentlig jobbet med det siden da. Så det var utrolig godt å endelig slippe fuglen ut av redet og se den fly.

Selfie fra den 20. november i fjor. Gladlaksete fyr.

Utsmykningen min heter “Prosessen” og er, som Franz Kafkas bok med sammen navn, avsluttet før den er “ferdig”. Boken ble ikke er ferdigskrevet, men har et kapittel som avslutter historien. Slik er det også med min utsmykning. Den er et uferdig verk som må ferdigstilles i betrakterens hode. Betrakteren blir da en del av verket.

Jeg ville vise forkastede skisser, kaste dem, løfte dem fram igjen, og virkelig dykke inn i en prosess og la den være gjennomsiktig. Også ville jeg jobbe med det i ulike lag. Flere nivåer. Meta i massevis.

Ferdig utrettede skisser.

Jeg tegnet en bunke skisser, knøvlet dem og fikk de avfotografert hos Gerhardsen &. Disse bildene dypetset jeg, forstørret og fikk de produsert på metallplater. Et par av skissene leverte jeg inn til Ingrid på Trondheim Ramm, som rammet de inn etter alle kunstens regler. En forkastet idé, løftet opp og fram i lyset må få skinne på lik linje som annen kunst.

Testing i atelieret.

Testing i atelieret.

Testing i atelieret.

9. mai i år fikk jeg se hvordan ideen min utartet seg fysisk. Etter å ha testet i noen måneder, var det endelig på tide med litt resultater. Jeg ser kanskje ikke så glad ut her, men det er jeg da altså. Hehe. Mega.

“Prosessen” starter med et stort blankt linjeark som henger i oppgangen til de laveste skoletrinnene på den fløyen jeg har utsmykket. Et blankt ark er fylt til randen med forventningspress. Man skal levere. Alltid levere. Fylle det med visdom. Prestere. Være flink. Flink, flink, flink. Ikke gjøre feil. Aldri feil. Bare rett. Vi sier “Jeg fikk tre feil på matteprøven” og ikke “Jeg fikk 97 rett på matteprøven”. Fokuset er på feilene. Feil er feil.

Høytsvevende blankt ark.

Detalj

Men, hva om feil er rett? Hva om det du tror er søppel faktisk er kunst. Hva om du plukker opp igjen en idé du har forkastet, og ser på den på en annen måte? I “Prosessen” ønsker jeg å synliggjøre prosessen fra det blanke arket til idéjobbingen, utvelgelsesprosess og til slutt gjennomføringen av idéen man har kommet fram til sammen. Nettopp gjennom prøving og feiling.

I tillegg vil jeg løfte fram feilene og gi de plass. Også feil kan være vakkert. Feil kan bli noe du ikke trodde, bare du ser på det med andre briller.

I garderobene finner du rester etter samarbeid og jobbing. Knøvlede og forkastede idéer montert i samme rytme og mønster som de karikaristiske fasadevinduene på hovedinngangen på skolen. Som et refreng gjentas rytmen.

Fasadevinduene på skolen. De fanget min oppmerksomhet umiddelbart da jeg kom kjørende første gang jeg skulle møte representanter for Malvik kommune og kunstkonsulent. Jeg visste jeg måtte ta med en referanse til de i mitt arbeid.

Forkastede idéer, montert over garderobeskap.

Detalj.

Detalj.

Detalj.

Utsnitt.

Enda en samling forkastede idéer. To garderober, to samlinger med idéer.

I gangen mellom de to oppgangene og garderobene ligger klasserommene til elevene. Både de yngste og de eldste. Der kommer idéjobbingen enda sterkere til syne. Der henger de innrammende utrettede idéene og det er figurer som har jobbet idé direkte på veggen.

Først litt i det små.

Så litt mer.

Idéjobbingen er tatt ut fra arket og opp på veggen.

👍🏻

I den andre og siste oppgangen henger det enda et ark. Dette er dog langt fra blankt. Det er fylt med kunst og utøvende kunstnere. Dette arket er det dramaturgiske sluttpunktet i utsmykningen.

Skisse på skulptur 1

Skisse på skulptur 2

Skisse på det ublanke blanke arket.

Skulpturene jobber med å få ferdig sluttresultatet.

Skulpturene samarbeider for å fylle arket med budskapet de sammen her kommet fram til. Denne typen sitter på en planke. Mitt lille nikk til Hommelviks skulptur “Plankbærarn”. Viktig å videreføre hint av historie.

Konsentrert jobbing

Reflektert type.

Detalj.

👍🏻

Er man observant kan man gjennom hele utsmykningsdramaturgien finne hint til resultatet. Resultatet, som aldri blir ferdig og dermed er ferdig. Derav PROSESSEN.

Utrolig moro prosjekt. Fra ende til annen. Dette er en jobb jeg kommer til å huske for alltid. Stolt av hvordan det hele ble. Håper elever og lærere kan nyte kunsten i tiårene som kommer med like stor glede som de har vist nå under denne prosessen.

Jeg har utsmykket lærerfløyen på skolen også, men det kan vi komme tilbake til. La “Prosessen” skinne litt for seg selv nå..

Ståle

Utstillingsåpning og veggmaleri i Tromsø

Jeg har det siste året hatt tre separatutstillinger. Tre søsken, so to speak. Først i desember 2018 på Galleri SG i Trondheim med det overbyggende temaet “Mørkredd”. Deretter var jeg Olsokkunstner på Stiklestad Nasjonale kultursenter og fulgte opp med utstillingen “Våken”. Fredag 11. oktober var det duket for den tredje utstillingen i min lille utstillingstriologi, “Overtrøtt”.

Overtrøtt. En tilstand der du burde ha lagt deg for lenge siden, men av ulike årsaker ikke har gjort det. I denne tilstanden kan det oppstå mye. Man kan forsnakke seg. Se syner. Bli hyper. Få uforklarlige latteranfall og være generelt ute av seg selv. På både godt og vondt. I mine to foregående utstillinger utforsket jeg ulike sider av menneskesinnet. Det gjorde jeg også denne gangen. Utstillingen består av malerier, skulpturer og grafikk. Det trente øyet vil også kunne kjenne igjen grafikken min i noen av maleriene. Da jeg har brukt silketrykk og litografier som av ulike årsaker egentlig måtte kastes, i motivene. Jeg har også lagt inn “Easter eggs” i flere bilder. Bildene har referanser til bildene jeg stilte ut hos Krane Galleri i 2017. Hvilke referanser holder jeg tett om, så det gjelder å finne dem selv. Utstillingen ble åpnet av fabelaktige Martin Skaug.

Det var fulle hus og stapptrangt (er det ett ord?) i galleriet på åpningen. Opptil flere ganger, da publikum på en måte ble skiftet ut flere ganger. Så det ble en lang og fin kveld med masse gode samtaler og fine folk. Det ble jaggu solgt en del også.

Ekstra moro å møte folk som handlet malerier av meg sist jeg hadde utstilling i galleriet. Få høre hvordan de har levd med kunsten de siste to årene. Veldig veldig moro!

Men, nå er det på tide med litt visuelle referatbiter fra Tromsøturen:

Her kommer lit fotos fra riggingen av utstillingen.

De første timene går alltid med til å flytte rundt på bilder. Fram og tilbake er ikke alltid like langt. Moro som bare det. Som å komponere en symfoni eller noe. Hvor skal man føle hva? Hvilken rekkefølge oppdager man kunsten? Hva skjer med bildene når de henger ved andre bilder? Endres meningen? Forsterkes? Sloss noen bilder med hverandre? Er noen for gode venner? og og og og.. Sånn holder vi på. Lenge.

Tålmodig gjeng venter på oppheng.

Mye ståing og seeing. Burde nesten ha byttet navn til Ståse.

Jeg fikk for meg at jeg ville bygge en liten storby inne i galleriet. Der kunne “Søvngjenger” og “I spy with my little eye” bo, spionere og gå i søvne.

By under bygging.

Ferdig liten storby.

I tillegg til å rigge utstilling, og jobbe med galleriet for å få alt klart til åpning, måtte jeg jo male litt vegg. Så før jeg dro opp spurte jeg på Facebook om noen hadde vegg til meg. Jeg fikk maaaaaassevis av veggmuligheter. Masse. Overlveldende. Jeg endte opp med å velge ut Domkirkens barnehage, da de sendte meg et bilde av barnehagen sin og en veldig hyggelig invitasjon. Arkitekturen i bygget ga meg en idé som jeg bare måtte utnytte. Så da ble det til at jeg malte barnehagen. Her kan du lese om idéen bak veggen. Rart hvilke idéer som kan poppe opp av å se en vegg altså.

🥰

Se nærbilder av veggen her.

Mellom veggmaling og utstillingsrigging måtte jeg ta noen pauser. Folk jeg møter på min vei tror nemlig ikke at jeg tar pauser. Men det gjør jeg altså. (Litt. Noen ganger.) I Tromsø sørget jeg for å være på hotellrommet mitt for å få med meg når sole sneik seg bak fjellene. Det lyset som oppsto da, og den utsikten jeg hadde gleden av å inneha da lagde ro helt inn til halebeinet. Det er jeg sikker på.

Jeg ble forelsket i The Edge. Bor lett der igjen.

Flaks for meg (og alle andre mennesker i Tromsø) at Risø ligger vegg i vegg med Krane galleri. For på Risø jobber Arne. Arne er Norgesmester i latteart. Det fikk jeg erfare da han serveret meg en kopp kaffe med figuren min tegnet i melkeskum. Det var så utrolig stas. Fikk lyst til å bli barista. Vil også tegne i melkeskum.

Vel, etter at utstillinga var rigget ferdig, kaffen var drukket opp og barnehagen malt, var det på tide med litt utstillingsåpning. Åpningsbonanzafotos av Esben Holm:

foto: Esben Holm

foto: Esben Holm

foto: Esben Holm

Foto: Esben Holm

Foto: Esben Holm

Foto: Esben Holm

Foto: Esben Holm

Foto: Esben Holm (digger dette bildet.)

Foto: Esben Holm

Foto: Esben Holm

Jeg knipset også noen kjappe bilder av utstillinga før åpningen:

Søvning byvandrer gir puta si en klem.

Panorama

💛💙

Dagen etter utstillingsåpningen klødde det fortsatt i fingrene. Og kabalen skulle jaggu til å gå opp, for Kranegjengen hadde fikset en vegg til til meg. Da måtte jeg jo lage et lite kjærlighetsbrev. Det forrige kjærlighetsbrevet jeg lagde er jo revet nå, så da føltes det rett å lage et nytt et.

I LOVE YOU

Jeg hadde nok maling til å lage en liten piece til. Så jeg ble med hjem til et fabelaktig Tromsø-par som ønsket at jeg malte skyvedøren mellom stue og bibliotek. Det måtte jeg jo bare gjøre. Så jeg pønsket ut en idé, der antihelten blir helten. De beleste er den ensomme rytter. Helt sheriff! Veggen er fylt til randen med sjakk-, cowboy-, kreativitet-, fantasi- og filosofireferanser. Og ordspill. Selvsagt.

“Rytter til lesehest”

Alt i alt kan jeg nok en gang gi turen til Tromsø og Krane terningkast tusen! Utrolig givende og hyggelig tur. Masse nye fjes å bli kjent med, masse gode gamle venner. Jeg koste meg fra ende til annen. Gleder meg til neste Tromsøtur.

Her kan du lese utstillingskatalogen og her kan du se hvilke verker som er solgt og/eller ikke. Utstillingen står ut oktober og kanskje litt til.

Klem og high five, Ståle.

UN Biennale i Berlin

Yasha Young inviterte meg til å komme ned til Berlin for å herje litt. Yasha er Founding Director/ Concept Creator på Urban Nation, og mastermind x 1000 på hundre andre prosjekter verden over. Så når Yasha sier hopp Ståle, så hopper Ståle.

Denne gangen var det altså en heidundrende biennale bygget opp fra grunnen av under togsporene til Ubahn. 100 meter kunst. Og ti ganger så lang kø for å komme inn. Det var virkelig en opplevelse som jeg kommer til å huske forever og litt til. Jeg fikk stille ut ved kunstnere fra hele verden, mange av de har jeg beundret arbeidet til i årevis. Jeg ble kjent med nye raringer og møtte gamle raringer som jeg kjente fra før. Utrolig fine dager i Berlin, indeed.

Jeg kommer ikke til å utbrodere om biennalen her. Du kan heller lese om den her. Eller se masse snasne instabilder her.

Tittelen for biennalen var “ROBOTS AND RELICS: UN-MANNED”. Mitt bidrag til biennalen var i “the abandoned city” delen av den 100 meter lange løypa. Andre kunstnere i den delen av biennalen var Nomad Clan, Vermibus og Goin. Sammen skulle vi lage en forlatt og ødelagt byscene. Jeg lagde verket “Too Little Too Late” bestående av tre ødelagde vegger med maling på og to små skulpturer gjemt blant “bombingen” samt en litt større skulptur (“Søvngjenger”) plassert på toppen av den del av den originale Berlin-muren.

In progress. foto: Nika Kramer

foto Nika Kramer

Foto Nika Kramer

Vermibus / meg / Goin

Nika Kramer fanger meg i det øyeblikket jeg limer “Svøngjenger” på toppen av Berlin-muren.

En av de små, gjemt i veggen. foto Nika Kramer

Fornøyd løk fanget av Nika Kramer

Vegg, uten løk. Fortsatt Nika Kramer som knipser..

Les mer om mine smårørte tanker rundt det å få leke med Berlin-muren her.

Men nå ble det mye meg. Her er det litt snadder fra resten av biennalen:

FOLK.

Yasha og en gorilla åpner biennalen.

Stemning

Ballbinge

Kø. Folk sto i timesvis i kø. Det kom totalt 12000 mennesker på Biennalen (som varte tre dager).

ørkenstemning med blant annet Nespoon.

Herakut lagde Mother Nature.

Louis Masai fletta ei ku.

Nomad clan malte på alt mulig. De har can control ut av en annen verden.

Dan Rawlings skjærer i metall. Alt mulig. Veiskilt, biler og denne gangen et fly. Magisk!

Sandra Chevrier lagde en ødelagt og herpa billboard.

Jepp. Det var awesome fra ende til annen.

Jeg fikk også tid til å henge, feste og dra på utstilling med venner. Vegan Flava og undertegnede dro til Urban Spree for å se utstillingen til Marina Zumi. Det var gøy. Vi møtte Dotdotdot, Anders Gjennestad, Upnorth festival folka, Wandal art og Daleast. Det ble en seeeeen kveld som innebar alt fra fotoutstilling på Amerika haus til tjue-tredve rotter, til fotoautomatlek og mye mye annet sprell. Men det kan vi ta ved en senere anledning.

View this post on Instagram

@staalegerhardsen and @karusellmannen having a selfie moment in front of Ståle Gerhardensens wall/installation for the Urban Nation Biennale! Curated by @yashayoungprojects @urbannation_berlin #upnorthfestival #upnorth #upn #art #installation #urbanart #urbannation #biennale #berlin

A post shared by UpNorth (@upnorthfestival) on Sep 24, 2019 at 10:41am PDT

Før jeg dro hjem malte jeg en liten kompis i Bülowstraße:

Hils på om du er i Berlin.

Litt hastverkete bloggoramas her nå, men bedre det enn ingenting, si..

ENDELIG kan jeg si Ha en fin dag!

Nå kan du finne Blafre og undertegnede sine #Matpakketegninger, matbokser, drikkeflasker i butikker over hele landet! (eller på nettbutikken til Blafre)

Men først historien om hvordan det hele ble til:

Høsten (eller var det sensommeren?) 2018 møte jeg Blafregründerne Ingrid og Remi på en konferanse i Mo i Rana. Vi var der for å holde hvert vårt foredrag. I pausen og etter foredragene ble vi sittende å prate. Heldigvis. For vi fant ut at vi hadde fryktelig mye til felles. Dette måtte vi jo gjøre noe med. Jeg viste dem kjapt mitt skrinlagte prosjekt “Ha en fin dag” og de tente noe veldig på det. Det prosjektet var jo helt klart noe vi burde få til sammen. Så etter å ha dansa disco i mailboksene til hverandre i noen måneder, møttes vi på Blafre HQ for å signere kontrakt og lande produkter.

Andrea (Produktdesigner, Blafre), Ståle (Rarfjott) & Remi (Blafregründer)

Da alt det administrative var over kunne jeg sette meg ned og foredle “Ha en fin dag”-konseptet. Jeg jobbet intenst med det i månedsvis. I all hemmelighet, midt oppi alle andre prosjektet. Haha.

Konseptlogo under utvikling + en at matpakketegningtekstene.

Testprint av mulig matpakkepapir.

Jeg har foreløpig tegnet mellom tjue og tredve ulike matpakketegninger til “Ha en fin dag” serien. Foreløpig har kun 8 av de blitt produsert. Dette av trykktekniske årsaker.

Jeg har jo tegnet "#matpakketegninger til barna mine siden 2013, så jeg gikk igjennom hundrevis av tegninger for å se om det var gull der jeg kunne foredle inn i prosjektet her. Og det var det. Noen illustrasjoner tegnet jeg på nytt, andre tok jeg kun idéen og idéløste om igjen.

iPad + Procreate = <3

Jeg tegnet, printet, hang opp, tegnet, printet, hang opp. Jeg prettet, justerte, tegnet og hang opp. Lenge. Måtte det, for å konstant ha det i øyesyn. For å se forbedringer og løfte det. Dette skulle jo ut til folk, og måtte sprudle over av good vibes.

Masse jobbing. (De av dere som henger med i svingene klarer sikkert å se silketrykkmotiver og malerier til “Våken” utstillingen min fra i sommer. Jobbet med alt samtidig.)

Prøvetrykk av logo på metallflate. Jeg hadde lyst til å la matboksenes grunntekstur skinne igjennom. Det funka som bare det. Illustrasjonene mine popper nydelig på bakgrunnen.

På alle Blafres produkter står det “Designed with joy in Norway - by Ingrid Erøy Fagervik. www.blafre.com Jeg måtte jo herje litt med det, når jeg ført var ute å svingte med blyanten. Så jeg lagde en fil (som vist nedenfor) og sendte det spent til Blafregjengen. Jeg var jo litt småfrekk, men Blafre lo godt i skjegget og da ble det sånn. Det liker jeg. Litt pøbelstreker oppi det hele.

Ingrid er kul!

Etter måneder med hardt og megamoro arbeid var det endelig lanseringstid. Serien ble lansert på Oslo Design Fair i slutten av august. Jeg hadde ikke mulighet til å delta på messen men etter bare en dag fikk jeg tilbakemeldinger fra Blafre om at forhandlere fra hele landet hadde kicket noe veldig på serien og at "#matpakketegningene alt var utsolgt. Det varmet hjertet mitt sånn at jeg ikke helt hvilket bein jeg skal stå på.

Messestanden

I serien er det tre ulike matbokser, en drikkeflaske og, selvsagt, mellomleggspapir med illustrasjoner på. Se alle produktene her.

Det er så utrolig givende å se produktene ferdig og i bruk. Jeg får rørte tårer i øyekroken. Rett og slett.

Hihiihiihiiiii

<3

Jeg håper så mange som mulig kjøper produktene. Ikke for at jeg skal bli multimilionær (for det er umulig da produktene er så dyre å lage at noen av de ikke går i pluss en gang..), men fordi jeg mener og tror at lunsjen til barn der ute vil bli gøyere av det. En ujålete matpakke pakket inn i kreativitet, glede og undring. Kongstanken min med “Ha en fin dag” er å lage produkter som gjør det de sier. Produktene skal lage fine dager. Både til de som eier dem og til de rundt. Om morgenen når matpakker lages og når de skal spises. Jeg håper at barna får noe felles å le av og undres over. Så det skaper samhold i hverdagen. Så de, istedet for å le av hverandre eller noe læreren har gjort, kan le av en rutsjebanan eller en vektløftende hjerne.

Jeg ønsker å skape en kulere verden, og mener dette er en måte å gjøre det på.

Ha en fin dag

❤️ Ståle

Publikumsrekord på Stiklestad

08. oktober i 2018 fikk jeg en forespørsel fra Stiklestad Nasjonale Kultursenter som jeg hverken kunne eller ville si nei til:

““Hei Ståle,

her kommer en kort henvendelse som jeg håper du synes er interessant. Vi på Stiklestad Nasjonale Kultursenter ønsker at du skal være årets olsokkunstner under Olsokdagene 2019 på Stiklestad. Olsokdagene arrangeres 23. – 29. juli. Tidligere olsokkunstnere har vært blant annet Lars Elling, Karen Bit Vejle, Magne Furuholmen, Håkon Bleken, Håkon Gullvåg, Ulla-Mari Brantenberg, Nils Aas og Per Fronth med flere.””

Jeg svarte med ivrige øyenbryn hevet helt opp til capsen og capslocken hardt presset ned, at det ville jeg mer enn gjerne.

Siden den dagen har jeg malt, formgitt, farget, tegnet, skisset, limt, trykket, etset og pønsket ut hver eneste time jeg var våken. Sovende også for den saks skyld. For jeg visste at jeg skulle ha en utstilling i en setting der kun bastioner har hatt utstilling tidligere, måtte jeg levere som jeg aldri før har levert.

Temaet for årets olsok på Stiklestad var “Våken”, så jeg tok med meg tematikken inn i arbeidet mitt og endte opp med mellom førti og femti nye verker som jeg fylte Leidangsgalleriet på Stiklestad med.

Det er også første gang jeg har hatt pressekonferanse i forbindelse med utstillinger. Moro. (det å holde denne nyheten hemmelig i tre måneder var megavanskelig. Jeg var jo så stoltglad og hadde lyst til å fortelle det til alle jeg kjente og fremmede på bussen.)

Jeg tenkte jeg skulle vise litt av prosessen bak det å bygge en utstilling, samt selvsagt vise hvordan utstillingen ble både med og uten publikumsrekordbesøket. Gerhardsen & Karlsen har som alltid knipset bilder samt at jeg har tatt mye bilder underveis. Jeg tar alltid bilder av det jeg holder på med når jeg drar hjem fra atelieret. Dette for å kunne se hvor i løypa jeg til en hver tid er. 10 måneder med bilder av utvikling blir en heidundrende lang bloggpost. Så det blir litt smakebiter fra her og der. Jeg begynner like greit med litt prosessbilder nå jeg, sånn for å krydre litt visuelt kaos i saken her før det blir til et leksikon sånn rent tekstlig.

“Du må ikke sove” prosessbilde

“Du må ikke sove” avfotograferes av megadyktige Jarle Hagen i hans fotostudio (som nå har blitt mitt studio da han har flyttet mesteparten av sin arbeidstid til Oslo.)

Første runde på “Bare fem minutter til”.

“Bare fem minutter til” runde nummer femish.

Skisser laget på The Arctic Hideaway under mitt artist in recidence opphold der i januar.

Grunnlaget for silketrykket “Stå opp” ble også laget i nord under mitt opphold på den øde ø.

En vegg av tanker. Mange av disse tankene ble til utstillingen “Turer i skog & mark” de andre ble med til “Våken”.

Blanding av farge under en av silketrykkrundene i vår. Resultatet er å se på Stiklestad i verkene “Ser ikke skogen for bare trær”, “Zzz” og “Man v.s. Nature”.

Første runde på “Nå har du sovet lenge”.

Sjuende runde på “Nå har du sovet lenge” måtte jeg bruke Snapchat tegneverktøyet til.

Før jeg malte vikinger som rider på karusellenhjørninger var det bare et stort og skummelt blankt lerret.

Runde 2 eller 3 på det store og runde 4 eller 5 på det lille.

Runde nummer 7 eller 8

“Mormor” runde 2

Vårsola ga det uferdige maleriet et ekstra fint løft.

“Venter på søvnen” runde 12 eller 13 eller noe.

Begynnelsen av “Jeg når deg”

Atelieret en vårdag i 2019.

Jeg må si at det er virkelig gøy å lete fram alle disse prosessbildene. For nå har jeg jo blitt vant til å se maleriene ferdige, hengende utstilt i galleriet. Så det å se disse bildene igjen var moro. Håper du også kan synes det er gøy med et innblikk i skapelsesprosessen.

En av filmene til serigrafien “Karusellen” (Olsokmotivet)

“It takes two” første runde.

Finpuss før oppspenning.

Ferdigstilling.

Samling i bunn.

Flere av verkene var skummel å få fraktet til Stiklestad. Blant annet neonlysinstallasjonen og verkene “Vekket jeg deg"?” og “Sov du?”, men det som jeg kjente mest nervesnubling med var det odigre maleriet “Perpetuum mobile/du du dudu dudu du du du du”.

Først måtte Ingrid (verdens beste rammemaker) og jeg kutte strimlene av lerret som ble til overs etter oppspenning.

Skummelt å skjære vekk deler av ferdigmalt maleri. Men det gikk finfint.

Ingrid tweaker litt før transport.

Bildet kom helt og fint fram. 😇

Mens jeg ventet på at monteringen av utstillingen kunne begynne laget jeg utstillingskatalogen. Alle bilder selvsagt tatt av Gerhardsen & Karlsen.

Gjennomgang av hvilke verker som må ha nye bilder på lys bakgrunn. Detaljene må få oppmerksomhet, vettu.

Da alle de verkene var fraktet dit de skulle var det bare å montere det hele. Det er en veldig spennende del av jobben. Det å velge hvilke bilder som skal henge hvor. Hvilken følelse publikum skal få når. Heldigvis hadde jeg megadyktige Håvard som kyndig hjelp. Han har hengt opp ca alle olsokutstillingene, så han var verdt sin vekt i gull. Jeg kunne konsentrere meg om å finne rytmen i utstillinga, og han kunne telle millimeter, borre, drille, sveise, vatre, lodde og tapetsere. Jeg hadde ikke sett alle bildene sammen på denne måten før. Atelieret mitt er ikke lite, men det er heller ikke så digert at jeg får sett alle bildene samlet samtidig. Så det tok tid å lande alle plassene til grafikk, maleri, installasjoner og skulpturer. Heldigvis hadde vi en liten uke på oss, og den brukte vi godt.

Jeg hadde lyst på en ekstra vegg i forbindelse med utstillingen. Jeg ønsket at lokalet skulle få en avslutning og et blikkfang. Denne veggen designet jeg en tapet til på tapeten skulle neonlyset monteres sammen en seng med tilhørende nattbord. På åpningen skulle nattbordet også fungere som scene og i sengen skulle det ligge noen å sove.

Håvard 💙

En fokusert kunstner med skotøyet on lock.

Tapetrester

Med så mange skulpturer som jeg ville ha med i utstillingen, måtte vi male en haug med sokler.

En svevende skulptur av rør in the making.

Måtte lage skilt som sto til restan av utstillingsfeelingen.

Etter en uke med montering var utstillingen endelig klar for publikum. Men før det fikk styreleder for kulturrådet Tone Hansen en privat omvisning. Dette var spesielt stas fordi hun i tillegg til å være styreleder i kulturrådet også er direktør på Henie Onstad Kunstsenter. Tone skulle stå for den offisielle åpningen av olsokdagene under åpningen i Stiklestad kirke. Jeg fikk ikke med meg åpningen fordi jeg strøk klær og gjorde et par radiointervju i forbindelse med utstillinga jeg skulle åpne om noen timer.

En sjelden mulighet. Stryke skjorte og lese om utstillinga si i avisen samtidig.

Mens jeg sto der og strøk skjorta tikket det inn en melding fra noen som var i kirka på åpninga.

Det gjorde at jeg senket skuldrene akkurat nok til at jeg kunne peise på med utstillingsåpning med litt mindre nerver. Kun minutter før utstillingen min åpnet, tok jeg en tur i galleriet. Alene i utstillingen. Helt forferdelig og helt fantastisk samtidig. Det å kjenne på stemningen. La resultatet av arbeidet mitt synke inn. Stå i vakuumet og håpe på at publikum setter pris på det jeg har laget. Enten på den ene eller andre måten.

Jeg hater det.
Jeg elsker det.

Heldigvis ble Sindre fra Gerhardsen & Karlsen med på slep.

Måtte tweake litt på sneakersene så de sto bedre til utstillingstematikken.

Testet følelsen av å våkne til denne utstillingen.

En liten peptalk med søvngjengerkompisen min.

Stille før stormen.

Vakuum

Sovende Sverre, talende direktør og en random skolegutt fra england eller noe..

Etter vakuumet var det på tide med åpning. Det hele startet med at trompetist Lena Sten spilte reveljen, deretter holdt direktør ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Anne Marit Mevassvik, en tale (bildet), så sa jeg noen ord før den fantastiske slampoeten Eline Ruud Kristiansen fremførte sitt verk “Du må fortsatt ikke sove”. All denne trompeteringen, talingen og tekstformidlingen foregikk mens Lars Børre Hallem lå i senga og sov. Han våknet etter en herlig pinlig stillhet og ærklærte utstillinga for åpnet.

Nå har du lest langt og lenge og lengere enn langt, så da er det på tide med litt fine fotos fra åpninga. Det kom så mange folk at jeg vet ikke om jeg rakk å hilse på alle en gang. Aldri før har det kommet så mange mennesker på en olsokutstillingsåpning. Det er ikke helt til å fatte. Jeg blir stoltgladsattutydmykknisete. Om du var der og jeg ikke fikk hilst på deg, så får du en virituell klem nå. Tusen takk for at du kom!

En sterk og nydelig framføring av Eline!

Phu. Det var en odiger mengde bilder. Og dette var til og med et utplukk. haha. Det var som nevnt utrolig gøy på utstillingsåpning og gjengen på Stiklestad har tatt vare på meg og mine på en formidabel måte. Jeg er så veldig veldig glad for at jeg fikk denne muligheten. Utstillingen står ut august. Håper du svipper innom om du skulle være i nærheten.

Utstillingen ble også gjestet av et par særs kule damer. Først fikk jeg endelig møte Else igjen. Else er årets olsokprofil på SNK. Et fabelaktig valg! Else og jeg møttes første gang da jeg designet en t-shirt for et NRK p3 program hun var med i. Deretter har vi møttes ved ujevne mellomrom. Hun har sågår åpnet en utstilling jeg arrangerte i 2007. Denne gangen fikk hun en privat tour rundt i utstillinga og jeg fikk litt “slik poserer man foran kamera” lærdom av Else.

Ekstra gøy også selvsagt at Else fikk serigrafiet “Karusellen” av SNK.

I tillegg var det egentlig meningen at jeg skulle gi kulturminister Trine Skei Grande en omvisning i utstillingen. Men jeg måtte avlyse da jeg ble invitert til å male på NRK Sommeråpent. Da var det ekstra moro å få tilsendt dette bildet av ministeren.

Det betyr at Trine har besøkt mine to siste utstillinger. Både “Mørkredd” på Galleri SG i Trondheim og “Våken” på Stiklestad. Trine, om du leser dette så er min neste utstilling på Galleri Krane i Tromsø. Åpner 11. oktober…

Slenger med et utvalg bilder av utstillinga uten publikum tilstede:

Jeg runder av nå, med å takke alle dere som har sendt meg gode ord, tagget meg i bilder, likt og delt. Hengt med i svingene og støttet. Det er utrolig givende og godt å holde på med det jeg gjør når dere er så flinke til å gi meg tilbakemeldinger. Tusen tusen takk!

(Om du enda ikke har fått nok, kan du lese utstillingskatalogen her)

Fashionista

Jeg har ikke tall på hvor mange der ute som har etterlyst t-shirts av det jeg lager. Da er det ekstra megadigg å endelig lansere litt torsoplagg til folket. I tillegg har jeg laget 10 capser og en håndfull pins. Bare sånn for å få outfiten on lock. Caps Lock, si. 

Mellom 2003 og 2006 dreiv jeg jo klesmerket ":pøbel". Der lagde jeg t-shirts over en lav sko. Det var utrolig moro å leke med klær. Folk tatoverte sågar :pøbel logos i alt fra ansiktet til foten. Men ja, det er en helt annen historie. Etter at jeg i 2015 (eller var det 2016?) samarbeidet med Holzweiler for å lage litt gensere og sjerf for motebutikkjeden Retro, kjente jeg det klødde i hendene etter å lage mer. 

Derfor mistenker jeg at dette kan være forsmaken på noe gøy. Jeg hintet om dette allerede i veggen jeg malte i Berlin i fjor. Jeg tenkte jeg skulle lage en tilsvarende genser, men det viser seg at jeg må produsere plagg tilsvarende antall fisk i havet, eller noe sånn, for å lande akkurat det designet. Så den er lagt på is. Begynner heller litt i det små nå, så får vi se hvor det bærer. 

Jeg har navngitt t-shirt, cap og pin på en måte som putter de inn i en serie. Neste t-shirt kommer til å hete T02 for å si det sånn. Ryddigst det tenker jeg. 

Her finner du en hendig bulletpointliste som gjør det såre enkelt for deg å klikke deg dit du vil. (Godt mulig at du allerede har klikket på bildene over her, fordi du skjønte at også de var linker, men da leser du jo ikke dette. Så det går fint.)

• T01 (👕)

• C01 (🧢)

• P03 (🚀)

Fire silketrykkede farger på en 175 grams t-shirt. Megadigg å ha på seg. Promise.

Selvsagt måtte jeg lage en Caps. Merkelig at jeg ikke har gjort det før, si.

JEG. ELSKER. PINS. (mvh pinssamlermester ‘94)

De folka som abonnerer på nyhetsbrevet mitt har allerede fått muligheten til å forhåndskjøpe disse moteriktige plaggene. Det betyr at det ikke er sikkert at det er igjen så mye av moteløvesnackset jeg snakker om over her. AKA: vær kjapp om du er keen..

Camping med NRK

For et par måneder siden fikk jeg en telefon fra NRK. De lurte på om jeg hadde lyst til å gjeste programmet “Sommeråpent”. Det ville jeg jo selvsagt. Jeg ville det ekstra mye da de hadde en utfordring til meg: Male en campingvogn på direktesendt TV. Jeg jaet en gang til, og et par måneder etterpå møtte jeg opp på Storsand camping for å herje litt. Jeg hadde glemt at sendingen varte i kun 40 minutt. Noe som igjen betydde at jeg hadde 33 minutt på meg fra start til slutt. Samt å levere tre kjappe intervjuer underveis. Haha. Makan til oppgave! Jeg blir svett av å tenke tilbake på det.

Men gøy var det. Veldig gøy.

Her kan du se hele sendingen om du er lysten på det.

Jeg tok litt bilder underveis i kaoset. Nyt:

Prøver av vinkler og lys og alskens.

Nabovogna koste 4 mill. Så den skulle jeg huske å ikke søle maling på. NRK var ikke sikker på om jeg huska det, så de dekket til hele greia.

Campingvogna måtte stå rett i forhold til lys, vind, kamera, publikum og alskens.

Hit et steg og dit et steg.

Mens de flytta vogn nøyt jeg utsikten og pønsket ut ideer.

Hadde glemt skisseboka, så mobilen og fingertuppen fikk holde.

Det ble sending til slutt. Og lyset var magisk underveis.

NRK filmet prosessen også.

Det ferdige resultatet ble slik:

Jeg håper jeg får se vogna på veien en gang. Bare sånn helt random. Hadde vært megagøy!

Ta vare på de rundt deg

For to år, eller var det tre, år siden ble jeg spurt om jeg kunne male en vegg på et ultrasjarmerende hus i Ila i Trondheim. Det kokte litt bort i grøten i en periode og plutselig landet kortstokken slik at kabalen gikk opp. Dermed ble det veggmaling. Megagøy, da dette huset har en herlig sjarm. Denne feelingen ville jeg ta med inn i veggens motiv.

Vegginnehaveren ønsket en nestekjærlig og inkluderende vegg. Ønsket hennes klaffet som fot i hose for hva jeg hadde sett for meg å lage. Jeg velger å ikke gå inn i en utbrodering for hva jeg har tenkt da jeg klekket ut motivet. Både fordi jeg hadde mange tanker i samme motiv, men også fordi det er relativt selvforklarende.

Bottom line er: opplever du lykke og glede, spre det videre til de rundt deg. Det skal ikke mye til for at et møte mellom en som er trist og en som er glad blir fargerikt og vakkert.

☀️+ 🌧= 🌈

Først, tegne opp og plassere.

Så, sjekke proposjoner.

Så, påføre bakgrunnsfarge.

Deretter peise på med enda mer bakgrunnsfarge.

Hviler lutryggen litt.

“Ståle was here”

Gult hus = Gul genser.

Kanskje den minst logiske plassen å bruke liften, men altså, har man lift så har man lift.

Nesetupp dupp

Stor, trist type.

🌧🌈☀️🍀

Fargene i regnbuen smitter

Strålende sveis samt en signatur.

Sett fra gatesiden

Sett fra bakgården til naboen.

Det vi alle leter etter 🍀

Dette synet møter de som trasker/triller/turer ned gaten 🌧🌈☀️🍀

Denne veggen er lett blant topp tre av vegger jeg har laget. Både pga form, innhold og plassering. Veldig takknemlig for oppdraget og tilliten. Takk til Pilot utleie for nok en gang å lande en herlig arbeidshest (lift) til meg. Takk til Gerhardsen & Karlsen for foto av ferdig vegg og takk til håndtlanger Caroline for mat, maling, dokumentering og alskens. Forresten: takk også til hu dama som randomly kom innom liften min med en Snickers.

Mens jeg har deg her må jeg klaske inn et tips om at det i skrivende stund fortsatt er mulig å melde seg inn i kunstklubben min. Les mer om fordelene her da vettu.

Avslutningsvis vil jeg bare si: Ta vare på de rundt deg. 🌧🌈☀️🍀

Jeg har lekt med steiner og kobberplater

Først: Velkommen til en megalang bloggsak om det å trykke grafikk. ❤️

I slutten av mai var jeg en liten uke i Kristiansand og jobbet med überdyktige Anders hos Fredriksens Grafikk. Jeg lekte med litografi og etsninger. Begge teknikkene var uprøvde for min del, men fyttikatta som det ga mersmak. Det blir nok ikke siste gang jeg gjør slikt.

Jeg malte, tegnet, risset, blekket, spurte, grov og herjet. Anders hadde svar på det meste. Han hooket meg også opp med Arne som sørget for å lande en vegg jeg kunne male i byen. Så det ble helt klart en produktiv uke. And then some.

Jeg tenkte jeg bare skulle peise på med bilder jeg. Tok så innmari mange, så krydrer jeg med litt tekst innimellom. Føler du noe mangler så roper du i min retning, så skal jeg utdype :)

Et hav av muligheter

Monsteret

Vakkert søl i solskinn

fettinnholdig maling og idéskisse til motiv.

Pennesplitt mot litostein

Det var helt fabelaktig å tegne/male/skrape/skravere/søle på litosteinen. Måten overflaten tok imot fargen på var makalaus. Utrolig moro å se hvordan ulike blandinger oppførte seg på steinen. Både hva tørketid, resultat og detaljnivå gjelder.

Jeg malte en stein pr farge og lagde to ulike trykk med to farger hver. Så jeg fikk herje på hele fire steiner.

Første stein på første motiv cirka klar for trykking.

Da jeg var ferdig med motivet var det Anders sin tur å herje med steinen. En herlig syre- og gummiblanding påføres her med svamp.

Var så inspirert at selv lunsjen ble av det skapende slaget.

Brukte mye tid på å blande farger. Myyye.

Anders sjekker om sortfargen brekker på rett måte mot det blå, slik jeg ville at den skulle.

Blåtone godkjent, og resten av opplaget kan trykkes.

Mens Anders trykket første stein lekte jeg med etsninger ved å skrape motiv inn i en kobberplate.

To ulike motiver. Megagøy og superdetaljert.

SUPERDETALJERT

Maskineriet må smøres innimellom

Etter en produktiv og inspirerende dag hos Anders var over, benyttet jeg anledningen til å fargelegge litt sørlandsvegg. Takket være Anders og Galleri Bi-Z sitt nettverk ble jeg kjent med en knakende fin fyr ved navn Arne Vilhelm Tellefsen. Han fikset en herlig spot til meg midt i Kristiansand sentrum. Veggen ligger midt i mellom Agder kunstsenter og Sørlandets kunstmuseum.

Jeg har lenge hatt lyst til å male en grå vegg med en kar som tar ansvar for egen hverdag og setter farge på den. Så da gjorde jeg jaggu det.

Prosess

Ferdig vegg. Har du en grå hverdag? Fyll den med litt farge.. :)

Et lite nikk til Håkon Bleken rakk jeg også.

Dag to startet med å gå rett i arbeidsmodus

Ideskisse til motiv 2

Jeg jobbet med første farge i motiv 2 mens Anders trykket ferdig første farge på motiv 1.

Første farge i motiv 1 ferdig.

Jeg påfører andre farge på det første motivet.

Test test test.

Sort brukket i henholdsvis grønn og blå retning.

Farge to testes og justeres.

Det oppstår vakre øyeblikk i trykkeprosessen også. Utrolig hvor vakker en maskin blir med litt blåtoner i seg.

Inspiserer toneforskjell i blåfargene.

Etter en herlig mengde prøving og feiling og justering var motiv 1 landet rent fargemessig. Så vi trykket opplaget i en edition på 55. Etter ferdigstillingen av det første motivet, var det “bare” å finne en grønntone til motiv 2. Det skulle vise seg å ta ulidelig mye tid. Jeg ble liksom aldri bekvem med tonen. For gult, for lite gult, for lys, for mørk, for dyp, ikke dyp nok og og og. Men etter 3 timer landet fargen og trykket ble knakende godt.

Gresset er ikke grønnere på motsatt side av gjerdet.

Stein to i motiv to. Med motiv hengende som inspirasjon i front.

Innimellom all fargeprøvinga lekte vi med etsningene. Håndtrykkes på fuktig syrefritt papir.

Innfarging av kobber.

Shinyyyy

Ett av to motiv ferdig på nydelig papir.

Detalj

Utrolig spennende og alltid like gøy å se trykket matrialisere seg.

De to motivene side om side.

Viktig å henge opp og se det hele på avstand. Her testes fargestikk i papir.

Samtidig som vi testet ut papirkvalitet på etsningene, fortsatte grønnfargejakten.

Nesten så jeg skulle ha latt steinen være sluttresultatet vettu. Masse finfine detaljer å la øyet hvile på.

“Når en pepperkakebaker…”

ENDELIG landet grønntonen, og farge to på motiv to var en realitet.

Fokusert

Ferdige motiver, klar for signering.

Jeg ble så utrolig happy med litografiene og etsningene at jeg kjente jeg måtte dra på med litt farge på etsningene også. Så litografiene fikk et opplag på 55 og etsningene fikk 3 farger hver og et opplag på 10 per farge.

Tre ulike fargevarianter av etsningen “Selvbilde”. Det finner kun ti ex av hver.

Etsningene har fått navnet “Selvbilde” og “Feil”. Litografiene heter “Fortrolig” og “Snooze, saks, papir”. Litografiene kan du finne rundt på galleriene som representerer meg, samt i nettbutikken min. Etsningene finner du kun på utstillingen min på Stiklestad i sommer. JEG GLEDER MEG!

“Fortrolig”

Litografiet “Fortrolig” handler om det å ha noen å kunne være fortrolig med. Noen å dele de innerste tanker med. Om du henger flere av litografiet på rekke med hverandre, så ser det ut som om det er seg selv han hvisker med. Øret er dessuten laget slik at det kan se ut som et klassisk portrett hengende på veggen i en oval ramme. Som om man snakker med sine forgjengere om sine innerste hemmeligheter :) Her har jeg brukt sandpapir, skalpell og alskens snadder for å lage strukturer og detaljer.

“Snooze, saks, papir”

Litografiet “Snooze, saks, papir” er en hyllest til småbarnsfamiliene. Hvem sin tur er det til å stå opp med de små? I tillegg har jeg tatt meg friheten til å innføre litt surealisme og hint til Salvador Dali, men i småbarnsfamilier rekker ikke klokkene å smelte, de må knuses. Tiden stopper likevel ikke…

Etsningen “Selvbilde” handler om hva man ser i seg selv. Ser man inn i framtiden? Fortiden? Nåtiden?

Etsningen “Feil” handler om at det å ha feil ofte kan være rett, og omvendt. Alt handler om perspektiv og hvordan du ser på det. Ingenting er absolutt, som min venn Trond sier i sin sang “Kua”.

Bestemødre i Bessaker

For cirka 7 måneder siden fikk jeg en av de gøyeste forespørslene jeg har fått. Det var en gjeng bestemødre i Bessaker som hadde bakt og solgt skoleboller. Pengene de hadde fått inn skulle de bruke til å gjøre noe for/med ungene i bygda. De spurte om jeg ikke kunne komme å lage en vegg sammen ungene. Det tenkte jeg at jeg måtte gjøre. Ikke bare fordi at initiativtakerne var en dunge bestemødre, men fordi det er noe fint med det å være kreativ og skapende med barn.

Sammen Studio Manageren min kjørte jeg derfor til Bessaker klokken 0630 lørdag morgen. Litt ferge og en bøtte med kjøring senere ankom vi vakre Bessaker.

Fergemann i skyggeland

Bevis på Bessakervakkerhet

Vi ble møtt med store smilehull, åpne armer og nydelig frokost. Når ale var mette og fornøyde startet jeg min to timer lange workshop med kidsa. Det var 16 unger i alderen 3-15 år. Så det var en ekstremt givende og inspirerende seanse for min del. Jeg liker ikke å legge bilder av barn på internett, hverken mine egne eller andres, derfor legger jeg ikke ut bilder av ungene. Men som en trøstepremie legger jeg ved dette tankefulle øyeblikket før det hele eksploderte i lek og undring.

Ståle før stormen.

Etter at jeg hadde fortalt hva jeg herjer med, var det på tide å søle litt. Først innendørs med tusjer og papir.

Veldig gøy å se hvordan ungene løste oppgaven. Noen tegnet det de likte å gjøre, andre tegnet ting de nettopp hadde sett, andre tegnet favoritt-tingen sin med Bessaker.

Etter en tegnerunde gikk vi ut for å prøve å male med spray. Jeg satte opp en provisorisk øvevegg for formålet.

Ferdigsprayet øvevegg.

Jeg legger ikke ut bilder av barn, men bilder av bestemødre er innafor. ❤️

Etter workshopen var det på tide å forvalte ungenes tanker og kna det om til en vegg. Veggen jeg skulle male måtte først koses litt med:

Kos og klems

Jeg fant ut at jeg ville male dagen. Altså male den kreative kraften i ungene. Det løste jeg vet å lage to figurer som ivrig tegner og lager (mens de nyter en skolebolle hver). Tegningene de lager er kopier av tegningene ungene lagde på workshopen. Noen av ungene var også med og malte på hovedveggen.

Starten.

Nesten ferdig.

Jeg synes resultatet ble knakende fint. Og veldig moro måte å inkludere ungene på. Jeg tror og håper de har like mye eierskap til veggen som jeg har.

Under avdukingen av veggen, som ble foretatt av gammelrektoren på skolen som var i bygda før, fikk jeg en av tegningene ungene lagde innramet og det hele. Det rørte meg noe veldig. Og bildet henger allerede på veggen i atelieret.

Henrik (tror han går i femte klasse) tegnet meg under workshopen. Herlig!

Innimellom slagene herjet jeg litt på noen rundballer også..

Først én…

Så, etter at veggen var ferdig, lagde jeg fire kompiser til.

Det ble en lang og nydelig dag i Bessaker. En dag jeg kommer til å huske til jeg selv blir bestemor, eller noe slikt. Takk for leken! Loved it!

1600 kvm kjærlighet

En roooolig påske uten så mye som et penselstrøk, (vel, litt ble det jo, men altså jeg hadde ferie. På ekte.) gjorde at det klødde ekstra mye i fingrene etter å male. Maleriene jeg holder på med i atelieret (til Stiklestad Nasjonale Kultursenter) er i en litt annen tone of voice enn de barnlige, naive figurene jeg bruker å legge igjen på vegger rundt om. Jeg var klar for å lage noe naivt og supert.

Jeg higet etter å lage en vegg. En stooooor vegg. Plutselig slo det meg at jeg for noen år siden forsøkte å få malt et tak. Et tak er jo som kjent bare en vegg som ligger. Men takjakten har aldri båret frukter. Før nå. Jeg ringte mine venner på Rubberspray i Trondheim. De må jo flytte lokaler fordi huset de holder til i skal rives og boliger skal oppføres. Frode på Rubberspray ordnet biffen med huseier og ti minutter etter kunne jeg stikke på befaring for å ta lerretet i øyesyn. For sikkerhets skyld tok jeg med meg Mathias og dronen hans, slik at jeg kunne få se taket i sin helhet. For det var schvært.

Liten mann. Stort lerret.

Jeg hadd kun én dag til rådighet om jeg skulle få til dette stuntet. Timeplanen er fylt til randen, det var kun dagen i går som var ubesudlet. Vel, helt til jeg bestemte meg for å male sekstenhundre kvadratmeter tak.

Prøvde å skisse opp noe med kritt. Fåfengt. Det ble for puslete.

Så jeg malte like greit med en gang.

Det tok to timer å male bare hodet. Det gikk med 10 liter maling også.

Det tok lang tid å male, men Mathias koste seg med kameravinkler.

Greit med litt albuerom, si.

Mens jeg skriver dette sutrer jeg høylytt over smertene i kroppen. 14 timer trur jeg det tok å male motivet. 14 timer med blod, svette og tårer (og solbrenthet og såre muskler). Men dæven så gøy det er å se resultatet.

Det gikk med 10 liter med hvitmaling også før jeg kunne begynne med den røde.

Er så gøy å se proposjonene opp i mot biler, busser og bygg.

I love you

Etterhvert senket mørket seg.

Det ble til slutt for mørkt for dronen. Samtidig som jeg ferdigstillte verket i stappmørket, rullet jeg gladlaksete over TV-skjermen i de trønderske hjem. Jeg var så sliten og kokt i kålen da NRK var innom for å intervjue meg, at jeg er overrasket over at jeg hørtes nogen lunde oppegående ut. For makan til susete fyr skal du lete lenge etter. Heldigvis ble jeg drapert i litt Alf Skille, så da er alt godt.

Om et lite “Jeg er glad i deg” eller “I love you” kan fargelegge hverdagen litt, tenker jeg at et DIIIIIGERT “I LOVE YOU” kan lage regnbueeksplosjoner og hurrarop. Alle trenger at noen er glad i dem. Det er heller ingenting som er bedre enn når noen er glad i en.

Jeg er glad i noen. Du er glad i noen. La oss fortelle dem det.

Dette er den absolutt største piecen jeg har laget. Det var utrolig moro, men neste gang jeg skal opp i den skalaen, skal jeg bruke mer enn en dag. haha. Fjottkopp altså.

Sjekk også filmen for å virkelig få feelingen av omfanget:

Å få en suite oppkalt etter seg

For cirka hundre år siden tenkte jeg at jeg hadde innmari lyst til å lage et hotellrom en gang. Tanken framsto som så utopisk for den unge og naive Gerhardsen, at jeg egentlig ikke har gjort noe mer med den enn å skrive den ned på en gul lapp. Gullappen har råtnet bort, da det jo er så lenge siden at jeg hadde dette ønsket at den har gått igjennom nedbrytningsprosessen og blitt til jord.

Når jeg da, en etterjulsvinterdag, får en forespørsel fra Clarion Hotel Trondheim om jeg, i tillegg til å lage en oppløftende personalinngang, vil ha en suite å herje på, blir jeg lettere perpleks. Haha! Hva gir dere meg? En utopisk drøm ble brått virkelighet. Gjøre som jeg vil og få suiten oppkalt etter meg. Dessuten overgikk virkeligheten for en gangs skyld fantasien. Hotellet ønsket å gi suiten navnet mitt.

Det synes jeg var utrolig moro og ærefullt. Jeg takket selvsagt og veldig ydmykt ja. Så, i de siste ukene har jeg herjet fram idéer og alskens snadder til rommet. Det er så og si ferdig, mangler bare et par ørsmå detaljer som landes snarlig.

Jeg har dog ikke tålmodighet nok til å vente med å vise dere rommet.

Min Suite Dream ble til en “Sweet Dreams” suite. Med freidig mot dro jeg på befaring av hotellrommet. Mine umiddelbare tanker da jeg så sengegavelen på rommet var at den så ut som en sjokoladeplate. Det skal sies at jeg var veldig godterisjuk akkurat da jeg var på befaring, så det kan ha farget min idéprosess. Uansett den umiddelbarheten av en kongstanke bygget jeg hele rommet rundt.

Sjokoladeplatefeeling™

Klargjøring til at Søle Gerhardsen skal komme på besøk.

Maskeringsbonanzaselfie

Veggen klar for litt herjing.

Idéen min var å få en av mine figurer til å spise senga. Et slags hyggelig søskenbarn av denne veggen (ikke det at den er så uhyggelig, men marerittspising er ikke like digg som spising av søte drømmer).

Jeg ville sage av en bit av sengegavelen, og la en figur nyte den. Sweet dreams are made of this, so to speak. Sengen hadde jeg jo definert som en sjokoladeplate, så da var det bare å få hjelp til å sage sengen slik at gavelen fikk seg et tyggemerke. Tekniskgjengen på hotellet var så handy at det var null stress å få til. #flaks

Idéskissen til rommet. Sjokolade = luxus (som jo også en suite er)

I tillegg til å male en vegg og sage seng, hadde jeg lyst til å få inn en skulptur på rommet. Jeg hadde allerede en skulptur in the making som jeg skal lansere til Olsokutstillinga mi på Stiklestad Nasjonale Kultursenter til sommeren. Skulpturen heter “Søvngjenger” og siden passet så godt til tematikken på hotellrommet måtte jeg framskynde prosessen litt slik at den kunne flytte inn i suiten. Skulpturen blir foreløpig kun å finne i denne suiten fram til utstillinga i sommer.

Idéskissen til “Søvngjenger”

Skulpturen, tørker i vårsola i atelieret.

Skulpturen er 30 cm høy og ved hjelp av min venn Espen og min venn Mads fikk jeg laget en skulptur til rommet også (ikke alle samarbeidspartnere som klarer å hive seg rundt på en så stilig måte som de to altså. “Søvngjenger” er, som de andre skulpturene mine, en SLS-print som er malt og lakkert.

Teknisk vidunder (Bjørn) dokumenterer sjokoladeplatetygg in progress.

Sjokoladebiten ferdigsaget. [insert tyggelyd her]

Følte meg som en rockestjerne som trashet hotellrom. Klisje/gøy.

Fargespekter: sjokolade

Sjokoladesaus

Sjokkopålegg

SjokoladeFONTant

Jeg følte at vegg og skulptur ikke var nok. Jeg måtte utnytte vindusflaten også. Jeg har dessuten lenge ønsket å kunne leke med lys og skygge, og siden solen går forbi suitevinduet på en absolutly awesome måte i tolvdraget tenkte jeg kanskje solen kunne hjelpe meg med å få fram budskapet mitt.

Typografitest på vinduet i atelieret.

Folien skar jeg ut for hånd for å få samme feeling og “strek” som veggen.

Jeg var utrolig happy for at idéen funka. Takk til sola som var tilstede under monteringen <3

Da “alt” (mangler noen småoverraskelser) var ferdig tok jeg med Gerhardsen & Karlsen for å ta noen ordentlige fotos av suiten. I tillegg gikk jeg all in for å kjenne på the suite life. Room service og morgenkåpe.

Synes det er så kult at vi fikk en bit av sengesjokoladen i hånda på kompisen som står og spiser.

Sweet dreams / Suite dreams

👑

Raust bitt.

Det er viktig med god tannhygiene om man skal spise søtsaker.

Luxus Leverpostei

Honningglasserte sveler og klassisk Donald. #Livet

Bildeteksten står i speilet.

Litt flaut, mest moro.

Trøtt skulptur og reflektert sjokoladenyter.

Komposisjon

Relativt trygt å gå i søvne med ei pute i front.

Synes linjene fotografen fanget her var så herlige.

Folie med top secret budskap som kun vises på gulvet i finvær.

Venter på at sola skal lyse på folien slik at skyggen avslører budskapet.

Endelig. Sola gjør sin inntreden og beskjeden fra folien kommer til syne.

Prøver å etterligne veggen, men har ikke samme appetitt.

Sliten gladlaks småblogger litt fra senga.

Jeg er megahappy med rommet og unner alle å bo der. Derfor tenkte jeg å gi bort et weekendopphold for to på hotellet. Så har du og din kjære/venn/uvenn/søster/bror/tremening lyst til å bo på suiten min en helg må du gjøre to ting.

1: Melde deg på nyhetsbrevet mitt nedenfor her. (Nyhetsbrevet har rykte på seg for å være relativt hyggelig og gøy å få altså)

2: Skriv i kommentarfeltet på facebooksiden min hva du tror den lille bonusoverraskelsen som enda ikke har kommet på rommet er. Vinner trekkes når overraskelsen er på plass. (nb: Facebook har ingenting med min lille konkurranse å gjøre, så de har ikke noe juridisk ansvar eller noe slikt.)

Knagger som du får lyst til å spise opp.

Ikke prøv å spis de.. Da må du kjøpe deg gebiss.

Vil du titte ut må du gi en kos.

“I spy with my little eye” i taket på toalettet.

Fortell meg gjerne hva du synes om det hele også. <3

Ståle

I fengsel på Levanger

Som jeg nevnte i min oppsummering av 2018, var jeg på tampen av året på besøk hos Galleri Fenka i Levanger. De hadde spurt meg om jeg ville gjøre om en av deres mange celler (galleriet er et gammelt fengsel). Det ville jeg jo selvsagt.

Fengselceller er ikke kult. Selv har jeg bare tilbrakt en stakkars natt på glattcelle, og det var ikke videre morsomt. Det at 4 skurkete karer delte den plassen jeg fikk tildelt på Fenka er ikke helt å begripe. Traaaaangt.
Jeg ville prøve å åpne opp. Gjøre rommet større. I tillegg ville jeg ta med gata inn i galleriet. Lage en liten verden der figurene mine herjet på veggene og viste fram trykk. Vel, her er en dunge fotos av prosjektet. Noen er tatt av Gerhardsen&Karlsen, andre av galleriet selv og/eller besøkende som har sendt meg knips. ❤️

Før jeg begynte. Vidvinkel <3

Streker først opp motivet. Og, jeg måtte jo ta i bruk vinduene i veggmaleriet.

Da oppstrekinga var ferdig, var det bare å fylle på med farge. Blå himmel ftw!

Gladlaks i dørhøl

For å nå opp til himmelen må man ha stige.

Soon to be noe gøy.

Utenifra og inn (to sekunder etter smeller jeg hodet i dørkarmen og går ned for telling.)

Grå husfasader er det kjedeligste jeg vet, men for å få byfeeling måtte jeg male noen slike.

Ut til galleriet.

Tok en liten breakedance-pause mit i all malinga. Jeg var en jævel på headspin i 1986, kan ikke si det samme om 2018. Eller 2019 for den saks skyld.

Lokalavisen poppet innom for å slå av enn prat.

Dette bildet fikk jeg tilsendt noen dager senere. (Litt artig overskrift, for sist jeg var i en celle var det omvendt. “Først byen, dernest murveggen, så cella”)

På med trivsel og detaljer.

Begynner å ta form.

Vet ikke riktig hvem som tegner hvem her..

Det gjelder vel forsåvidt også her..

“Ståle was here”, er ikke det liksom den første taggen folk skriver? Altså dodørtagging? Navnet ditt etterfulgt av was here. Jeg tror det. Føltes rett her.

Etter å ha malt ferdig selve veggene måtte fotografen og jeg fise tilbake til Trondheim. Jeg dro tilbake til Galleriet noen dager senere for å male gulvet, for å få helheten slik jeg ville. Heldigvis hadde jeg med meg hjelp da også.

Digg med litt hjelpende hender innimellom.

Vips så ble gulvet vei, listverket fortauskant og veggen fortau, blokker og himmel. Taket ble også himmel, og taklampa sola. Men det skjønte du sikkert.

Med innrammede trykk. (“Welcome to the jungle” er en klassiker fra Levanger grafittiscene. Alle som har kjørt E6 nordover forbi Levanger må ha sett den skrevet på den ene brua. Hvis ikke, kanskje de gjør det nå.)

Nok en klassiker for oss blokkbarn.

Synes det var gøy å virkelig implementere trykkene i veggmaleriet (og omvendt).

Sprer litt kjærliget på byfasadene.

Oi, ser man det, en av ytterst få steder du fortsatt kan få tak i “Bestevenn” serigrafien som lyser i mørket…(BTW Egentlig skal det henge et trykk halvveis over den “Love” throwupen.)

Jeg lurer på hva han som står rundt hjørnet der tenker.

❤️

En innmari givende jobb. Jeg håper så mange som mulig tar turen innom for å se det hele med egne øyne. Jeg kommer tilbake til Levanger i høst for å ha separatutstilling. Det blir fort gøy det også!