Ståle Gerhardsen  📸 Nikol Herec

Ståle Gerhardsen  📸 Nikol Herec

Stikk innom nettbutikken min:

Mine nyeste tweets:

Fem dager i Berlin – dag 2

Fem dager i Berlin – dag 2

Velkommen til dag 2. Her er dag 1 (om du skulle ønske å begynne på begynnelsen). Eller, jeg må jo skrive litt mer om hva som skjedde i går etter at jeg publiserte bloggen. Ikke at det var så himla oppsiktsvekkende, men jeg skriver en gang denne bloggen for å LOGGE turen, og da kan jeg ikke ha sorte hull og/eller vakuum i historien. Så, tilbake til i går. 

Jeg hadde mest lyst til å sitte på hotelrommet og se hip hop dokumentar. Men, så kom jeg på at jo strengt tatt var i Berlin, og at jeg burde stikke ut for å se om jeg fant mat og noe å tegne. Det gjorde jeg. Jeg stakk ut i regnet og trasket forbi den ene restauranten etter den andre. Russisk, Tyrkisk, Kinesisk, Italiensk. Ingenting fristet. Dritsulten og kresen. Mye vits.. Så jeg endte opp med å gå litt rundt på måfå. Blikket vandret. Så på skilt og graffiti (noe av det gøyeste jeg vet å gjøre i nye byer. Svampe inn graffiti og skilt. Er så mye fint, men like mye stygt. Og alt inspirerer.) Mens jeg gikk der og myste mot regnet så jeg plutselig en dame som glødet. Ja, ikke metaforisk men rett og slett glødet. Hun var opplyst so to speak. 

En hellig kvinne i luften?

En hellig kvinne i luften?

Jeg fikk sakrale assosiasjoner og knipset hurtig et foto før jeg passerte ryggende. Det viste seg å være alt annet enn jomfru Maria eller en av hennes søskenbarn, det var bare en vanlig nyhetsreporterdame med kreativ plassering for annledningen. Kameralyset gjorde at hun på avstand så ut som hun gjorde. Skuffet, men også lettet gikk jeg videre og hadde løsningen for hva jeg skulle spise krystallklart for meg. Currywürst. 

Under all den curryketchupen ligger det no pølser.

Under all den curryketchupen ligger det no pølser.

Jeg endte opp med å spise maten min på gata sammen en flokk punkere som just hadde vært på en eller annen svært så bra konsert (etter den glade måten de spiste mat på å dømme). Etter inntatt pølse stakk jeg til hotellet for å lounge litt i de sjukt digge sofaene de har, drikke pale ale og tegne what ever. 

Det er aldri feil med Sufjan Stevens på anlegget, en pale ale i glasset og en rolig tegnesession i en dyp sofa. 

Det er aldri feil med Sufjan Stevens på anlegget, en pale ale i glasset og en rolig tegnesession i en dyp sofa. 

Baren

Baren

Etterhvert forflyttet jeg meg til baren og tegnet litt der også. Men så fikk jeg litt noia. Hvem pokker var jeg til å sitte å tegne alle de folka liksom? (jeg tror det var alle pale alene som gjorde at jeg freaka bittelitt ut. Men jeg løste det lett:

Self

Self

Jeg tegnet meg selv som tegna dem. Da ble det likt for alle. Case closed. Men selvinnsikten tok meg i nakken og ba meg gå på rommet. Så da gjorde jeg det. Jobbet med boka og endte opp med å se på Narcos til jeg sovnet. 

Før jeg kom meg opp på rommet tok jeg bilde av bakgården på hotellet. Bare sånn for å ha gjort det. #turist.

kos

kos


Phu. Sånn.

Dag 2:

Dagen startet med at jeg måtte gå ned trappa (sic!) fra senga og ned til badet på rommet. Etter litt snubling og rengjøring var det tid for en nydelig, og da mener jeg ny de lig, frokost. Sikkert både kortreist og økologisk og miljøterapautvennlig og alskens. Og kaffen var himmelsk. Nesten så god, at jeg vurderer å legge meg nå for å raskere få kaffe i morgen tidlig. 

En utfordring for morgentrøtte fugler.

En utfordring for morgentrøtte fugler.

Etter frokost var jeg klar for input. Jeg skulle se street art, jeg skulle se kunst, jeg skulle oppleve Berlin. Jeg hadde en plan. Mange gallerier lå i løypa. Jeg bommet på alle... Men fant heldigvis sjukt mange andre <3 Det første jeg gjorde var å ta et passfoto av meg selv i en fotoboks som tilfeldigvis sto plassert på en litt sliten stillas ikke langt unna hotellet. Det ble en prøvelse. Både fordi det blåste regne og faenskap rett inn i boksen og fordi jeg måtte vente i fem minutter på at bildene skulle bli ferdig. Jeg startet min lille ekspedisjon med fem minutter venting. (ja det høres lite ut, men come on. Det føøøøltes lenge.)

Sånn ser det ut når man prøver å ta bilde i liten kuling med regn og storm i kastene. 

Sånn ser det ut når man prøver å ta bilde i liten kuling med regn og storm i kastene. 

Etter fem minutter i pinsel gikk jeg rundt og knipset bilder av street art og graffiti som inspirerte. Enten på den ene eller den andre måten. Fargebruk eller strek, eller kombinasjonen eller ja. Inspirerende var stikkordet:

De ulvene (eller revene) hadde no dada-aktig Fiske-preg over seg. I alle fall sett opp imot resten.

De ulvene (eller revene) hadde no dada-aktig Fiske-preg over seg. I alle fall sett opp imot resten.

Herlig kaos. Levende. Organisk. Fylt til randen med historier. 

Herlig kaos. Levende. Organisk. Fylt til randen med historier. 

Moro at de har bygget fuglen av skrot før de malte den. 

Moro at de har bygget fuglen av skrot før de malte den. 

Jeg veit ikke jeg. Det var noe herlig med streken. Sømmene. Ørehåret.

Jeg veit ikke jeg. Det var noe herlig med streken. Sømmene. Ørehåret.

Etter en god dunge gatekunst befant jeg meg plutselig på en storslått plass med Joniske søyler og omfattende bruk av spir og kupler. Der, midt oppi all denne arkitektoniske storheten var det et galleri som stilte ut noe som traff meg i hjertet. Nemlig: Prosess. Alt var selvsagt på tysk, men Galerie Im Trum var helt klart en fin fin plass å starte min gallerirunde. Galleristen gjemte seg når jeg kom, men jeg fikk titte i ensomhet. Det var fint det også. 

En bit av utstillingen "Work Play Display

En bit av utstillingen "Work Play Display

Peres Projects var et enda fetere galleri. Stort, luftig og rett go slett digg. Der hadde amerikaneren Dan Attoe utstilling med sine oljemalerier. Ved første øyekast synes jeg de var ok. Litt sånn, fine malerier av natur som jeg etterhvert glemmer. Men luringen Attoe hadde tatt med seg humorenn inn i bildene sine. Og da er jo jeg solgt. Om mann gikk nære nok maleriene så dukket det opp fiffige detaljer gjerne malt i sølv, med noe som må være verdens minste pensel. Jeg likte opplegget jeg. Og når jeg først var nærmere bildene fikk jeg nyte penselstrøk, drypping, lag, og hele hopprennet. Takk gode Trude for at jeg ikke avfeide bildene på avstand (noe jeg lett kunne ha gjort da selve motivene ikke var min bag).

Et av maleriene. Ikke helt min kopp te. Før jeg gikk nærmere...

Et av maleriene. Ikke helt min kopp te. Før jeg gikk nærmere...

..vips: Min kopp te! 

..vips: Min kopp te! 

Oppstemt etter å ha hengt på Peres Projects, og slått av en lang prat med både skrankefolka og direktør tuslet jeg videre ned Karl Marx sin Allè og fant en café som hadde en slags offesiell Marxutstilling, som var så dritakjedelig at jeg ente opp med å bruke mer tid på å beundre caféskiltets typografiske trivsel enn den nedstøvete biten (helt sikkert veldig viktig, men akk så kjedelig satt opp) historie. Men, hey, kul typografi skal man ikke kimse av.

Skulle nesten ha sett det i mørket også vettu, men det gidda jeg ikke å vente på altså.

Skulle nesten ha sett det i mørket også vettu, men det gidda jeg ikke å vente på altså.

Slukøret humpet jeg videre. Men det tok ikke lange tiden før jeg oppdaget Capitain Petzel. Jeg løp over gaten (ja jeg så meg for, men det var ikke noe fotgjengerfelt i umiddelbar nærhet så det var det nærmeste jeg kom en Jason Bourne scene.) og entret bygget. Der inne ble jeg møtt av odigre malerier. Eller, det var store lerret med på printet og sjukt pixlete motiver som det var malt oppå. En morsom teknikk. Det at motivene i tillegg var en slags hverdagsrealisme kjørt igjennom kjøttkverna og drapert i dropshaddow gjorde at taktiliteten i verkene ble veldig spesielle. Eller, jeg tok ikke i dem, så jeg kan bare forestille meg det. Det ble så mange nivå at jeg svimlet. Kunstneren bak alle de kokko verkene er Pieter Schoolwerth. Gjennomført og imponerende opplegg. Her også var det digg å se verkene på avstand vs. nært hold. Etter å ha googlet kunstneren så merker jeg at jeg liker de tingene fra tidligere i hans karriere bedre enn det jeg så i dag. Men, det er meg. (det betyr ikke at jeg ikke satt pris på det jeg fikk se i dag altså.)

Digital pixelbonanza med påmalte felter

Digital pixelbonanza med påmalte felter

Nærbilde

Nærbilde

Disse vakuum 3D bildene likte jeg bedre enn de pixlgreiene. Disse var så rene men likevel fylt med action. Fragmentert hverdag. Det var følelsen jeg satt igjen med etter å ha sett utstillingen her. 

Disse vakuum 3D bildene likte jeg bedre enn de pixlgreiene. Disse var så rene men likevel fylt med action. Fragmentert hverdag. Det var følelsen jeg satt igjen med etter å ha sett utstillingen her. 

Shit, dette blir en laaaang blogg. Men.. det har vært en laaaang dag. Stappfull av inntrykk, så det må jeg tåle. Du også. Vi rekker en kunstpause i all kunstpraten:

Enig.

Enig.

Etter å ha gått på meg både lumbago, brokk og leddgikt skjønte jeg at det var på høy tid med litt for. Etter tips fra Elmgreen & Dragset (jeg fikk typ 350 Berlintips av dem, så dette var en av de) gikk jeg for asiatisk for på Chen Che. Fytti katta det var lurt. Nydeligste maten. Jeg begynte å tegne folk og interiør, men gadd ikke fullføre. Maten var for god til å drive å sysle med tusj og papir.

DIGG!

DIGG!

"Maten var så digg at jeg ikke orker å tegne mer."

"Maten var så digg at jeg ikke orker å tegne mer."

Etter maten fant jeg endelig en slags koagulering av gallerier. Ei gate (Auguststrasse) med nesten flere gallerier enn hus. Noen av galleriene var crap, andre sjukt kule. Her er bilder fra ca alle:

Aquabit Gallery. Herlig liten plass med inkluderende og trivelige folk. Første galleriet jeg har følt meg hjemme i i Berlin. 

Aquabit Gallery. Herlig liten plass med inkluderende og trivelige folk. Første galleriet jeg har følt meg hjemme i i Berlin. 

En okseaktig type på Anaid Art Gallery. Jeg pratet egentlig mer med innehaveren enn hva jeg så på verkene. Han var sjukt flink til å fortelle meg om alle andre galleri i gaten sin. Bra fyr. 

En okseaktig type på Anaid Art Gallery. Jeg pratet egentlig mer med innehaveren enn hva jeg så på verkene. Han var sjukt flink til å fortelle meg om alle andre galleri i gaten sin. Bra fyr. 

Fikk litt Bjarne Meldgaard feeling av bildene som møtte meg Salongalerie. Men det var bare førsteinntrykket, for det var lite erigrerte lemmer og rosa pantere her. Dette var faktisk en herlig utstilling med bare damer. En forrening for tyske kvinnelige kunstnere fyller 150 år i år og galleriet her feiret med å ha en utstilling med bare kvinner. Digg! 

Fikk litt Bjarne Meldgaard feeling av bildene som møtte meg Salongalerie. Men det var bare førsteinntrykket, for det var lite erigrerte lemmer og rosa pantere her. Dette var faktisk en herlig utstilling med bare damer. En forrening for tyske kvinnelige kunstnere fyller 150 år i år og galleriet her feiret med å ha en utstilling med bare kvinner. Digg! 

Etter en liten dunge gallerier snublet jeg over min favorittbutikk i Berlin. (Ja, jeg har vært her før. Flere ganger. Selv om denne sjukt detaljerte bloggingen kan antyde noe annet.. men ja.) Favorittbutikken = do you read me. Hellige hamster så fet den butikken er. Jeg vil kjøpe alt. Men klarte å bare handle tre magasiner/bøker. Etter handel, så vandret jeg videre. Og fant et galleri som hadde en utstilling som fikk meg til å le forbløffet og riste imponert på hodet. Galerie Deschler hadde en utstilling med håndarbeid. Nål, tråd, strikkepinner, vev og alskens hadde kunstnerne brukt for å lage denne supersmashing utstillingen. Nedenfor følger en liten dunge bilder. Folk as, de er så fine innimellom!

En rød tråd (eller tusen)..

En rød tråd (eller tusen)..

Nærbilde. <3

Nærbilde. <3

Herlig sart.

Herlig sart.

Nærbilde (insert wow here).

Nærbilde (insert wow here).

Dette verket synes jeg var herlig smart. 

Dette verket synes jeg var herlig smart. 

Dette verket la jeg i wtf/lol bagen. 

Dette verket la jeg i wtf/lol bagen. 

Noen ganger var galleriene i seg selv kulere enn kunsten i dem. Men det var egentlig greit. Her eksemplivisert med Galerie Eigen + Art.

Noen ganger var galleriene i seg selv kulere enn kunsten i dem. Men det var egentlig greit. Her eksemplivisert med Galerie Eigen + Art.

Damien Deroubaix viste tegninger og noe som lignet på tresnitt i et galleri som var ubemannet. Eller det satt noen på bakrommet, men de var ikke interessert i å vise fram kunsten sin. Så.. 

Damien Deroubaix viste tegninger og noe som lignet på tresnitt i et galleri som var ubemannet. Eller det satt noen på bakrommet, men de var ikke interessert i å vise fram kunsten sin. Så.. 

Et galleri viste noen svært kjedelige fotografier. Det eneste positive med dem (oi, nå var jeg streng.. sorry. Jeg var lei og hadde gått langt.) var at de minte meg på utstillingen jeg så tidligere på dagen på Peres Projects. Jeg gikk nærmere for å se om det var noe LOL på lur. Nei. Det var det ikke. On to the next one.. 

Et galleri viste noen svært kjedelige fotografier. Det eneste positive med dem (oi, nå var jeg streng.. sorry. Jeg var lei og hadde gått langt.) var at de minte meg på utstillingen jeg så tidligere på dagen på Peres Projects. Jeg gikk nærmere for å se om det var noe LOL på lur. Nei. Det var det ikke. On to the next one.. 

Utenfor de to kjedelige galleriene, som sikkert hadde vært superduper om enten A) betjengingen hadde vist seg, eller B) det var noe insane kult på veggene, var det en strømboks som ga meg glede.

Sånne ting liker jeg. Smart bruk av bybildet. Jeg mistenker at det er Strøk som har gjort det, men er ikke helt sikker. Kanskje jeg tviler litt på min egen mistanke tilogmed.

Sånne ting liker jeg. Smart bruk av bybildet. Jeg mistenker at det er Strøk som har gjort det, men er ikke helt sikker. Kanskje jeg tviler litt på min egen mistanke tilogmed.

Det synes jeg er fett med Berlin. Her er det gallerier i andre etg i vanlige boligblokker. Kunne like greit ha vært en leilighet, men nei, galleri. Tenk om det kunne ha vært sånn i Trondheim også. I Mellomveien for eksempel. Rydde en etg i en av blokkene og hatt galleri. hohoho!

Det synes jeg er fett med Berlin. Her er det gallerier i andre etg i vanlige boligblokker. Kunne like greit ha vært en leilighet, men nei, galleri. Tenk om det kunne ha vært sånn i Trondheim også. I Mellomveien for eksempel. Rydde en etg i en av blokkene og hatt galleri. hohoho!

På Galerie Berlin var det tjukke oljemalerier som hadde så mange lag at man måtte gå i bue rundt bildene for å ikke treffe dem, og store treskulpturer som gjaldt. 

På Galerie Berlin var det tjukke oljemalerier som hadde så mange lag at man måtte gå i bue rundt bildene for å ikke treffe dem, og store treskulpturer som gjaldt. 

"My Abstract World" var en kul utstilling. me Collectors Room var stappfull av nonfigurativ crazyness. Og de hadde sittegrupper der man kunne ringe å bestille kaffe fra. Kult. 

"My Abstract World" var en kul utstilling. me Collectors Room var stappfull av nonfigurativ crazyness. Og de hadde sittegrupper der man kunne ringe å bestille kaffe fra. Kult. 

Aner ikke. Men likte det. Både opphengsmåte, format og motiv.

Aner ikke. Men likte det. Både opphengsmåte, format og motiv.

Dette! hoho

Dette! hoho

Digga farge/formspillet her. Vet ikke hvorfor men det minte meg om Renate Thor på en eller annen måte. Hører du det Renate?

Digga farge/formspillet her. Vet ikke hvorfor men det minte meg om Renate Thor på en eller annen måte. Hører du det Renate?

CWC var stengt. Men det gjorde ikke så mye. Dørvakta alene var verdt trappetrinnene opp dit.

CWC var stengt. Men det gjorde ikke så mye. Dørvakta alene var verdt trappetrinnene opp dit.

Denne skulpturen ga meg assosiasjoner til mitt eget arbeid til Lade Skole. 

Denne skulpturen ga meg assosiasjoner til mitt eget arbeid til Lade Skole. 

Det siste galleriet jeg rakk innom før alle stengte var et hemmelig lite galleri i en kjeller i en bakgård. Gallerimannen ble satt ut av at jeg fant dem. Men jeg fikk komme inn, og han fortalte ivrig om at alle deres kunstnere var enten pasienter med psykiske lidelser eller folk med nedsatt funksjoner på en eller annen måte. Ikke var de skolert heller, skrøyt han av. Jeg likte det jeg fikk se jeg altså. Herlig spill mellom kaotiske tynne bicpenn-streker og store fargeflater. Artig. 

Det siste galleriet jeg rakk innom før alle stengte var et hemmelig lite galleri i en kjeller i en bakgård. Gallerimannen ble satt ut av at jeg fant dem. Men jeg fikk komme inn, og han fortalte ivrig om at alle deres kunstnere var enten pasienter med psykiske lidelser eller folk med nedsatt funksjoner på en eller annen måte. Ikke var de skolert heller, skrøyt han av. Jeg likte det jeg fikk se jeg altså. Herlig spill mellom kaotiske tynne bicpenn-streker og store fargeflater. Artig. 

OBLIGATORISK.

OBLIGATORISK.

På vei "hjem" måtte jeg selvsagt knipse et foto av det der tårnet. Også var det bare å traske hjem. Fylt med inntrykk og innspill. Sitter igjen med mange tanker som må sorteres. Det er ikke sikkert jeg rekker å sortere de nå, men de får surre rundt der oppe under lua og godgjøre seg. 

Alt i alt gikk jeg over 20 000 skritt i dag, tok 133 bilder, drakk seks kopper kaffe, og like mange øl (oi), besøkte 20 galleri og en god håndfull butikker. Kjøpte bare 1 gave, så jeg har 2 igjen. Men det går bra. I morgen er planen å besøke større museum, møte min venn Christian og stikke på en utstillingsåpning. Og blogge da, selvsagt. Men kanskje ikke så mye som i dag. Tok jo timesvis dette. Men viktig å kjøre på mens det er ferskt. 

"Kontoret" dag 2.. 

"Kontoret" dag 2.. 


High five.

Ståle

Fem dager i Berlin – dag 3

Fem dager i Berlin – dag 3

Fem dager i Berlin – dag 1

Fem dager i Berlin – dag 1