Hva er verdien av å oppleve noe spesielt?

Hva er verdien av å oppleve noe spesielt?

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 08.02.19

I det siste har jeg tenkt mye på det. Hvordan verdsette en spesiell opplevelse? Hva gjør en opplevelse spesiell? Jeg begynte å tenke på det da jeg for noen uker siden, takket være Nordland fylkeskommune, var Artist in Residence på the Arctic Hideaway- Fordypningsrommet Fleinvær. En unik opplevelse. Ikke sånn eiendomsmeglerunik, men unik som i den eneste av sitt slag. Makalaus. Alene på en øde øy, liksom. Jeg, Speedy Gonzales, skulle være Robinson Crusoe i ti dager. Nådeløst.

Jeg satt i vintermørket og tenkte og tegnet og malte skisser. Sola kom tilbake til området den dagen jeg kom dit, så hvert minutt med sol tilbragte jeg til å svampe til meg lys og inntrykk. Natur, lys og stillhet. Det var så vakkert. Så rent. Innimellom ble det så stille og vakkert at jeg til og med klarte å føle meg ensom og trist.

Følelsen av å sitte i total stillhet og bare se vinterlyset forandre omgivelsene så fort at du ikke kan blunke, om du vil få med deg spillet, er ubeskrivelig. På ekte. Jeg har prøvd å beskrive følelsen i dagesvis. Får det ikke til.

Jeg er vant til å ha stappfull kalender. Både når jeg er hjemme og på reise. Men denne reisen var av et annet kaliber. Jeg satt omsvøpt i nydelig arkitektur i naturkulisser laget av noe som bare kan være drømmer. Der satt jeg og bare var stille. Helt stille. Det var utrolig godt, og innmari skummelt. Bare være sitt eget selskap liksom. Det er nok det nærmeste jeg har kommet å bli en munk.

Det ble en sårt tiltrengt restart. En nullstilling. Og jeg kom hjem med så mye inspirasjon og idéer at jeg ikke visste foran og bak på lerretet. Det frister til gjentakelse. Det å våge å være alene, våge å være stille. Våge å bare sitte og se og ikke gjøre. Helt klart en spesiell opplevelse.

Noen dager senere er jeg på reise igjen. Denne gangen er jeg ikke en munk. Jeg sitter og spiser fiskesuppe med dagsfersk fisk av ymse slag. Klokka har bikket tolv, så jeg har unnet meg en pilsner til suppa. Utenfor ser jeg nakne seilbåter isbade i en slags dvaletilstand ved bryggekantene. Litt trist, men litt fint også. Nakne vertikale linjer i hvitt. Tett i tett, som om noen sirlig har prøvd å fjerne utsikten til skogen i bakgrunnen med Tipex.

På øret har jeg Tore Renberg. Han leser sin egen tekst på en måte som står godt til fiskesuppe og en litt for tidlig pilsner. Selv om headsettet mitt har lydisolering og selv om Tore leser det han er kar om, bryter haugevis med stemmer gjennom helt inn til både hammeren og ambolten min. Det pågår også noe bygningsarbeid i etasjen under meg og fiskesuppa.

Fiskesuppa og jeg er på Hennie Onstad senter. Vi skal se en mannsalder med uskånsom Blekengange. Jeg vil ikke se kunst på tom mage. Inntrykkene står i kø her, og da må magen være full.

Her må jeg skyte inn en kunstpause. Suppa er spist og jeg skal se kunst.

Noen timer senere kan jeg konkludere med at fiskesuppa var god og mektig. Men den var ingenting i forhold til maktdemonstrasjonen Blekens årelange gange var. 1-0 til Håkon. Borteseier.

Humor, gravalvor, politikk, elendighet, kjærlighet, teknikk, standhaftighet og nærhet smurt engasjert utover lerret og avisutklipp i en rasende fart. Helt klart en spesiell opplevelse å gå rundt å se et liv i bilder.

Som et herlig kontrapunkt til de to overstående opplevelsene rundet jeg av kunstsenterbesøket med å se meg blind på polkadotter i Kusamarommet. Inntrykksoverdose.

Jeg tror ikke verdien av å oppleve noe spesielt kan måles. Det må nytes, legges til hjertet og huskes.

En uke som Artist in Residence på Fleinvær Fordypningsrom

En uke som Artist in Residence på Fleinvær Fordypningsrom