Skriverier, Illustrasjon, Sosiale medier StÄle Gerhardsen Skriverier, Illustrasjon, Sosiale medier StÄle Gerhardsen

Denne teksten skulle egentlig handle om noe annet

I stedet for Ä snakke om endringer kunne det vÊre moro om du og jeg prÞvde Ä endre litt. Sammen. Akkurat nÄ.

Denne teksten sto opprinnelig pÄ trykk i Adresseavisen 12.02.2016

I utgangspunktet hadde jeg tenkt Ă„ skrive om endringer. Som konsept har det nemlig fasinert meg en stund. Det at vi, bĂ„de enkeltpersoner og som folk, stritter sĂ„nn i mot endringer. Vi vil ha det slik som det var. Vanens makt. Endringer er vondt. Godstolen er god. Jeg elsker endringer. Gode som vonde. Elsker er kanskje Ă„ ta i, men jeg liker dem. Veldig. Jeg synes nemlig komfortabelt er kjedelig. Og er det noe jeg ikke gjĂžr, er det Ă„ kjede meg. Selv om det ettersigende er sunt Ă„ kjede seg (det lĂŠrte jeg av tante Sissel pĂ„ slutten av Ă„ttitallet) sĂ„ er det noe jeg ikke gjĂžr. Jeg bruker dog kjedsomhet som drivkraft til Ă„ skape. Skape, leke, endre, forske, prĂžve, feile, prĂžve litt til, smake, fĂžle, kjenne, tegne og hva som helst annet enn Ă„ sitte i godstolen, fise og vente pĂ„ Ă„ bli underholdt. Holdning over underholdning (for Ă„ sitere noen parlamentariske rappere). 

NĂ„ ser jeg at teksten min plutselig ble en tekst om kjedsomhet i stedet. Og det er jo fort slik i vĂ„re dager. Vi leser ikke hele saker. Vi makter tydeligvis ikke Ă„ skrive hele saker heller. Det holder lenge med 140 tegn, men du fĂ„r mest interaksjon om du holder deg til 80 og husker pĂ„ Ă„ ha med et personlig pronomen, ordet ”lyst” og gjerne et par spĂžrsmĂ„lstegn. Ikke ser vi hele TV program. Og skulle man plutselig se hele, sĂ„ er det ikke pĂ„ lineĂŠr TV. Å nei, du. Da binger man og plĂžyer igjennom 10 episoder med House of Cards eller konspiratoriske dokumentarer om mordanklager fra virkeligheten. Vi zapper og sjonglerer flere skjermer samtidig. Snapper at vi spyr regnbuer og hashtagger #nofilter pĂ„ vĂ„re gjennomfiltrede bilder. Inntrykkene kommer fra alle kanter. OgsĂ„ fra oss. Hele tiden. Det blir for mange. Til slutt nuller de hverandre ut, og vips vi kjeder oss igjen. 

NĂ„ har mine barn begynt Ă„ kjede seg, vel han pĂ„ ett og et halvt har ikke opplevd konseptet enda, men hun pĂ„ sju har prĂžvd seg pĂ„ en Ӯ kjeeeeede méé”. Da drar jeg frem en pimpet versjon av tante Sissels Ă„ttitallsvisdom, en Sissel 2.0 so to speak, og forteller avkommet at ”nĂ„r vi kjeder oss blir fantasien flinkere”. Det Ă„ kjede seg er egentlig bare at fantasien trener. Har gym. Jeg foretrekker nemlig en hĂžydetrent fantasi som kunne ha vĂŠrt en  dialektforvirret PT pĂ„ et rikskringkastet helseprogram, framfor en som kunne ha jobbet deltid som navlelo.

FĂžr jeg kjĂžrer meg helt fast i kjedsomhetsgryta vil jeg tilbake til dette med endring. Jeg leser aviser. Vel, jeg skummer aviser, blogger, sosiale plattformer, lineĂŠr TV og andre kanaler. Ofte sitter jeg igjen med en en litt matt tomhet og en besk bismak i munnen, som muligens kan vĂŠre denne mystiske umamismaken jeg har hĂžrt om. Uansett, mediene er stappfulle av bĂ„de eder, galle og reflekterer et verdensbilde som er i overkant kjipt. MisforstĂ„ meg rett. Jeg vil lese alt dette. Det er viktig at det skrives om flyktningekriser, politiske fjĂžsnisser fra inn og utland, bussbillettpriser, enslige mindreĂ„rige asylsĂžkere, ikkedusjende elever, smĂ„butikkene i midtbyen og andre saker som faller under fanen matt tomhet. 

Bare sĂ„ det er sagt; jeg Ăžnsker ikke at avisene skal fylles til randen med agurksmakende gladsaker altsĂ„. Men, det hadde vĂŠrt godt med en liten oase av trivsel midt oppi denne Ăžrkenen av nedtrykthet. En oase der man kan drikke friskt vann og trekke pusten fĂžr man bretter opp ermene, luter nakken og gĂ„r med friskt mot ut i Ăžrkenen igjen. 

NÄ tenkte jeg at vi kunne lage en sÄnn oase. Her. Du og jeg sammen. Som en test. La oss sette den overnevnte fantasien i arbeid og se om vi ikke kan lage noen oaser der ute. Ta opp den smarteste telefonen du har, Äpne din favoritt-app for sosialt mediebruk og send en gladnyhet til meg pÄ @Kreativoli. Jeg samler opp alle gladsaker, og sÞrger for Ä fÄ delt dem med omverdenen. Vips, sÄ har vi forhÄpentligvis laget en slags digital oase. For sikkerhets skyld kan du merke trivselsmeldingen din med #endrelitt.

NÄ kan det hende at verdensbildet faktisk er akkurat sÄnn som mitt inntrykk fra mediene er, men det gjÞr bare dette lille endringsprosjektet viktigere enn fÞrst antatt.

Read More
Skriverier, Illustrasjon StÄle Gerhardsen Skriverier, Illustrasjon StÄle Gerhardsen

Forventningsprester

De dytter frykten, forventningen, angsten og den selvutslettende vanen ned gjennom halsen pÄ deg.

Denne artikkelen sto pÄ trykk i Adresseavisen 04.01.2016 (krever +abo)

De dytter frykten, forventningen, angsten og den selvutslettende vanen ned gjennom halsen pĂ„ deg. 

En forventingsprest er en prest som fĂ„r angsten til Ă„ gjĂžre baklengs salto. Uten tillĂžp. Jeg har selv aldri hoppet salto. Vel, ikke baklengs  i alle fall. Jeg hoppet en gang en slags salto, men det var under tvang og med tillĂžp, springbrett og tjukkas. Saltoen endte med kink i nakken og en skuffet gymlĂŠrer. GymlĂŠrerskuffelsen gjorde mer vondt enn kinket. Enkelte gymlĂŠrere er nemlig utmerkede Forventingsprester. Ofte gjennomsyret av svettelukt og forventinger om at du, menigheten, skal oppfylle deres egen drĂžm om Ă„ bli best i en eller annen smal sportsgren. 

Forventningsprester er dyktige til Ă„ manipulere og fĂ„r menigheten sin til Ă„ vende seg mot andre menigheter, eller til og med mot seg selv, for Ă„ ytre prestenes forbudskap. Slik fĂ„r prestene menigheten selv til Ă„ posere som forventningsprester, og vips vi har en evig runddans dans dans oppĂ„ bordet, der alle legger seg ned, pĂ„ gĂžlvet. 

Forventingsprester maner opp til sjalusi, misunnelse, dÄrlig selvtillit og usikkerhet. Deres viktigste vÄpen og ess i ermet, er det som gjÞr at de til en hver tid sitter med overtaket, menighetens egen fÞlelse for innbilte trusler. Menighetens egen paranoia. Evnen til Ä tro at en ikke strekker til. Dette fordi de over tid har bygd opp et mÞnster hos menigheten, som gjÞr at menigheten lystrer nÄr prestene plystrer. FÞr i tiden sÄ man pÄ plystring som en mÄte Ä kommunisere med djevelen pÄ. NÄ plystrer prestene villig vekk. Jeg bare nevner det.

Forventningspresten forkynner fra "Frykten". Frykten er en forferdelig bok. Den inneholder sĂ„ godt som alle lovene til Jante. Du skal ikke tro, og sĂ„ videre. Men ogsĂ„ hele passasjen om selvangivelsen, en detaljert beskrivelse av pinebenkens fordeler og andre pekefingervrikkende setninger kan leses i Frykten. Uansett hvilket av kapitlene i Frykten Forventingsprestene deklamerer fra, fĂ„r man en spontan, ugrunnet og sykelig angst. Graden av angst varierer fra mottaker til mottaker, men angst og uro det blir det garantert. Det er din egen fantasi og viljestyrke som setter en stopper for hvor forferdelig Frykten kan vĂŠre. Forresten, ikke alle forkynner fra den mĂžrke delen av Frykten. Noen forkynner fra "jeg-vil-bare-alt-vel"-delen, den som er bakerst i boka. Der all forventning filtreres gjennom bĂ„de hjertet og linjene fĂžr den snikes inn Ăžregangene til menigheten. Denne forventningen er i utgangspunktet like trykkende som all annen forventning, men virker mer harmlĂžs ved fĂžrste Ăžyekast. 

De fleste Forventningsprestene holder prekenene sine med pekefingeren hĂžyt hevet, de rister den gjerne taktfast opp og ned mens de peker og preker forventningene sine mot det letteste offeret. De forventer mer enn man kan gi. Konsekvent. Slik oppnĂ„r de samvittighetsovertaket, som de ikke kan leve uten. De dytter frykten, forventningen, angsten og den selvutslettende vanen ned gjennom halsen pĂ„ deg. Oss. Menigheten. 

MĂžrket og spĂžkelser er det fĂžrste de truer med. Monstre under senga og lange skygger. Deretter kommer trumfkortene tett; DĂžden, krig, katastrofer og generell elendighet. NĂ„r man har fĂ„tt et par Ă„r pĂ„ skolebenken kommer de med oppfĂžlgeren som vil sitte igjen i kroppen til man ligger seks fot under og grava bli skjendet av en eller annen mĂžrk-kledd dobbelpedaltromme-entusiast; Sosial usikkerhet og frykten for ensomhet. De to sistnevnte fryktmidlene, sosial usikkerhet og frykten for ensomhet, er de som gnager deg i underbevisstheten til en hver tid. Vel, gnager og gnager, de gnager vel ikke konstant, men ligger pĂ„ lur og sover med ett Ăžye pĂ„ glĂžtt, klar til hogg. 

Forventningspresten man ser i speilet, nÄr man innimellom ser i den retningen, er og blir den kjipeste Forventningspresten av dem alle. Presten i speilet har en egen evne til Ä fÄ menigheten til Ä tro at den ikke strekker til, og at alle andre menigheter er penere, flinkere, bedre, slankere, rikere og alle andre komparative adjektiv som finnes der ute, enn menigheten selv. Men det er ogsÄ den Forventningspresten menigheten selv kan mÄlbinde. Kanskje til og med begrave. Ved Ä tro pÄ seg selv kan menigheten senke skuldrene og mÞte verden med bratt nakke og et selvsikkert og om man bruker rett type tannkrem, perlehvitt smil.

Read More
Skriverier StÄle Gerhardsen Skriverier StÄle Gerhardsen

Hei verden

Jeg har tenkt pÄ dette en stund, og har kommet fram til at det ikke fÄr stÄ uprÞvd. SÄ, verden, ta godt i mot bloggen min.

Jeg har tenkt pĂ„ dette en stund, og har kommet fram til at det ikke fĂ„r stĂ„ uprĂžvd. SĂ„, verden, ta godt i mot bloggen min. Jeg kommer til Ă„ fylle bloggen med alt som jeg synes er relevant. Det vĂŠre seg skisser, malerier, meninger, hverdagstanker og/eller artikler. Sikkert enda flere saker og ting ogsĂ„. SĂ„, om du er gira pĂ„ Ă„ fĂžlge med hadde jeg synes det var koselig, men jeg skriver og blogger mest for Ă„ ha en slags oversikt over egne krumspring. Har ikke bestemt meg for farge pĂ„ bloggen enda, men om den blir for rosa sĂ„ si gjerne i fra, da jeg helst ser at den ikke blir det. 

Jepp. Snakkes. 

Read More